Yeasayer – «Odd Blood» (Mute/Playground)Tidvis ypperlig

Yeasayer: Odd Blood

(ABC Nyheter): Kan det gå galt for et band av tre unge musikere fra Brooklyn, New York, med inspirasjon fra like deler elektronisk musikk, pop, amerikansk folk og musikk fra midtøsten. Vel, neppe. Det låter som oppskriften på en hype, og Yeasayer var en av 2008 største hipster-navn.

Les også: Fortjener verdensherredømme

Men så er da også «All Hour Cymbals» en god plate; bandet har en unik sound som slekter like mye på Animal Collective som på Fleet Foxes – to andre veldig hete navn de siste årene.

Tidvis ypperlig

Med deres nye verk «Odd Blood» har de imidlertid tatt et steg vekk fra midtøsten-inspirasjonen og to steg nærmere den skamløse indie-eurodancen for eksempel Nordpolen og jj har servert oss. På andrealbumet har utsvevende vokalarrangementer måttet vike for dunkende beats, og det vil det garantert være delte meninger om. Når sant skal sies varierer det for min egen del fra låt til låt hva jeg syns om dette.

Tidvis er nemlig «Odd Blood» en ypperlig plate med glimt i øyet, besnærende vokallinjer og catchy hooks, men altfor ofte er den en heller pinlig affære, med platte beats og elendige tekster. Av og til, som i førstesinglen «Ambling Alp», går faktisk én enkel låt fra å være fantastisk til å være elendig med et grovt feilskjær.

Dårlige tekster

Nevnte «Ambling Alp» har nemlig en nydelig melodi, et herlig driv og en Animal Collective-aktig stemning som gjør at man får et veldig godt førsteinntrykk, men når man lytter til teksten, innser man at like gjerne kunne hørt på Aaliyahs «Try Again»: «Now, the world can be an unfair place at times / But your lows will have their complement of highs / And if anyone should cheat you, take advantage of, or beat you / Raise your head and wear your wounds with pride».

Og slik fortsetter det i for stor grad gjennom albumet – musikalsk sett leverer Yeasayer mye veldig bra materiale, men tekstene faller stort sett rett gjennom. Absolutt lavmål nås i «Mondegreen», med refrenget «Everybody’s talking ’bout me and my baby / making love ’till the morning light».

Nå skal det sies at jeg sleit med å få taket på debutalbumet til Yeasayer fordi tekstene gjemmes noe av de utsvevende vokalarrangementer og produksjonen, men hvis det er dette nivået de ligger på, tjente nok bandet på at det var vanskelig å få med seg hva som ble sunget.

Mer tilgjengelige

Kun i «Madder Red» fungerer både melodi, arrangementer og tekst. Til gjengjeld er dette en knallgod låt, der en deilig utsvevende vokalhook møter Baywatch-trommer og således sender tankene til både afrikansk ørken og amerikanske strender. Strålende!

Plata faller ellers på for mange plattheter, ikke bare tekstmessig. I «I Remember» flørter bandet med U2-pop – nyere U2-pop – og det kommer man ikke langt med i min bok. Ellers byr plata på en del fillers som jeg sliter med å ta på alvor, selv om de sikkert kan ha en viss effekt på dansegulvene denne våren. «Rome» og nevnte «Mondegreen» er de beste eksemplene på dette – drivende låter som rett og slett virker ganske meningsløse.

At Yeasayers andrealbum er langt mer tilgjengelig enn debuten er ikke bare positivt. Snarere blottlegges svakhetene på «Odd Blood», som attpåtil er pakket inn i et heslig cover. For skamløst catchy dansepop anbefaler jeg heller fjorårets album fra Phoenix eller Discovery.