Den brysomme friheten

Demonstrasjonen mot Dagbladets publisering av Muhammed-karikaturen har vakt betydelig oppmerksomhet. Foto: Scanpix.
Demonstrasjonen mot Dagbladets publisering av Muhammed-karikaturen har vakt betydelig oppmerksomhet. Foto: Scanpix.

Så fikk endelig den farlige muslim et norsk ansikt. Så heldig for Siv Jensen. Dessuten ligner han jo til forveksling på Osama Bin Laden. I hvert fall på skjegget.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mohyeldeen Mohammad holdt appell på Universitetsplassen og fikk en fredelig demonstrasjon til å framstå som et skremmeskudd. Her har vi mannen som ga islam-frykten i oss et ansikt.

Eller,- det var vel egentlig Dagbladet som ga ham et ansikt. Og demonstrasjonen som ga ham plass til å snakke. Og Siv Jensen til å tordne og gjøre ham viktig. For det er paradoksenes tid dette. Ytringsfrihetens forkjempere i Dagbladet trykker en Mohammed-tegning, og ypper til forventet strid. Resultatet ble altså tre fredlige demonstrasjoner mot Dagbladet. For i dette landet er det frihet til å ytre seg, selv mot ytringsfrihet. Og det var på dette avanserte punkt det glapp litt for lederen av landets nest største parti. Denne uka klarte hun bragden å snakke for - og mot ytringsfrihet, i samme setning! Selektiv ytringsfrihet, kalles det. ”Vi” og ”dem”, atter en gang. Og nå vil hun ha dem - innvandrerne ”verditestet”. Er de for , eller er de mot ytringsfrihet?

Narr meg ikke til å gapskratte, jeg gjør det lett. I fjor forsvant Blasfemiparagrafen fra det norske lovverket etter å ha vært sovende i mange år. Vi må tilbake 1980 da Monty Phtyons film ”Life of Brian” ble totalforbudt i Norge på grunn av blasfemi. Det er altså ikke mer enn 30 år siden norske kristne var så støtt som muslimer i dag er det over tegninger av Mohammed. Og det er for øvrig ikke lenger siden enn i fjor at KrF var mot at paragrafen skulle fjernes. De troende – enten vi snakker kristne eller muslimske fundamentalister, hevder det samme prinsipp: Det hellige skal ikke krenkes. Ingen skal spotte, vitse eller med andre ord, kritisere deres gud. Den kritiske røst skal stilnes. Provokasjoner og kritikk skal ikke tåles. Selektiv ytringsfrihet, - igjen. Mon tro om disse urnorske kristne nordmenn vil passere Siv Jensens ”verditest”?

Ytringsfrihet er også provokasjonens rett. Det er nettopp derfor den er viktig. Det er ikke retten til å slå inn åpne dører som må beskyttes, men retten til å ytre seg stikk i mot makt, helligdom og samfunnets vedtatte sannheter. Slik forfattere, filmskapere, tegnere, satirikere og meningsbærere til en hver tid har ytret seg - og derfor beveget oss . Derfor er ytringsfriheten brysom. Provokasjonen kommer som et skudd fra sidelinja på dem som ønsker fred og forsoning og kompromisser. Den virvler opp virkeligheten før du får sukk for deg.

Slikt er skummelt. Det kan få følelser til å overskygge prinsipper, ledere til å rope ”Hysj” før de får tenkt seg om, drosjesjåfører til å stoppe bilene og folk som søkte til frihet til å demonstrere mot nettopp den samme friheten. Derfor har det med rette blitt stilt spørsmål ved klokskapen i Dagbladets trykking av Mohammed tegningene. Vi har ikke ytringsplikt, men ytringsfrihet. Og jeg forsvarer deres rett til å bruke den. Som jeg forsvarer Siv Jensens rett til å spre eder og galle og fordommer så snart hun får anledning. Og gleder meg over min rett til å ta til motmæle!

For det fine med provokasjonen er at den fører til debatt. Den kaster nytt lys på virkeligheten, om aldri så grelt og ubehagelig. Vi må forholde oss til ytringen. Debatten denne uka har til fulle bevist nettopp variasjoner og mangfold i alle leire og trossamfunn. Og den har fått mange av oss til faktisk å diskutere ytringsfrihet. I Aftenposten på lørdag ser jeg at unge muslimer på Stovner også debatterer ytringsfrihet. Og så beviser de mangfoldet ved å kalle Mohyeldeen Mohammad «en idiot som ødela alt» – og «vi med minoritetsbakgrunn kan ikke lenger late som vi er på gjennomreise». Da tenker jeg : vi kan ikke ha mislyktes helt i integreringen, selv om vi har langt igjen før den kan fortjene ordet «vellykket». Før det finnes et stort «vi».

Men dette handler slett ikke om integrering alene. Debatten har også minnet oss om at vi er en del av verden og dens trusselbilde. Heldigvis har PST et langt mer oversiktlig bilde enn de fleste av oss generelt og Siv Jensen spesielt. Når hun legger ansvaret for ekstreme islamistiske grupperinger i Norge på AP, burde Statsministeren takke for denne grenseløse troen på hans makt. PST derimot har skjønt at trusselbildet ikke først og fremst sitter på Youngstorget, men er høyst nærværende internasjonalt og kommuniserer blant annet til nye potensielle hellige krigere via internett. Det er i sannhet skremmende.

Dagbladets konstituerte sjefsredaktør Lars Helle beklaget ikke trykkingen av tegningen, men kom i stedet med følgende oppsiktsvekkende uttalelse: «Norsk presse må ha en mer nyansert framstilling av muslimer, det nytter ikke å omtale dem som en gruppe, de har også krav på å omtales som enkeltindivider fordi det er svært store variasjoner i deres oppfatninger». Utrolig observant! Og ikke et minutt for tidlig å innse verken for ham eller sentrale politiske ledere. Jo lenger vi – både majoritet og minoritet - fortsetter med ”vi” og ”dem”, jo flere sinte unge frustrerte menn får vi. Jo lettere bytte vil noen av dem bli for fundamentalistisk tankegods og forføring.

Personvernpolicy