KONSERT: by:Larm: The Little Hands Of Asphalt, Samfunnssalen, Oslo – lørdag 20. februar 2010

For små asfalthender?

The Little Hands Of Asphalt sto ikke helt til forventningene.
The Little Hands Of Asphalt sto ikke helt til forventningene.

Ble ikke hva det kunne ha blitt.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

OSLO (ABC Nyheter): Det har gått gjetord om The Little Hands Of Asphalt. Det americana-pregede lydbildet som Sjur Lyseid og hans kumpaner har lagt seg på er i utgangspunktet da også av et særdeles delikat format.

Les også: Hektisk, hektisk, hektisk

Potensialet som allerede ligger skjult der en plass, maktet de imidlertid ikke å nå frem med under lørdagens by:Larm-konsert.

På scenen i Samfunnssalen fikk ikke Lyseid og kompani uttelling for sine i utgangspunktet riktig så fine sanger.

Tam fremtoning

Det har litt å gjøre med gruppens noe tamme fremtreden fra scenekanten. Til tross for et rikt befolket band, klarte ikke musikerne å utfylle hverandre godt nok til å gi Lyseids vokal den oppbackingen både han og låtene muligens hadde fortjent.

Litt av skylden for at formelen ikke fungerer må Sjur Lyseid selv ta. Engelskuttalen kunne med fordel ha trengt en oppgradering. Det i en grad som får denne anmelder til å tenke at om The Little Hands Of Asphalt i stedet hadde fremført sine ellers så utmerkede låter, som for eksempel «Oslo», på morsmålet, ville uttrykket kunnet ha fått en hel annen karakter og samtidig en langt bedre visjon.

Hvorfor på engelsk?

Låtmaterialet til The Little Hands Of Asphalt er, til tross for at det grunnleggende så absolutt er til stede, ikke spennende nok i seg selv til å kunne løfte bandet til de høydene de kunne ha hørt hjemme på.

I norsk språkdrakt hadde dette bandet kunnet fremstå som hakket mer originale, og samtidig distansere seg fra det middelmådige indienivået som bøttevis av deres likesinnede der ute forlengst har sørget for at det går alt for mange på dusinet av.

For lite countrypreg

I tillegg hadde The Little Hands Of Asphalt kunne tjent på å dra country-elementene, som for eksempel en mer utvidet bruk av steelgitar, betydelig lenger ut enn hva som var tilfellet her.

Det virker i stedet som om de ønsker å beholde den ene foten i det vanskelige indielandet, mens den andre kun vil berøre countryjorden med neglespissen på lilletåen. Og det holder dessverre ikke i lengden dersom de har intensjoner om å bli noe mer enn atter en parantes på den norske undergrunnsscenen.

Konkludert ble dette et hyggelig, men dessverre også et noe tamt møte med en av forhåndsfavorittene foran årets by:Larm.

Personvernpolicy