Jimi Hendrix:«Valleys Of Neptune» (Sony)Står opp fra de døde

I september er det 40 år siden Jimi Hendrix (i midten)døde.
I september er det 40 år siden Jimi Hendrix (i midten)døde.
Artikkelen fortsetter under annonsen

I september er det førti år siden rockens mest innflytelsesrike og nyskapende gitarist døde.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

(ABC Nyheter): Det er et Hendrix-jubileum i år. I september er det førti år siden rockens mest innflytelsesrike og nyskapende gitarist døde.

I sin knapt fire år lange solokarriere feide han som et tordenvær over Europa og USA med sin trio The Jimi Hendrix Experience, og på slutten av sitt liv også med den løsere grupperingen The Band of Gypsys.

I sin levetid utga han tre bestselgende studioalbum - «Are You Experienced», «Axis Bold As Love» og «Electric Ladyland» - og samlealbumet «Smash Hits», som revolusjonerte el-gitarens hvordan og hva.

Det er et Hendrix-jubileum i år. I september er det førti år siden rockens mest innflytelsesrike og nyskapende gitarist døde.

I sin knapt fire år lange solokarriere feide han som et tordenvær over Europa og USA med sin trio The Jimi Hendrix Experience, og på slutten av sitt liv også med den løsere grupperingen The Band of Gypsys.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

I sin levetid utga han tre bestselgende studioalbum - «Are You Experienced», «Axis Bold As Love» og «Electric Ladyland» - og samlealbumet «Smash Hits», som revolusjonerte el-gitarens hvordan og hva.

Gitaren hans var et kosmos

Graffitivegger i London hadde proklamert at Clapton is God, men det var før den amerikanske rhythm & blues-gitaristen Hendrix kom til øyrikets hovedstad og gikk berserk med en kryssild av feedback, forvrengning, wah wah og sustain mens han beit og slikket seg nedover gitarhalsens strenger.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Men han kunne også få gitaren til å imitere alt fra den menneskelige stemme til rennende vann, maskingevær, flymaskiner, tog og biler. Gitaren hans var et kosmos.

Lite visste rockpublikumet som så ham den gangen at gitartriksene og sceneakrobatikken hans hørte med til underholdningen da han reiste rundt med de svarte R&B-artistene på rekken av spillesteder som afro-amerikanerne fortsatt kaller the Chitlin’ Circuit.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Her backet han folk som Little Richard, Otis Redding og Larry Williams, lærte av Johnny Guitar Watson og ikke minst Buddy Guy, B.B. og Albert King og Elmore James.

Som backinggitarist for R&B-stjerner kom han aldri i forgrunnen, men han lærte showet, timingen og dynamikken i disse årene. Og på et sjeldent spor, som «Testify» med Isley Brothers, er den typiske Hendrix-lyden allerede utviklet, noe som inspirerte eleven Stevie Ray Vaughan til å inkludere den på sitt debutalbum Texas Flood.

Kampen om de posthume utgivelsene

I årene etter Hendrix’ død kom en flom av plater med uferdige og uredigerte studio- og liveopptak, som oftest i regi av produsenten Alan Douglas som tok seg store friheter med overdubbinger.

Det var først på slutten av 90-tallet at Hendrix-familien foretak Experience Hendrix fikk fravristet Alan Douglas rettighetene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Albumet «First Rays of The Rising Sun» (1997) var en rekonstruksjon av det første posthume albumet «Cry of Love» (1971), bygd på den originale mixen supplert med de beste sporene fra andre album som ble rushet ut etter Hendrix’ død.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Valleys of Neptune

Hvilket bringer oss opp til mars 2010. Med kontroll over rettighetene har familien blitt med på å restaurere musikken i hele Hendrix-katalogen, med utgiverrettighetene overført fra Universal til Sony.

De klassiske Hendrix-albumene blir nå tilgjengelige i Sony Legacy serien som deluxe CD/DVD-utgaver, men teaseren i denne relanseringspuljen er det mye forhåndsomtalte «Valleys of Neptune» som består av tolv tidligere uutgitte studio-opptak.

Med ett unntak er alle gjort i perioden februar til september 1969. Albumet lanseres på sett og vis som en slags definitiv utgivelse av uutgitt Hendrix, uten bruk av forstyrrende og kreativ overdubbing og med utøvelse av kresent skjønn i utvalget.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Søsteren Jamie Hendrix, lydteknikeren Eddie Kramer og John McDermott har gått sammen om å rekonstruere en helhet som skal gi en indikasjon på den kunstneriske retningen til Hendrix i månedene etter at han ga ut det banebrytende dobbeltalbumet «Electric Ladyland» i 1968.

Mange spekulasjoner

Spekulasjonene har vært mange om Hendrix’ retning på denne tiden. Funk-elementene i musikken pekte mot Sly Stone, det improvisatoriske og klanglige pekte mot Miles Davis og frijazzen, samtidig var han fast forankret i bluestradisjonene.

Den psykedeliske rocken han var del av var i ferd med å bli mindre dominerende. Progressiv rock og jazzrock var på frammarsj. Spørsmålet var om han var i ferd med å bli svartere og mer funky, slik soulen etter attentatet på Martin Luther King i 1968 ikke samlet hvite og svarte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var jo den drømmen Hendrix og Otis Redding realiserte da de viste seg fram for USAs hippier i Monterey i 1967. I 1969 dekonstruerte han «Star Spangled Banner» på militant vis i Woodstock.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Essensen av Hendrix

I denne perioden var det et anstrengt forhold mellom Hendrix og Experience-bassisten Noel Redding, som ofte ble erstattet av Billy Cox.

Men Cox erstatter Redding på bare ett spor her. På to av sporene, «Crying Blue Rain» og «Mr. Bad Luck», har produsentene fraveket prinsippet om å unngå overdubbinger, for Redding og Experience-trommis Mitch Mitchell er overdubbet nesten 20 år etter.

Noe som ikke er så sjenerende all den tid «Crying Blue Rain» er en nydelig avslutning på albumet med klokkerein ringende gitarlyd, godt hjulpet av perkusjonisten Rocki Dzidzornu (fra Stones’ «Sympathy for The Devil») på originalopptaket.

Det er plenty med karakteristisk heftige bluesriff-låter og lyriske ballader. Det fire minutter lange tittelsporet kunne vært en av de mer innadvendte sangene på Axis Bold As Love. «Ships Passing Through The Night» er en super oppvisning av hva en Lesley-forsterker kan gjøre for gitarlyden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Blues fra Neptun

Velkjente Hendrix.låter som «Fire» og «Stone Free» blir ikke tilført noe nytt med disse versjonene. «Sunshine of Your Love» var en del av Hendrix’ repertoar, og til tross for at den er blant Creams mest utspilte låter, så forsvarer den sin plass med et drivende spill. Det samme kan sies om «Red House», en tolvtakterblues altfor mange bluesband har gjort sitt beste for å ødelegge.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hendrix restaurerer den i all sin prakt. Versjonen hans av «Hear My Train A Comin» er også blitt en livskraftig slektning av «Voodoo Chile» med masse Muddy Waters og John Lee Hooker.Men kanskje er det Elmore James-låta «Bleeding Heart», kjent fra andre Hendrix-samlinger, som gjør mest inntrykk på bluessiden. Den er langt unna slidegitarøset til Elmore James, men det store dramaet i musikken og teksten har Hendrix tatt med seg:

Artikkelen fortsetter under annonsen

People, people, people, you know what it means to be left alone/People, people, people, you know what it means to be left alone/No letter today,not even a call on my telephone/ Understandin' and a little lovin',a little lovin' is all in the world I need/Understandin' and a little lovin', baby,a little lovin' is all in the world I need/Misunderstandin' and a no good woman,they both have caused my poor heart to bleed/Every morning,the weeping willow moan for me/Every morning,the weeping willow moan for me/Misunderstandin' and a no good woman,caused my heart to bleed (Bleeding Heart)

Om denne plata ikke er helt Third Stone From The Sun, så er den Blues fra Neptun.