Med hjertet i hånden

- Herregud, nå begynner jeg nesten å grine. Jeg har fått to seksere i dag, jeg, det er første gang i mitt liv.

Det er en tydelig påvirket Ingrid Olava Brænd Eriksen som sitter på plateselskapet Universals kontor i Oslo. Andrealbumet "The Guest" er nettopp sluppet, og hun har akkurat fått vite om ABC Nyheters sekser-terningkast («Altså, seks av ti?» er den umiddelbare reaksjonen). Et års arbeid har endelig kulminert i en plate som møter verden, og den forløsningen bærer 28-åringen preg av. Hun virker både oppspilt og sliten, skravler som en foss og forteller at hun knapt har fått sove. Og sitter der altså plutselig med fuktige øyne og hodet i fanget.

- Jeg har psyka meg veldig ned, forklarer hun.

- Jeg har tenkt at hvis jeg skulle være så heldig å få hyggelige ord en gang til, så måtte jeg bare se på det som en bonus. Jeg ble jo veldig bortskjemt forrige gang med veldig pene ord, og da blir man litt forfengelig på det.

Mindre ferdige låter

Med den to år gamle debuten «Juliet's Wishes» opplevde nemlig Ingrid Olava både kritikerros (blant annet her på ABC Nyheter) og hele tre Spellemannsnominasjoner. Denne gangen har arbeidsprosessen likevel vært ganske annerledes.

- Forrige gang hadde jeg sittet mange år alene oppe på et loft og spilt piano. Jeg hadde ferdigstilt pianoarrangementer for å kunne spille dem alene, og da får man mer et slags backingband som legger seg rundt. Nå kom jeg med låter som bare var akkorder og melodier, og så kunne jeg si "kanskje jeg ikke skal spille på denne, da - det hørtes jo litt spennende ut".

Plata er i all hovedsak innspilt live, med hjelp av medprodusenter - eller "smaksdommere over ulike retninger", som Ingrid Olava kaller dem - Frode Jacobsen (Madrugada) og Alexander Kloster-Jensen (Ricochets, My Midnight Creeps).

- Jeg velger dem mest fordi de har utrolig god smak. All musikk de presenterer for meg er ting jeg faller for, ting jeg elsker og har lært veldig mye av. Jeg styrer veldig mye av prosessen selv også, sier hva vi skal ha mer og mindre av. Når vi skriver at det er produsert av oss tre er det ikke bare for å være greit med meg. Men det er godt å ha de tilbakemeldingene, de blikkene utenfra som du stoler på.

Sterke kunstneriske personligheter

Også Ingrid Olavas faste bandmedlemmer Erland Dahlen (trommer) og Jo Berger Myhre (bass) har hatt stor innflytelse på hvordan låtene har endt opp med å høres ut.

- Det er veldig morsomt hvordan noen tror at det å bli påvirket er det samme som ikke å ha dømmekraft. Det er jo ikke sånn!

- De er så dyktige og kan så mange ting! I stedet for at jeg må dytte dem til å ta i mer, så er det jeg som sier "rolig nå!", sier hun, og demonstrerer iherdig hvordan hun har strittet imot.

- Og det er helt med vilje jeg velger sånne folk, folk med sterke kunstneriske personligheter.

Ikke minst gjelder det valget av Lars Horntveth som strykearrangør. I motsetning til produsenter og bandmedlemmer har han ikke vært i studio og utarbeidet materialet i samarbeid med Ingrid Olava.

- Hadde jeg hatt lyst til å gi instrukser til en strykearrangør så hadde jeg ikke spurt Lars Horntveth. I tillegg til å være en ekstremt dyktig håndverker, er han en stor kunstner. Jeg vil jo at Lars skal sette sin farge og sitt preg på materialet mitt.

- Hvordan føles det da når du første gangen hører hvordan låta di har blitt?

- Det er en låt på plata som heter «I Was Wrong», som rett og slett er en liten popsang om eksistensiell angst. Det er den rareste teksten. Jeg var inne i en tung buddhisme-fase da jeg drev med det der, og den var egentlig ganske mørk. «I haven't been alive for so long, I thought I'd be okay, I was wrong» synger jeg - den handler liksom om å våkne opp på ny som menneske. Når Lars sine strykere kom følte jeg plutselig at jeg kunne forsone meg de de følelsene på en helt annen måte, fordi stryken er så meditativ og vakker. Det er ett eksempel på hvordan andre får lov til å dytte i meg og tingene mine, sier hun, og tilføyer:

- Det er veldig morsomt hvordan noen tror at det å bli påvirket er det samme som ikke å ha dømmekraft. Det er jo ikke sånn!

Omgitt av menn

Selv om Ingrid Olava først solodebuterte for to år siden, har hun lang fartstid som musiker, blant annet som medlem av gruppa Shit City, og som gjestevokalist for blant annet Madrugada, Sivert Høyem og El Cuero. Nylig spilte og sang hun også med deLillos da de feiret 20-årsjubileet for albumet «Hjernen er alene» med å framføre det i sin helhet i Operaen.

- Det er veldig mange menn du jobber med?

- For det første er det rett og slett flest menn i musikkbransjen - det er et statistisk, logistisk poeng. Og så har jeg jo vokst opp med gutter. Jeg har spilt i band siden jeg var tretten år, så jeg er vant til å være den eneste jenta og er sikkert sosialt best til det. Men det er ikke noe uttalt mål, altså. Det er veldig mange norske kvinner jeg beundrer hemningsløst, og som jeg synes er utrolig flinke. Det er alt fra at jeg står med kjeven her og ser 23 år gamle Thea Hjelmeland, som jeg tror kommer til å kicke ass, til å sitte i Operaen og se Mari Boine og bli helt fjetra. Min påstand, og det kan du sitere meg på, er at alle mennesker liker Mari Boine hvis de ser henne live. Jeg tror ikke det går an å ikke bli berørt av det, faktisk.

- Hva tror du det kan komme av at de fleste norske kvinner som driver med musikk gjør det alene?

- Jeg tror det er sosialt betinga. Det er en veldig guttegreie å begynne med band. Jenter kommer kanskje ofte i gang litt seinere, og sitter alene veldig lenge. Da er de kanskje langt på vei i prosessen sin, så da er det mer naturlig å bli soloartist enn å starte et band. Men man ser kvinnelige bandmedlemmer mye oftere nå om dagen, synes jeg.

Høye skuldre i forrige runde

Mens debuten ble innspilt i Svenska Grammofon Studion i Göteborg («et av de beste i Norden», omtaler hun det som), har «The Guest» blitt til hjemme i Oslo. Den hjemlige roen har sammen med den utforskende og jammende studioprosessen gjort at Ingrid Olava i større grad har sluppet kontrollen denne gangen.

- Jeg tenkte det ikke da, men det å dra i studio for meg første gangen føltes som et enormt ansvar, og da tror jeg nok jeg fikk litt høye skuldre. Jeg husker jeg hele tiden tenkte at det må være pent, og riktig, og på sitt beste på en eller annen måte - som om det fins.

På den nye plata er nemlig vokalisten Ingrid Olava i tydelig utvikling, og hun tar stemmen til helt nye steder.

- Som sangerinne er jeg egentlig ganske fersk. Jeg begynte ikke å forske på stemmen min i noen særlig grad for jeg var i hvert fall et par og tjue, forklarer hun.

- Det er faktisk et par sanger på plata hvor jeg hadde lyst til å være mye mer ekspressiv. Men når jeg hørte det på teip, tenkte jeg at hvis det her skal vare, hvis folk skal kunne bli glad i det og høre mye på det, så kan jeg ikke dra på så mye som jeg egentlig har lyst til. Jeg må rett og slett holde igjen. Det er for mye angst og depresjon til at det blir fint.

Får ut følelsesoverskudd

- Handler det om en balanse mellom hva du har lyst til å uttrykke fysisk og hva du vil at noe skal høres ut som?

- Ikke sant, det blir balansegangen. Live blir det noe helt annet. På konsert handler det i veldig stor grad om å kaste ut energi og sette ting i bevegelse, men dette skal jo være et sonisk produkt.

- Jeg har jo overskudd av følelser - og alt for mye sensitivitet i forhold til andres følelser. Jeg skal ikke påsta at jeg alltid har det - jeg er narsissist og har stort ego og driver med kunst og sånt - men jeg føler at jeg har veldig, veldig tynn hud, begge veier. Så det er liksom det jeg gjør når jeg synger: Jeg får ut overskudd.

Én av låtene på plata har likevel blitt så nærme som mulig man kommer liveartisten Ingrid Olava: Versjonen av «Poster Child» ble tatt opp i én tagning, mens Kloster-Jensen ruslet nonchalant inn og ut av studioet og rigget kabler.

- Det var på slutten av dagen og døra mellom kontrollrommet og studio var åpen. Jeg fant på litt tekst der og da, og skulle egentlig bare spille den inn for å høre på den selv. Men så ble Frode og Alex så glad i den lille demoversjonen, og var fast bestemt på at den skulle med. Jeg synes det er rått at «Poster Child» er det den er, og at den er på plata mi.

Forsont med fortolkeren i seg

- Du er både vokalist, musiker og låtskriver...

- Og fortolker.

- Og fortolker. Hvilke av de sidene er det du identitiserer deg sterkest med?

- Det vet jeg ikke! Det er det som er så fett. Som ung ble jeg indoktrinert med den puritanskheten i indien, at det liksom ikke er like fint å synge andres låter som å synge sine egne. Så når jeg har blitt kjent for en del coverlåter har jeg hatt et ganske trøblete og ambivalent forhold til det.

- Mitt låtskriverego tåler det helt fint hvis noen løser en billett til en av mine konserter for å høre meg synge Cohen eller Dylan.

Sanger som Leonard Cohens «Take This Waltz» og tittelmelodien til animasjonsserien "Shagma" har dukket hyppig opp i Ingrid Olavas konsertopptredener. Men det var med versjonen av Jokke & Valentinernes "Her kommer vinteren" hun virkelig vakte oppsikt - på både godt og vondt. Det som egentlig var en opptreden i et P3-program ble plutselig både en radio- og singelsuksess. At hun rørte ved en av de mest kjente låtene til den avdøde rockelegenden falt imidlertid mange tungt for brystet, og det har fulgt mye kjeft med på lasset.

Før jul fikk Ingrid Olava imidlertid et gjennombrudd i sitt forhold til å spille andres låter, etter å ha opptrådt med Tom Waits-låta «Hold On» på en hyllestkonsert i anledning hans sekstiårsdag.

- Plutselig når jeg sto backstage i mørket der kom jeg på at for ti år siden, da den plata kom, så var jeg i Oslo den første høsten min. Jeg var livredd, jeg var atten, kjente ingen og hadde det ikke noe bra, og jeg satt på trikken og hørte på den låta om og om igjen. Og så kom det skyllende: Tenk at nå skal du få synge den låta på et utsolgt Rockefeller. Tenk deg hva som har skjedd på ti år! Jeg ble helt overvelda, og hadde det så gøy. Jeg fikk voksne menn til å gråte, som jo er det beste jeg vet.

- Så når jeg våkna dagen etter fikk jeg en sånn plutselig innsikt: Hvorfor lager du det her til et problem? Hvis man konkurrerer med seg selv så vinner man jo uansett. Mitt låtskriverego tåler det helt fint hvis noen løser en billett til en av mine konserter for å høre meg synge Cohen eller Dylan. Jeg burde bare være glad for at de kommer! Det var utrolig godt å finne det stedet hvor jeg kjente at jeg er stolt av at jeg kan det å tolke andres musikk. Det er ikke noe galt i det. Folk har sagt det til meg lenge, men jeg måtte skjønne det selv.

Spiller på by:Larm fredag 19. februar, i Folketeateret.