Thom Hell: «All Good Things» (Voices of Wonder)En nasjonalskatt

(ABC Nyheter): Utenfor vinduet lurker forhåpentligvis våren under snøhaugene et sted, og sakte med sikkert skal atter solbriller plasseres på neser, hender fris fra ullvotter og småsko hentes fram til første rad i skapet.

Les også: Hells gode ting

Og sammen med sola kommer visst du Thom Hell, med ditt fjerde album, som vanlig fylt til randen med smektende melodier og guddommelige vokalharmonier.

Velkommen til dere begge - til deg våren, men faktisk spesielt til deg Thom Hell!

Består med glans

Først og fremst behersker Thom Hell låtskriverhåndverket så ekstremt godt. Han har gjort sine studier. Stått innbitt ved sin lest, strevet med sin arrangering og komponering, for så å bestå eksamen med mer enn glans.

Opptak i et relativt kresent singer/songwriter-laug på livstid bør være på sin plass, det holder å vise til mannens knallsterke back-katalog fordelt over de siste seks årene.

De fem første sporene på «All Good Things» er alle som én overveldende hva musikalsk dyktighet angår, det er lenge siden et såpass belastet begrep som voksenpop har hørtes så ekstremt flott ut. For det er jo det dette er. Voksent. Og vakkert. Til tider faktisk hinsides nydelig.

Også så glad Thom Hell er!

Han synger muntert om følelsen av å sykle for første gang, ung kjærlighet og hvor gøy han hadde det i går. Noe vemod sniker seg inn, men ikke så mye som vi har lært å forvente oss fra operatører i Thom Hells sjangerklasse.

Med «All Good Things» sender Thom Hell sjelen din på et tre kvarters melodisk spa-opphold, for så å sende den tilbake revitalisert, en liten smule ettertenksom og nostalgisk, men først og fremst veldig optimistisk på livets vegne.

Småforvirret referanselykke

I tillegg til seg selv har Thom Hell også med seg et knippe medsammensvorne på albumet. Disse har velklingende navn som Lars og Marin Horntveth, Mathias Eick, David Wallumrød, Lucy Swann, Thomas Dybdahl og Marit Larsen.

Lyden av disse gjør Thom Hell godt, og det er ekstra spennende at han mot slutten av albumet beveger seg ut i et noe utypisk terreng hva instrumentering angår. Strykearrangementene dulter blant annet borti nye referansepunkt som for eksempel High Llamas på sin vei, noe som absolutt er kledelig.

Og når det siste sporet, «Wake Up», sender tankene ut på en uventet tankerekke som ender opp i Claude Debussys sunkne katerdal, er en småforvirret referanselykke komplett.

Det er et par spor som forsvinner litt i denne kolossale mengden umiddelbar popmagi, og et par strategiske grep, særlig mot slutten, hadde muligens løftet «All Good Things» det siste hakket mot popperfeksjon. Men bortsett fra et par minimale (nærmest smålige) innvedninger, er Thom Hells fjerde album gull. Av den solide typen.

Ja Thom Hell, du Thom Hell. En musikalsk nasjonalskatt, det er visst det du er.