Ordet «storslått» har fått ny betydning

I dette siste kapittelet i God of War-serien, er Kratos på alle måter ute etter å avslutte hevntokten sin mot Zevs og de greske gudene. Og hvis du trodde at de tidligere God of War-spillene var grandiose og heftig episke tok du feil, for dette er virkelig et helt nytt nivå av storslåtthet. Det ene øyeblikket overgår det andre og spillet er tilnærmet fritt for svake øyeblikk. Alt fra arrogante guder til kilometerhøye titaner får føle Kratos' tilsynelatende uuttømmelige vrede og det hele utspiller seg ofte i en skala som lett tar pusten fra deg.

Man føler seg hjemme

Ikke overraskende er det grunnleggende gameplayet ganske uendret fra tidligere spill. Kratos meier ned horder av fotsoldater, fabeldyr og monstere ved hjelp av et arsenal av våpen og magiske evner han plukker opp på veien. Det enkle og svært tilgjengelige kombosystemet, gjør at det er en grei sak og meie ned fiendene med stil, og den upåklagelig oppbygde fremdriften der spillet veksler mellom kamper, puzzles, bosser og generelt grandiose situasjoner, gjør at spillet aldri blir hverken kjedelig eller forutsigbart.

I løpet av spillets gang får man tilgang til fire ulike hovedvåpen og disse har alle sin verdi i ulike situasjoner. I tillegg kommer ulike magiske angrep som sammen med pil-og-bue og enkelte andre evner, kommer godt med når motstanden blir for stor.

Når det gjelder puzzles så fungerer de som en flott avveksling fra all volden. Selv om det forekommer enkelte tilfeller av typisk «flytting av bokser over knapper for å åpne dører», er oppgavene for det meste veldig kreative og uforutsigbare. Utfordringene de stiller er aldri for store og løsningen viser seg alltid etter litt leting og prøving.

Visuelt snakker vi her om noe av det flotteste PS3'en kan greie å diske opp med. Detaljrikdommen og de flotte animasjonene blir bare enda mer imponerende på grunn av de enorme forholdene. Jeg sluttet aldri å bli imponert over hvordan Santa Monica Studio har klart å få så mye til å skje på skjermen samtidig, mens det hele flyter avgårde så silkeglatt. Ikke en eneste gang la jeg merke til fall i bilderaten og det er tilnærmet utrolig i et spill som dette.

Voldsorgie

Jeg har sjeldent sett så mye gørr og blod samlet i et spill. Det er vel ikke noen overraskelse når det er snakk om God of War, men her har man tydelig spekulert i hvordan Kratos kan ta livet av fiendene på de mest grusomme måter. Hoder rives av, kentaurer spjæres opp og soldater rives i to så ofte at man skulle tro at man ville bli lei av all volden, men i og med at spillet stadig overrasker med nye former for kreativ voldsutøvelse, slutter det heller ikke å være moro, forutsatt at man vet å sette pris på sånt selvfølgelig.

Også spillets bosskamper holder skyhøy kvalitet hele veien og det er også selvfølgelig i forbindelse med dem at spillet virkelig briljerer med sin følelse av skala. Ofte ser man Kratos som en liten ildsint prikk på skjermen mens kamera sveiver rundt og viser de gigantiske, og ofte også svært så dynamiske miljøene. Et eksempel er åpningssekvensen der Kratos forserer Olympos på armen til en kilometerhøy titan. Alt er i bevegelse mens han kjemper seg gjennom horder av Zevs´fotsoldater før du gir seg i kast med spillets første boss. Og det er bare begynnelsen.

Forholdene er så store og detaljene er så små at det faktisk viste seg at en standardoppløsnings-TV i normal størrelse ikke strekker til og det er egentlig første gang jeg har opplevd det som et virkelig problem. Da jeg flyttet over til en stor HDTV, kom imidlertid spillets visuelle kvaliteter virkelig til sin rett.

Kratos voldsome sinne går som en rød tråd gjennom spillets historie, og det kan til tider nesten bli for mye bjeffing mot de stakkars gudene før de utsettes for diverse sylskarpe og magiske våpen. Mot slutten får vi heldigvis en verdig avslutning på trilogien og også imponerende nok et litt mer nyansert bilde av hovedkarakteren.

Litt flisespikking

God of War 3 er altså det siste tilskuddet til en serie som stammer tilbake til 2005, og i og med at man helt tydelig prioriterer å endre minst mulig av det som gjør spillet til en verdig God of War-oppfølger, er det vanskelig å unngår en snikende følelse av at visse aspekter ved spillet føles noe datert. Spillindustrien har tatt noen skritt fremover siden God of War 1 og 2, og det blir man tidvis minnet på her. Et eksempel på det er de låste kameravinklene. Spillet gjør stort sett alltid en god jobb med å vise deg det du trenger å se og ikke irritere deg med dårlig kameraarbeid, men jeg tar meg likevel ofte i å savne muligheten til å styre kamera med høyre spak. Et annet eksempel er de altfor hyppige forekomstene av usynlige vegger, som stopper deg fra å bevege Kratos til steder det helt tydelig ser ut som han kan gå. Ikke minst er bruken av veldig tradisjonelle Quick Time Events, som denne serien selvfølgelig var med å finne opp, også med på å gi følelsen av at spillet ikke er så nytt som det faktisk er.

Selv om God of War 3 altså imponerer stort med kreativ vold og enorme proposjoner, skorter det likevel litt på innovasjonene og man opplever tidvis at spillet føles litt utdatert. Det bør også nevnes at det klokker inn på litt under 10 timer, noe som er i minste laget når gjenspillingsverdien ikke akkurat er skyhøy. Jeg må likevel understreke at femmeren spillet har fått er en strek en, og har du en Playstation 3 og sansen for blod, gørr og grandiose øyeblikk trenger du ikke nøle med å bli med på Kratos´ siste eventyr.