Den tyske forfatningsdomstol underkjenner datalagringslov

Det må skal imidlertid understrekes at Forfatningsdomstolen ikke har uttalt seg om EU-direktivet direkte, men har forholdt seg til den nasjonale, tyske implementeringsloven som følger som en konsekvens av direktivet. Domstolen omtaler imidlertid datalagring som et spesielt tungt inngrep, og at kravet til lovgivning som en følge av dette måtte skjerpes.

Forfatningsdomstolen, som har sete i Karlsruhe, fant den konkrete, tyske lov om masselagring av data som stridende mot tysk grunnlov. En del av dommen går ut på at data som allerede er lagret, skal slettes uten ugrunnet opphold. Dommen kommer som et resultat av et massesøksmål fra ca. 35 000 borgere, hvorav en av de mer fremtrende har vært den nåværende justisminister fra FDP, Sabine Leutheusser-Schnarrenberger.

Det er et interessant poeng at FDPs inntreden i koalisjonsrgjeringen med CDU/CSU, og sosialdemokratenes (SPD) uttreden også har bragt et skifte i regjeringens tilnæring til datalagringsdirektivet. Mens den forrige regjering med SPDs deltagelse forberedte implementering, er justisministeren i den nåværende blant klagerne til forfatningsdomstolen.

Vår hjemlige datalagringsdebatt har vært preget av at svært mange av de som instinktivt ønsker trygghet fremfor frihet, ikke alltid har vært seg bevisst at politiet de siste årene har fått utvidet sin verktøykasse betraktelig. Økt kommunikasjonskontroll og romavlytting er eksempler på dette. Politiet står altså slett ikke hjelpeløs om datalagringsdirektivet ikke blir implementert.

Den tyske forfatningsdomstolen har lagt vekt på at datalagring ikke bare er et inngripende virkemiddel, men at virkemidlet uforholdsmessig. Det betyr at domstolen nettopp har gjort den prinsipielle avveiningen mellom det å ta i bruk en metode de færreste av oss liker, men som mange vil akseptere ut fra ønsket om å forebygge kriminalitet, og ut fra en virkemidlets antatte effektivitet for å realisere målet.

Domstolen har likeledes kommet til at det ikke er gitt tilfredsstillende svar på om lagringen kan foregå forsvarlig, slik at følsomme personopplysninger ikke lekker ut og i sin tur kan bli et middel i hendene på kriminelle, mot offentlige institusjoner eller andre borgere.

Domstolen har også påpekt at de rettslige prosessregler som skal sikre forsvarlig behandling av enkeltbegjæringer fra politiets side for å tilgang på lagret materiale ikke gir sterke nok rettssikkerhetsgarantier for den enkelte. Rettsprosssen vil i slike tilfeller hverken vil være åpen eller mulig å etterprøve.

Jeg regner med at dommen og dens premisser vil bli studert nøye av EU-landene, og påvirke implementeringsprosessen innad i EU. Tidligere har Romanias høyesterett avsagt en lignende kjennelse. Avgjørelsen i Karlsruhe er imidlertid av langt større betydning. Tyskland er EUs største land.

Avgjørelsen vil ventelig ha stor betydning for den norske debatten. Noen vil sikkert hevde at særlig Tyskland med sine historiske erfaringer (1933-1945og i øst 1933-1989) er mer sensitive overfor inngripende politimetoder og overvåking enn de fleste andre land. Svaret på det er ganske enkelt: la oss lære av Tysklands dyrekjøpte erfaringer. Vi bør også huske at Tyskland i 70- og 80-årene var plaget av terrorisme med internasjonale forgreninger, uten at det har fått opinionen til å kreve uforholdsmessige politimetoder.

For Norge kan dommen vise seg å bli svært viktig ut fra to andre perspektiver. Dersom Tyskland ikke gjennomfører direktivet, eller skjerper lovkravene til gjennomføring, vil argumentene om at Norge skulle være et land med spesielt gunstige arbeidsforhold for kriminelle, falle. Det andre er at man vanskelig kan forestille seg EØS-sanksjoner mot Norge, hvis vi legger til grunn de samme lovkrav og rettsprinsipper som Tysklands forfatningsdomstol har gjort.