PLATE: Navigators: «The Straight And Narrow» (Sony)Et fyrtårn i norsk rock

Navigators: «The Straight And Narrow»

(ABC Nyheter): Inngangen til år 2000 var usedvanlig spennende for tilhengere av norsk rock, med band som Cato Salsa Experience, Madrugada, BigBang og Ricochets som åpenbart øste av undergrunnsrocken fra USA og England fra slutten av 1960- og starten på 70-tallet.

Bare BigBang har klart å konservere sine ideer i et lengre løp om vi ser bort fra tragedien som felte Madrugada, men sikkert er det at norsk rock har blitt vesentlig mindre nyskapende og vital nå ti år etter at disse bandene slo gjennom.

Les også: På stø kurs

Rock’n’roll-romantikk

At rock’n’roll-romantikeren Trond Andreassen har funnet seg et nytt band med Navigators er mer enn et lysglimt i så måte. På coveret er det tegnet et fyrtårn. Symbolsk nok akkurat hva debutalbumet «The Straight And Narrow» også er.

Betydningen av to virile gitarer, bass, trommer og en blanding av Würlizer, Hammond og Farfisa-orgelsound treffer i sin klassiske betydning slik artister som Dion, The Kinks og Eric Burdon og The Animals farget 60-tallet.

For de av oss der musikk betyr mer enn underholdning, der det er selve livet slik det er det for fotballfansen i England som lever og dør for kampen på lørdag, er dette en viktig injeksjon både for hode og hjerte. En platedebut som rører ved følelsene noen fikk tatovert inn på høyre skulder, andre fikk sprengt sine første høyttalere med.

Les også: Gleder seg til responsen

Lidenskapelig vokalist

Og når Trond Andreassen, kanskje Norges mest lidenskapelige rock’n’roll-vokalist noen sinne, selv uten det voldsomme registeret til Sivert Høyem og Michael Krohn, presenterer seg som en tyngre vokalist enn før og vekker oppmerksomhet både hos gamle sjømenn og unge rockfans. Det låter som han har tilbrakt tiden på sommercampen med Paal Flaata, Gene Clark, Willie Nile, Brian Setzer og Lee Hazlewood i spilleren.

Det var heller aldri mye norsk over Ricochets. Blandingen av det britiske og amerikanske, med hovedvekt på sistnevnte, sitter også over hele menyen Navigators serverer. Og utenfor står bilene som kjøres av både tatoverte rockabilly-fans og hengslede honkytonkere med spisse boots og bredbremmede hatter. Det er nok mange som er kresne på sitt valg av musikk som vil stå skulder ved skulder der Navigators spiller konserter i sommer.

Rockens Tyson

I Ricochets var Trond Andreassen en desperado. Nesten en Tyson i bokseringen. Bare mer ustø til tider - og med betydelig mer kjærlighetssorg. Med Navigators virker det som han har beina godt plantet i bakken selv om følelsene fortsatt regjerer. Det er mer sjømannsattityde, mer modenhet. Som en Morgan Kane setter han seg rolig i hjørnet med bena på bordet, har trukket seg litt unna kampen og spent av seg revolverbeltet som ligger kveilet ved siden.

Blandingen av modenheten, erfaringen og sjømannens røffhet gjør Trond Andreassen og hans Navigators til en plateaktuell debutant som treffer de store følelsene. Som med den Creedence eller Stan Ridgway-nerven som gjør seg til kjenne igjen på tittelsporet.

Det er ikke en eneste direkte svak låt å finne på dette albumet. Det er en reise gjennom amerikansk og britisk musikk med dype røtter i 1965, 1969 og 1973. Du hører en irsk sjømannsvise som Shane MacGowan nok hadde stemt i på kalt «Amsterdam». Kanskje har han sunget den også. Den er tross alt skrevet av legenden Jacques Brel (hans navn er feilskrevet i bookleten – er det ingen som leser korrektur lenger?).

Resten av låtene er Trond Andreassen-originaler skrevet sammen med Christian Bloom. Følelsen av den akterutseilte sjømannens bekjennelser treffer som en godt skrevet novellesamling gjennom låter som i tur og orden nikker til Brian Setzer, Paal Flaata (hør bare «Just Another Fool»), Roy Orbison, Dion, The Pogues, Jacques Brel (ja de nikker også med egetskrevet materiale med «To The End»), Link Wray og tidlig The Kinks. Det er en videreutviklet sound av Ricochets. Mer 1950/60-talls rock’n’roll med country og rockabilly-flavour, og vesentlig mindre garasje.

Et funn

Navigators er et funn for oss som liker musikk i 2010.

Likevel, selv om Navigators leverer en strålende debut som garantert vil stå som et av de ypperste øyeblikk i norsk rock i 2010, så får man litt av den følelsen som man gjorde på alle Ricochets’ plater. Dette er ikke Petter Northugs beste løp. Dette er likevel ikke det fullendte mesterverk.

«The Straight And Narrow» har sine umerkelige øyeblikk av middelmådighet om du analyserer alle stavtak. Men albumet peker i en retning som er langt mer interessant enn Thomas Dybdahl og Sondre Lerche om man tukler med blå følelser. Følger man Trond Andreassens stemme havner du på en kneipe og en scene hvor livet virkelig er interessant og skjevt og psykedelisk så det holder. Både som rocker, menneske og romantiker.

Legg din elsk på låter som «Wall Of Stone» og «Blue Colored My Mind». Mer original og opprinnelig rock’n’roll hører vi ikke ofte i dag. Navigators viser vei. Det er jo det man har fyrtårn til.