Forunderlig konvensjonell

Johnny Depp som en kvikksølvforgiftet hattemaker i Tim Burtons «Alice in Wonderland».
Johnny Depp som en kvikksølvforgiftet hattemaker i Tim Burtons «Alice in Wonderland».

Hvorfor har Tim Burton temmet Lewis Carroll? undrer vår anmelder.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(ABC Nyheter): Hvorfor ta det ned når du kan ta det opp? Hvorfor minimere når du kan akselerere og ekspandere?

Det er spørsmål jeg stiller meg etter å ha sett «Alice in Wonderland».

I nesten 150 år har Lewis Carrolls surrealistiske nonsens i «Alice i Eventyrland» inspirert og underholdt lesere. Med denne filmatiseringen har Tim Burton gjort historien stram og forutsigbar.

En vill drøm

Jeg hadde gledet meg mye til denne filmen. Og selv om den ikke innfridde sitter jeg likevel igjen med en god følelse etter å ha sett den. Jeg kan til og med gjerne se den igjen. «Alice in Wonderland» er ikke en dårlig film i sin sjanger, men som sjangerfilm er den skuffende tradisjonell.

Ikke i mine villeste drømmer hadde jeg trodd at Tim Burton ville behandle «Alice i Eventyrland» slik han har gjort. Kanskje drømmene mine var for ville, men er det ikke det drømmer skal være?

Som litteratur er «Alice i Eventyrland» nettopp en vill drøm. Det er denne mangelen på villskap som gjør dette til en film det er vanskelig å akseptere.

Alice blir voksen

Jeg liker at Burton har gjort Alice til en nittenårig jente som strever med å finne sin plass i verden blant det hovne og kjedelige engelske aristokratiet.

Jeg kan også like at Burton ikke har valgt å filmatisere bøkene, men at han i stedet har laget en oppfølger. Det var en god idè å sende Alice tilbake til Eventyrland for å se hva som skjedde.

Burtons svakhet gjennom de siste årene som filmskaper mener jeg ligger i en svekket evne til å fortelle historier som er virkelig fengslende og komplekse. På sin egen goth-aktige måte har de en tendens til å bli polerte. Som publikum blir man oppslukt av de visuelle søtsakene Burton serverer, men sittende igjen med overraskende tom mage.

Med «Alice i Eventyrland» kunne Burton snudd dette til sin fordel, i steden har han gjort det tydeligere. «Alice in Wonderland» var en mulighet til å gi blanke i historiefortellingen og konsentrere seg om det han virkelig kan, nemlig å skape fantastiske henrivende hjerteskjærende karakterer og vidunderlige universer.

En grunn til at «Alice i Eventyrland» nærmest er en kulturell institusjon å regne er at Lewis Carrolls univers fungerer som en tryllehatt. Du kan trekke hva du vil ut av den fordi den mangler all grunnleggende logikk, system og struktur. Den er en surrealistisk og uregjerlig gåte.

Temmet Alice

Hvordan våger Tim Burton å forsøke å temme Alice?

Ettersom det er Disney som står bak produksjonen og manusforfatter Linda Woolverton har skrevet manus får jeg en anelse om hvor problemet ligger.

«Alice in Wonderland» har nemlig blitt et nokså strømlinjeformet actiondrama i eventyrsjangeren. Dette er nok en historie om et ungt menneske som drar til en fantastisk verden for å oppfylle en skjebne om å redde den.

Sterk jente

Linda Woolverton skal ha honnør for viljen til å gjøre Alice til en sterk rollemodell for jenter, men hennes tradisjonelle fremgangsmåte har lite med Lewis Carrolls Alice å gjøre.

I klippene der vi får se Alice som liten pike, er det en søt, snill og lydig versjon vi får se, langt fra den uskikkelige, trassige og forbannede lille jentungen vi kjenner fra barnebøkene. Milevis unna den Alice som Den Gale Hattemaker beskriver i filmen når han forteller Alice at hun har mistet sin «muchness».

Dette får meg til å lure på om Woolverton og Burton har forstått eller likt bøkene de bruker som inspirasjon.

Tøffe jenter gråter ikke

Woolverton har blant annet tatt avgjørelsen om å ikke la Alice gråte i filmen, noe hun gjør flere ganger i bøkene. Manusforfatteren mener nemlig at en gråtende heltinne ikke ville passe i rollemodellen hun ville skape for unge jenter og kvinner.

Hvem sier at heltinner ikke kan gråte? Det er like absurd som å se følelser som en svakhet. Å nekte Alice å gråte er å ta fra henne noe av det som gjør henne til en god heltinne. Å nekte henne spennet fra fortvilelse til styrke gjør henne flatere og mindre interessant.

Dette forsterker inntrykket av Alice i «Alice in Wonderland» som for polert. I Carrolls bøker er hun i blant plagsom og irriterende men her er hun fullstendig rendyrket på en måte som gjør at hun mister sin dybde. I den grad hun beholder den er det takket være Mia Wasikowska i hovedrollen.

Riktig Alice

I castingen av Mia Wasikowska mener jeg at rollen har gått til riktig skuespiller. Wasikowska har en styrke som bærer filmen gjennom sine forutsigbare og monotone partier, en kvalitet som ikke helt kommer til sin rett. Jeg tror at en filmskaper som Burton kunne kastet langt større utfordringer på Wasikowska og fått dobbelt igjen. Isteden tvinger han henne inn i en enkel og lite spenstig heltinnerolle.

Når det gjelder det visuelle er «Alice in Wonderland» likevel et mesterverk. Den er skrudd, leken, og en spektakultært vakker kunstnerisk affære. Jeg liker måten Burton henter inspirasjon fra popkulturelle referanser i filmen. Det er mulig å finne en god del rock`n`roll i «Alice in Wonderland» for den som leter etter det. Kanskje filmen vil være vært vel så bra om man skrudde lyden ned og satt Jefferson Airplanes «White Rabbit» på play i stedet.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus