Meny

PLATE: Soup: «Children Of E.L.B.» (How Is Annie/Musikkoperatørene)

Norges best bevarte hemmelighet

Soup anno 2010: Fra venstre; Ørjan Lunde, Rune Leraand, Sverre Leraand og Erlend Aastad Viken. Foto: Soupband.com (promo)

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Soup rekker langt med lite.

Soup: «Children Of E.L.B.» Soup: «Children Of E.L.B.»

(ABC Nyheter):  Det eminente bandet Soup fra Buvika utenfor Trondheim startet opp som Erlend Aastad Vikens soloprosjekt etter at han brøt med sitt tidligere band Psalm.


Det resulterte i det flotte debutalbumet «Come On Empires», gitt ut på det lille kredible selskapet How Is Annie Records (som også har suverene Youth Pictures Of Florence Henderson i stallen) i 2008. En forbigått perle av et album som hadde fortjent langt større oppmerksomhet enn hva det fikk den gangen.

Ambisiøst

Nå er Soup klare med oppfølgeren «Children Of E.L.B.», et i utgangspunktet svært så ambisiøst dobbeltalbum, men hvor Viken og hans medmusikanter gjør så å si alt helt riktig.

Vi snakker om et tvers gjennom utsøkt album som fremstår som svært gjennomarbeidet og fullstendig helt inn til den minste lille detalj. Resultatet er både dvelende og massivt, og ikke så rent lite selvsikkert i formen til tross for det litt halsbrekkende dobbeltformatet.

Arrangementer og fremførelse er videre av et sjeldent kaliber hvor sangene vekkes til liv gjennom en detaljrikdom som gjør hver og en av de i alt 15 sporene til små begivenheter i seg selv.

En sann ytelse

Produksjonen er kanskje ikke fryktelig avansert, men den overgår langt mer påkostede produksjoner uten å strekke det for langt.

I produsentstolen sitter ingen ringere enn Motorpsychos Hans Martin «Snah» Ryan som co-produsent, og sammen med bandet selv har han vært med på å skape et produkt som lukter klassiker lang vei.

Albumet er en nytelse fra det åpner med «We Share The Same Breath» til det ender opp med «Part 2»-utgaven av samme spor en time og drøye 20 minutter senere.

I mellomtiden har Soup dratt med seg lytteren på en musikalsk ferd hvor veggene er konstruert av elegante lydkulisser. Musikken får sin fremdrift gjennom stor variasjon fra start til mål, selv om dette likevel bare er en videreføring av det uttrykket Soup gjorde seg gjeldene med på debuten.

Et syvmilssteg

Debuten var god, men på denne oppfølgeren tar bandet er syvmilssteg videre med lekre komposisjoner som er drevet frem av enten et kledelig innpakket piano, forføreriske gitarer, snikende strykere eller elegante synthlinjer.

Erlend Vikens vokale prestasjoner er det heller ikke noe å utsette på, for stemmen hans passer utmerket inn i de forskjellige frasene som musikken fremkaller.

Underveis skapes det trollbindende stemninger, med en usedvanlig effekt i form av at ønsket om å høre dette majestetiske verket på nytt melder seg nærmest umiddelbart etter at siste tone ebber ut.

Hvorfor Soup ikke har fått et fotfeste der ute er vanskelig å si, men at de hadde fortjent mer enn hva tilfellet har vært til nå, er det ingen tvil om. Og musikkfans der ute bør i det minste våkne opp etter at denne platen er ute.

Slår et slag for albumformatet

De litt svevende låtene til Soup har ellers alle noe uimotståelig ved seg, men fungerer aller best i en sammenfattet setting. «Children Of E.L.B.» er med andre ord først og fremst et album, og ikke 15 enkeltstående låter skapt med tanke på verken radiospilling eller nedlasting.

Det er videre meget mulig at tanken bak har vært å skape et slags konseptalbum, men hva som eventuelt er temaet forblir en gåte også etter flere runder med albumet på repeat.

Det gjør imidlertid ingen verdens ting, så lenge Soup ivaretar sin lytter ved å servere et musikalsk verk av denne klassen.

At Viken hyller Pink Floyds keyboardist (som døde i 2008) i «In Memory Of Richard Wright» er én ting som kan gi en antydning om hvor Soups eget uttrykk befinner seg. Men dette bandet har i seg langt mer enn hva de engelske stadionrockerne bød på i sin lange karriere.

Svevende

Soups låter er alle av det litt svevende slaget, ikke ulikt sorten som har gjort Sigur Rós til store undergrunnsstjerner langt utenfor Islands kystlinjer. Soup har videre klart å forene elektronika med både postrock og mer tradisjonell pop, og de topper det hele med et bunnsolid låtutvalg som på ingen måte er hverdagskost i dagens jungel av utgivelser.

Med «Children Of E.L.B.» har Soup levert et av de aller mest helstøpte norske albumene på denne siden av årtusenskiftet. Og det sier ikke så rent lite med tanke på hva som har dukket opp gjennom de siste ti årene eller så.

Soup spiller for øvrig på Gloria Flames på Grønland (i Oslo) sammen med Gode Ord Dør Sist og St. Helen i kveld under banneret «Trondheim Calling», og kan ellers beskues på Garage i Bergen i morgen kveld, på Kaihuset i Ørstad på søndag og på Isak i Trondheim fredag 5. mars.
Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus