Når man stemmer på stammer

STAMMELEDER: Sunni-leder Abdelghafur Al-Samerraei (v.) deltar på et valgmøte for kandidaten sjeik Ayfan Sa'adun al-Ayfan i Fallujah nord for Bagdad. Foto: AFP PHOTO/AZHAR SHALLAL/Scanpix
STAMMELEDER: Sunni-leder Abdelghafur Al-Samerraei (v.) deltar på et valgmøte for kandidaten sjeik Ayfan Sa'adun al-Ayfan i Fallujah nord for Bagdad. Foto: AFP PHOTO/AZHAR SHALLAL/Scanpix

For å forstå valget i Irak må man kjenne til landets stammesystem, skriver Jan-Erik Smilden.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da sunnimuslimske stammeledere møttes til valgmøte til støtte for sin kandidat sjeik Ayfan Sa’adun i byen Fallujah onsdag, var dette også et signal til de respektive stammemedlemmene: Her er mannen dere skal stemme på.

Det er politiske partier og allianser som stiller opp i morgendagens irakiske valg.

Men det er i stor grad lederne for de om lag 150 stammene i landet som har det avgjørende ordet.

For selv om Irak etter USAs invasjon i 2003 både har innført demokratiske institusjoner og valgsystemer delvis bygd på vestlige prinsipper, er landet fremdeles på mange måter et stammesamfunn.

Noen av de irakiske stammene kan spore sin historie mer enn ett tusen år tilbake. Mange har også forgreninger til nabolandene. Det osmanske riket var avhengig av stammelederne da det nåværende Irak besto av provinsene Basra, Bagdad og Mosul.

Det samme var britene da de etter 1. verdenskrig slo de tre provinsene sammen og etablerte den irakiske staten.

Saddam Hussein, som lot sine stammefrender i Al-Bu Nasir og allierte stammer få de viktigste politiske og militære posisjonene i landet, prøvde først å knekke de andre stammeledernes makt, men etter krigen mot Iran på 1980-tallet og den mislykte invasjonen i Kuwait i 1990, valgte han i stedet å samarbeide med dem.

Ved hjelp av økonomisk støtte kjøpte han seg lojalitet.

Etter Saddam Husseins fall var USAs mål å minske stammeledernes innflytelse og gjøre Irak til et demokrati – til tross for at landet var splittet både religiøst og etnisk.

En av de første store tabbene amerikanerne gjorde, var å marginalisere sunnimuslimene. Saddam Hussein var sunnimuslim, og de arabiske sunniene hadde den reelle makten i Irak, både under britene, under seinere revolusjonsledere og under Saddams styre – til tross for at de ikke utgjorde mer enn drøyt femten prosent av befolkningen.

De tok hevn etter den amerikanske invasjonen ved å starte oppørsgrupper og boikotte valg. For å få sunnier flest med på laget, måtte amerikanerne alliere seg med framtredende stammeledere, ikke minst i den viktige Anbar-provinsen.

Det reddet trolig Irak fra en eksplosiv etnisk konflikt med sjiamuslimene, men ga også de sunnimuslimske stammelederne fornyet makt og innflytelse.

Store deler av dagens Irak ble tidligere bebodd av beduiner, og det er i den sammenheng vi må se stammeledernes makt.

De voktet over sin flokk, både mennesker og dyr. De løste konflikter, tok de viktige avgjørelsene og ikke minst – de sørget for sine undersåtter. Lojalitetsbåndene var sterke. Øverst sto stammen, deretter kom klanen, storfamilien og familien.

Når staten sviktet, slik som under den økonomiske nedgangstida i Irak under FN-sanksjonene på 1990-tallet, var det ofte stammelederne landets innbyggere måtte henvende seg til for å få hjelp.

Flere av Iraks stammer er knyttet sammen i forbund. Det største er al-Shammar som også holder til i Saudi-Arabia og Kuwait. I Irak skal de utgjøre over to millioner.

Al-Shammar består av både sjia- og sunnimuslimer, men sunniene er i flertall. Slik religiøs blanding forekommer også blant andre irakiske stammer og stammeforbund.

Også blant sjiamuslimene og kurderne spiller stammene en viktig rolle. Sjiamuslimske ledere som storayatolla Ali al-Sistani har sin egen religiøse autoritet å spille på og er på mange måter hevet over stammesystemet.

Men også han er avhengig av stammelederes støtte.

Blant kurderne er stammetilhørigheten avgjørende. Ikke minst gjelder det Kurdistans demokratriske parti, KDP, som helt siden etableringen er blitt styrt av lederne for Barzani-stammen, den største stammen blant kurdiske irakere.

For partier som har sin tilknytning til stammer eller har viktige stammer som allierte, utgjør selvfølgelig de enkelte stammemedlemmene et viktig velgerpotensial.

Før valgene på provinsforsamlinger i fjor skrøt medlemmer av Al-Bu Fahd, den største stammen i Anbar-provinsen, at de kunne mobilisere 80 000 velgere.

Ifølge The Washington Posts kommentator Anthony Shadid var dette kanskje en overdrivelse, men ikke av det største slaget.

Tre firedeler av irakerne skal være tilknyttet stammer. Selv om dette først og fremst er et landsby- og utkantfenomen, spiller det også en rolle i storbyene. For også der føler man tilknytning og lojalitet til sin egen stamme.

Irakisk politi holder vakt utenfor et valglokale. Foto: ScanpixIrakisk politi holder vakt utenfor et valglokale. Foto: Scanpix

Som i Afghanistan er det heller ikke i Irak så enkelt å innføre et vestlig demokratisk system. I Afghanistan har stammelederne og krigsherrene enorm makt, også i nasjonalforsamlingen.

Men i Irak er det partiene som dominerer i parlamentet – selv om det både sitter stammeledere der og selv om stammestrukturen er med på å påvirke politikken.

I 2008 foreslo to forskere fra den amerikanske tenketanken Rand Corporation å dele den irakiske nasjonalforsamlingen inn i et overhus og et underhus. Overhuset skulle være et stammeråd, bestående av lederne for de irakiske stammene.

Tanken var at et slikt overhus – som ikke var basert på folkevalgte fra forskjellige provinser – kunne bidra til å forene irakiske religiøse og etniske grupper.

Foreløpig er det bare blitt med tanken fra tenketanken.

De etniske og religiøse spenningene har økt foran morgendagens valg, selv om det har vært langt færre voldsaksjoner enn fryktet.

Den store outsideren i valget er Iyad Allawi og hans valgkoalisjon Al-Iraqiya. Allawi, som betegnes som en sekulær sjiamuslim, var statsminister i Irak i den provisoriske regjeringen etter den amerikanske okkupasjonen og Saddam Husseins fall.

Han har fått med seg flere partier og grupperinger, en del av dem sunnimuslimske. Plattformen er nasjonalistisk og ikke sekterisk.

I en meningsmåling offentliggjort onsdag fikk Al-Iraqiya 21,8 prosents opplutning, bare noen få prosentpoeng bak statsminister Nouri al-Malikis valgallianse, Rettsstatskoalisjonen.

Meningsmålingen ble gjennomført av det nasjonale mediasenteret i Irak.

Slår denne målingen til, kan det bety at Allawis koalisjon blir en del av den nye irakiske regjeringen. Det er i hvert fall et skritt i riktig retning for alle de som håper at Irak en eller annen gang i framtida kan framstå som en samlet stat.

Men uansett er morgendagens valg et stort framskritt, sammenliknet med tida under Saddam Hussein.

Som utenriksreporter dekket jeg det irakiske parlamentsvalget i 1980, det første på mange år. Saddams Ba’ath-parti var det eneste som fikk stille opp, men de stemmeberettigede kunne få flere kandidater å velge mellom.

Hvordan dette fungerte i prinsippet, fikk jeg ved selvsyn oppleve da jeg sammen men en del utenlandske kolleger ble tatt med inn i et valglokale i den kurdisk-dominerte byen Erbil.

Valgfunksjonærene var så hjelpsomme at de ved flere anledninger viste velgerne hvem de skulle stemme på, spesielt var det lett å få til når det gjaldt analfabeter. (Det var ikke bilder av kandidatene på stemmesedlene den gang.)

Tolken og oppasseren min – som selvfølgelig kom fra det irakiske informasjonsministeriet – jobbet på spreng for å oversette når jeg stilte mine spørsmål til dem som stemte.

Mine arabisk-kunnskaper var minimale, men jeg hørte jo at jeg fikk forskjellige svar fra dem jeg snakket med. Likevel var tolken krystallklar i sin oversettelse. Alle hadde ifølge ham følgende svar på mitt spørsmål om hvordan det var å kunne delta i valg igjen etter så mange års pause:

–Vi er lykkelige over å kunne stemme i verdens mest demokratiske valg.

Tross alt har noe skjedd siden den tid.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus