Mannefall blant gamle helter

Willie Mitchells navn er preget med gullskrift i Memphis’ ærerike musikkhistorie.
Willie Mitchells navn er preget med gullskrift i Memphis’ ærerike musikkhistorie.

R.I.P: Willie Mitchell, Lil’ Dave Thompson og Dale Hawkins.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nyåret har vært preget av mannefall blant gamle helter. Orkesterlederen, trompetisten, låtskriveren og monsterprodusenten av rock and roll, R&B, soul og funk, Willie Mitchell, døde i Memphis, Tennessee 5. januar. Han ble født i Ashland, Mississippi i 1928.

Willie Mitchell

Mitchells navn er preget med gullskrift i Memphis’ ærerike musikkhistorie. Som eier av Hi Records og Royal Studio satte han like stort preg på Memphis-soul som kollegaene på Stax Records.

Artiststallen telte navn som Syl Johnson, O.V. Wright, Ann Peebles, Otis Clay og ikke minst Al Green, som med sin rekke megahits også ble popstjerne og laget et soundtrack for 70-tallet med låter som «Call Me”, «Tired Of Being Alone» og «Let’s Stay Together».

Magien kom fra Mitchells arrangementer og studiomusikernes telepatiske samspill, med kjernegruppa The Hi Rhythm Section. Aller innerst i maskinrommet hamret den innleide Stax-trommisen Al Jackson Jr. fra Booker T & the MGs eller Howard Grimes på trommeskinnene og laget Hi-soundets varemerke med kraftige fraspark på fotpedalene.

Da disco-æraen kom solgte Mitchell Hi Records, men fortsatte helt til det siste som eier av Royal Studio, der folk som John Mayer, Cat Powers og Buddy Guy og en comeback-innstilt Al Green ville ha Mitchell-touchen på 2000-tallet.

Lil’Dave Thompson

Mandagen i denne uka kom ytterligere to meldinger om musikerdødsfall. Den relativt unge bluesgitaristen og sangeren Lil’ Dave Thompson (født i 1969) fra Greenville, Mississippi omkom søndag morgen, 14. februar i bandbil som var på vei fra spilling i Charleston, South Carolina og tilbake til hjembyen. Ulykken skjedde utenfor Augusta, Georgia da sjåføren mistet kontrollen over bilen etter å ha truffet hull i veien.

Dave Thompson tilhørte den yngre generasjonen av elektriske gitarister som har fornyet Mississippi-bluesen de to siste tiårene. Han debuterte på plate som gitarist for Junior Kimbroughs sønn David Malone på Fat Possum-utgivelsen «I Got The Dog In Me» (1994).

Året etter kom Thompsons første soloalbum,«Lil Dave and Big Love» (Fat Possum 1995/Epitaph 2000). Thompsons stil var sterkt influert av Albert King, Little Milton og Stevie Ray Vaughan, og faren Sam Thompson, som spilte med folk som Eddie Cusic, Willie Foster, Asie Payton, Paul Wine Jones og Son Thomas.

Dave Thompson tilbrakte tenårene i Leland, Mississippi, i Indianola-Greenville-området av Mississippi der Booba Barnes og T-Model Ford var lokale helter tidlig på 1990-tallet.

Etter Fat Possum-debuten ble det stille for Thompson noen år, men han kom sterkt tilbake med flere albumutgivelser utover på 2000-tallet. Jeg hadde gleden av å se ham live to ganger, på Highway 61 Blues Festival i Leland Mississippi i 2008 og 2009. Med et tight og funky band med seg framsto Thompson som en av de beste bluesartistene i sin generasjon, og han ville gjort stor lykke om han hadde kommet til Notodden Bluesfestival. 41 år gammel hadde han mye ugjort.

Et stort tap for bluesen, og dessverre skriver han seg inn i en dyster statistikk over amerikanske turnerende musikere som omkommer på utrygge veier i USA.

Dale «Suzie-Q» Hawkins

Samme helgen som Dave Thompson omkom på veien, døde en av rockens pionerer Delmar Allen «Dale» Hawkins, i sin hjemby Little Rock, Arkansas etter lang tids kamp mot kreften.

Hans opprinnelige hjemstat var Louisiana der han ble født 23. august 1936 i Goldmine, Parish County. Foreldrene ble skilt da han var liten og faren omkom i en brann, så Dale vokste opp hos forskjellige slektninger i områdene rundt Shreveport City, Louisiana. Her var han omgitt av svart musikk på alle kanter og han arbeidet på bomullsåkeren sammen med svarte som lærte ham hva country blues, arbeidssanger og gospel var.

Han ble trukket inn i musikken og begynte bak disken i Stan’s Record Shop i Shreveport, et brohode for R&B-musikk i det dype sør. Om kveldene sang han blues i klubbene på stripa i Bossier City, noen kilometer unna på andre siden av Red River, hvor soldater fra en lokal marinebase krevde underholdning. Hawkins ble en ekspert på R&B.

Han dannet band sammen med den tre år yngre James Burton – den fremtidige stjernegitaristen til Ricky Nelson og Elvis Presley – og i 1956 hadde Hawkins penger til å betale en lydtekniker for en midnatt-session i studioet til radiostasjonen KWKH.

Hawkins’ venn Bobby Charles hadde nettopp sendt av gårde en tape med sin innspilling av «See You Later Alligator» til Chess Records. Hawkins håpet det samme for sin innspilling av «Suzie-Q», en låt som i ettertid er blitt kåret til en av rockens 500 viktigste sanger gjennom tidene, og som ble sluppet av Chess i april 1957. Den nådde 7. plass på R&B-listene og nr. 27 på Pop-listene på Billboard.

Hawkins har vært kalt en rockabilly-artist, men hans stil på «Suzie-Q» og det meste av det andre han gjorde, var mye tyngre og mer swampy i uttrykket enn de oppjagede rytmene i rockabilly.

Opptellingen med ville kubanske jungeltrommer og kubjelle er en av rockens mest gjenkjennelige innledningstakter, og med en rytme og et gitarriff som har påfallende likhet med blueskjempen Howlin’ Wolfs største hit «Smokestack Lightnin’» , som kom ut på Chess i 1956.

James Burton selv hevder at han komponerte gitarriffet da han var 14, tidlig på 50-tallet. Tenåringene Burton og Hawkins hadde absorbert R&B-tonene og countrybluesen fra Louisianas jukebokser på 50-tallet. De lærte seg uttrykket til Howlin’ Wolf, Lightnin’ Hopkins og Guitar Slim. Med tunge, hypnotiske, forvrengte gitarriff.

Hawkins reiste rundt på turné med svarte musikere på 50-tallet, og han ble den første hvite artisten som fikk opptre på Apollo i Harlem og The Regal i Chicago. Han skulle også fortsette å jobbe med framtidige gitarstjerner: Roy Buchanan, Fred Carter Jr., og Scotty Moore – som allerede var stjerne.

Hawkins laget flere mindre hits for Chess, men han greide aldri å gjenta suksessen med «Suzie-Q», og etter hvert gikk han inn i bransjen som produsent og sjef i flere selskaper. Han produserte countryartister som Merle Kilgore og Johnny Horton, han laget regionale hits med The Uniques og Joe Stampley, noen av dem ble superhits, som Beatles-parodien «Judy In Disguise» med John Fred And The Playboys. Og han produserte Harry Nilsson og Michael Nesmith.

Personvernpolicy