Israel setter Obama på prøve

Visepresident Joe Biden «fordømte» beslutningen om å bygge nye boliger i Øst-Jerusalem under sitt besøk i Israel denne uka. Foto: AP
Visepresident Joe Biden «fordømte» beslutningen om å bygge nye boliger i Øst-Jerusalem under sitt besøk i Israel denne uka. Foto: AP

President Barack Obama er kommet til det punkt da han enten må legge et hardere press på Israel eller innse at hans Midt-Øst-politikk er mislykket.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dette sannhetens øyeblikk inntraff under omstendigheter da man minst skulle ha ventet det, visepresident Joe Bidens besøk i Israel. Valget av sted og tidspunkt for å kunngjøre beslutningen om nye bosettinger i Øst-Jerusalem kunne ikke ha vært verre dersom det skal bli noe gjennombrudd i fredsprosessen. Israelerne og palestinerne var på vei tilbake til forhandlingsbordet, men de skulle ikke engang sitte ved samme bord.

Biden brukte sterke ord

Da visepresident Joe Biden kom til Israel tirsdag, roste han Benjamin Netanyahus regjering for at det kommer i gang indirekte forhandlinger. Men hvor lenge var Adam i paradis? Allerede dagen etter kom det israelske utspillet, og da brukte Biden sterkere ord enn han noen gang har gjort. Man må huske på at han er blant dem i Obama-administrasjonen som alltid har vist størst forståelse for Israel. Israelerne har regnet ham som en av sine aller beste venner i Washington.

Benjamin Netanyahu med kone måtte vente på visepresident Joe Biden og kona før de kunne sette seg til bords. Foto: AP Benjamin Netanyahu med kone måtte vente på visepresident Joe Biden og kona før de kunne sette seg til bords. Foto: AP

Biden «fordømte» beslutningen om å bygge nye boliger i Øst-Jerusalem, og for at israelerne ikke skulle være i tvil om den amerikanske reaksjon, gjentok han ordet «condemn». Så kan det norske UD, som uttrykte seg forsiktigere, drive en hårsplittende prosedyre om at «fordømme» på norsk er hardere enn «condemn» på engelsk. Det er med respekt å melde tøv.

Poenget er at den israelske høyresiden med utenriksminister Avigdor Lieberman i spissen har lykkes med sin strategi, som er en ren sjokkterapi. Ved å rette de voldsomste beskyldninger mot Norge – noen rimelige, de fleste grovt urimelige – skremte han utenriksminister Jonas Gahr Støre. Noen annen forklaring finnes ikke på at UD uttrykte seg forsiktigere enn USA, FN og EU.

I UD har de ikke oppgitt det forfengelige håp om at Norge igjen skal spille en sentral rolle i fredsprosessen. Men den tid er forbi. Oslo-prosessen er historie. Norge er i dag ikke i stand til å påvirke noen som helst i Midt-Østen. Formannskapet i givergruppen ga oss ikke noen særlig bedre forhandlingsposisjon. Men det er naturligvis vanskelig å oppgi gamle forestillinger om egen betydning. Mytene om Norge som fredsnasjon dør ikke så lett.

Selv medlemmer av den israelske regjering forstod at Israel hadde gått over streken. Selv om alle er enige om at et udelt Jerusalem skal være Israels hovedstad, så reagerte forsvarsminister Ehud Barak meget sterkt på tidspunktet og omstendighetene for utspillet, og andre representanter for den israelske regjering ba om unnskyldning. Så kunne Biden og Netanyahu smile så meget de ville på pressebildene før de satte seg til middagsbordet. Da hadde USAs visepresident latt verten vente halvannen time. Det er slik man uttrykker seg i diplomatiet.

Det er ikke første gang at israelske politikere og militære viser et overmot som virker provoserende selv på venner. Men utenriksminister Lieberman er spesiell. Han demonstrerer at det er utkaster, ikke diplomat han er. Hans tidligere yrke gjør ham til en bølle i internasjonal politikk. Men det vet han, for han håper å skape pavlovske reflekser.

Det viktige er hvordan USA vil reagere. Da Barack Obama drev valgkamp, var israelerne redde for at han skulle bli for ettergivende overfor den muslimske verden. Hans forsoningstale i Kairo styrket denne skepsis. Men israelerne behøvde ikke være bekymret, for det var lite sannsynlig at en demokrat skulle presse dem. Det har demokratene aldri gjort.

George W. Bush var en unntagelse fra hovedregelen om at republikanerne er mindre ettergivende overfor Israel enn demokratene. Og det var ikke den såkalte «jødiske lobby» som fikk sønnen til å legge seg på en helt annen linje enn faren. Det var det kristne høyre som er «mer katolske enn Paven», eller for å si det i klartekst – mer israelske enn israelerne.

Bush junior ville ikke engang se Bush seniors utenriks- og sikkerhetspolitiske rådgivere. Han ville absolutt ikke lytte til folk som tidligere utenriksminister James Baker om var blant dem som i sin tid la et virkelig press på den israelske regjering da den spente bein på amerikansk diplomati. Da fryste USA alle kreditter og støtteordninger, så israelerne måtte gi etter.

Republikaneren Henry Kissinger, som selv var tysk jøde og ikke trengte å bli belært av israelerne om Holocaust (Shoa), la under Yom Kippur-krigen press på Israel. USA ga på den ene siden israelerne helt avgjørende våpenhjelp i en kritisk situasjon, men satte på den annen side hardt mot hardt og fikk den israelske regjering til å tvinge general Sharon til å oppheve beleiringen av den utsultede egyptiske arme i Sinai. Krigshelten Sharon pleide ikke å bøye seg for noen.

Det er tid for igjen å stille det spørsmål The Economist gjorde for fire måneder siden: «Is Israel too strong for Barack Obama?» Er Israel for sterk og umedgjørlig for USA?

Den gang droppet Washington sitt krav om at israelerne skulle fryse fast (total freeze) bosettingsplanene. Det fikk palestinerne til å avvise videre forhandlinger og true med en ny intifada. Splittelsen mellom Fatah og Hamas gjorde det innlysende at president Mahmoud Abbas ikke kunne forhandle med særlig troverdighet og tyngde på palestinernes vegne.

Den folkerettstridige kolonisering av Vestbredden er det springende punkt. Fra Ben Gurion i sin tid advarte mot å beholde alt det erobrede land etter seksdagerskrigen, til den myrdede Yitzhak Rabin, har det vært innlysende at man ikke ville komme noen vei i fredsprosessen dersom ikke israelerne fryste fast sin bosettingspolitikk. Dette visste Obama. Men utenriksminister Hillary Clinton gjorde vondt verre ved å lovprise Nethanyahu bare for at han lovet tilbakeholdenhet (restrain), ikke fryste fast bosettingene. Det hjalp ikke at Clinton senere sa at hun fordømte alle bosettinger som «ulovlige».

Konklusjonen gir seg selv: Det blir ingen som helst bevegelse i Midt-Øst-diplomatiet før president Obama legger et virkelig press på Israel. Gjør han det, får vi en krise med konsekvenser langt inn i amerikansk politikk. Gjør han det ikke, må vi leve med en situasjon som snarere blir verre enn bedre. Det skal lite til for å tenne lunten til kruttønnen Midt-Østen.

Personvernpolicy