Drapsmannens reise

Den svenske regissøren Jesper Ganslandt er aktuell med kinofilmen «Apen».
Den svenske regissøren Jesper Ganslandt er aktuell med kinofilmen «Apen».
Artikkelen fortsetter under annonsen

For å forstå drapssakene i nyhetene måtte Jesper Ganslandt forestille seg hvordan det ville være å våkne opp med blod på hendene.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen
Jesper Ganslandt

Født: 31 oktober 1978 i Falkenberg, Sverige.

Yrke: Filmregissør

Aktuell med filmen «Apen».

Debutfilm: Farvel Falkenberg

Sammenlignes med: Michael Haneke, Dardenne brødrene og Lars Von Trier.

Tilhører samme slekt som den tyske forfatteren Thomas Mann.


En mann reiser hvileløst rundt i byen i visshet om at han har begått en fryktelig voldshandling. Mens politiet sirkler ham inn forsøker mannen å opprettholde sine hverdagsrutiner.

Han beholder bluetooth'en han har på øret i vegring mot å bryte forbindelsen med omverdenen.

- Den blueetooth'en, skaper jo bare problemer for ham, påpeker regissør Jesper Ganslandt.

I sin film «Apen» har han gjort sitt verste mareritt til film.

Å forstå en morder

Krister våkner opp tilsølt av blod i sitt hjem. Forbrytelsen han har begått tvinger ham til å revurdere hvem han egentlig er og hvilket forhold han har til verden rundt ham. «Apen» er en film som utforsker mennesket på sitt mørkeste.

- Jeg var berørt av drapssaker og voldsepisoder jeg hørte om i media. De fortalte meg hva som hadde skjedd, men gav meg ikke noe inntrykk av hvordan noe slik kunne hende. Jeg forsøkte å forstå hvordan en person kan havne i en slik situasjon. Jeg tenkte at for å forstå det måtte jeg komme nær noen som hadde gjort noe fryktelig. Så begynte jeg å jobbe med det som en spenningsfilm, forteller Ganslandt.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Å forstå seg selv

Olle Sarri som Krister i «Apen».Olle Sarri som Krister i «Apen».

«Apen» ble til i løpet av et par økter ved skrivebordet der Ganslandt iscenesatte seg selv i den verste situasjonen han kunne tenke seg.

- Det er en del av det å være menneske som jeg ikke kan forstå som en del av meg selv. Gjennom å tenke tanken kunne jeg få et begrep og en forståelse, forteller regissøren.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

I pressebildene for filmen har han selv tatt på seg klærne til drapsmannen.

Spøkelset

Ute av stand til å tenke rasjonelt vasker filmens Krister av seg blodet og drar på jobb. Vi følger hans frenetiske forvirrede ferd gjennom byen i villrede om hva han skal gjøre.

- Han er jo veldig ensom. I begynnelsen kjemper han for å forbli et fullstendig medlem av samfunnet, men det skjærer seg. Han er som et spøkelse blant mennesker som har sine liv, og han har ikke helt lagt det livet han hadde bak seg, forklarer Ganslandt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ut i mørket

Regissør Jesper Ganslandt i drapsmannens kostyme.Regissør Jesper Ganslandt i drapsmannens kostyme.

Det er skuespiller Olle Sarri som spiller hovedrollen som Krister. For å øke intensiteten og nerven i filmen gjorde regissør og skuespiller en avtale om at Sarri ikke skulle få lese manuskriptet. Mesteparten av filmingen ble gjort kronologisk og Sarri fikk aldri vite hva som ville skje i neste scene. Han var på mange måter tvunget til å forholde seg til filmens virkelighet, slik hovedpersonen gjør i filmen. Som publikum får man også følelsen av å gå skritt for skritt ut i et mørke.

- Jeg har jobbet med skuespilleren for å få så virkelighetsnære reaksjoner som mulig. Jeg spurte meg selv: Hvordan kan jeg få den impulsiviteten inn i filmen? I rolletolkningen finnes en benektelse av at hovedpersonen har et problem. Jeg tror at det tilførte en slags nerve.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Hvordan var det å utsette en skuespiller for en slik belastning som det må ha vært?

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg ble forbauset over hvor tungt jeg syntes at det var selv. Jeg ville at Olle skulle ærlig uttrykke angst og forvirring. Det hadde aldri blitt slik om han hadde gått inn i det på vanlig måte. Jeg tror at det er bra å utsette skuespillere for utfordringer, konkluderer Ganslandt.

Han vil at det skal være opptil publikum selv å avgjøre hvem Krister er og hvor mye man vil føle med ham.

- Som publikum kan man spørre seg selv, hvor mye sympati har jeg å gi? Men han er som oss, uansett hva han har gjort. Det er snakk om hvor mye humanisme man har i seg. Hvor mye kan man tilgi? Man kan ikke bare slippe ham. Det blir også feil syntes jeg, sier regissøren.

«Svensk bølge»

«Apen» er Jesper Ganslandts andre film, den første var «Farvel Falkenberg» som kom ut for fire år siden. Ganslandt omtales ofte i sammenheng med en ny generasjon unge regissører i Sverige og som en representant for en type smal kunstfilm laget på lave budsjetter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er en ubehagelig film å se, noe som har gjort at man nå omtaler Ganslandt som et svensk svar på Lars Von Trier. Det har Ganslandt ingenting imot.

- Han er fantastisk dyktig på å hente fra seg selv, men gjøre det til noe allmennmenneskelig, sier regissøren.

Nå som Ganslandt har festet marerittet til film, føler han også at marerittene har sluttet å hjemsøke ham.

- Før kunne jeg syntes at det var veldig ubehagelig å tenke på disse tingene. Det var en type angst-mareritt som jeg har båret med meg. Det er en del av det å være menneske som er som en skrekkfilm. Dette har vært terapi for meg. Nå tenker jeg ikke på det lenger, sier han.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Utenforskap

«Farvel Falkenberg» handlet om en gruppe unge mennesker som nærmest lever i en Peter Pan-aktig tilværelse og ikke helt takler overgangen til å ta plass som voksen i samfunnet. «Apen» handler også om utenforskap og om ikke å finne en plass i samfunnet fordi du har gjort noe så grusomt at du ikke lenger føler at du hører hjemme blant menneskene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Hvorfor har utenforskap blitt et tema i filmene dine?

- Jeg har ikke tenkt på at de handler om det, men ideene mine kommer jo fra en grunnidé hos meg. Det er egentlig opp til andre å se slike ting. Min jobb er å uttrykke, så kan andre tolke, sier Ganslandt.

Her pauser regissøren for å tenke.

- Kanskje er det fordi jeg ofte føler meg misforstått, kanskje ikke så mye nå lenger, men før gjorde jeg det. Det har vel gått bort etter at jeg begynte å lage film. Hva er vel bedre å gjøre for å bli forstått enn å uttrykke seg i dialog, musikk og bilder, spør Ganslandt smilende.