PR-byråer krigens viktigste våpen

Amerikanerne hadde lært av Vietnam da de rykket inn i Kuwait i 1991. I Vietnam fikk pressen bevege seg fritt. Under Gulf-krigen ble all informasjon kontrollert. Foto: AP
Amerikanerne hadde lært av Vietnam da de rykket inn i Kuwait i 1991. I Vietnam fikk pressen bevege seg fritt. Under Gulf-krigen ble all informasjon kontrollert. Foto: AP
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er PR-byråene som styrer informasjonen i store konflikter, skriver Jahn Otto Johansen.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

PR blir stadig viktigere i internasjonale konflikter. Det er knapt en krig der PR-byråer ikke mobiliseres fra første minutt. PR er snart like viktig som våpenteknologi og antall soldater.

Den klassiske PR-sak var i Biafra i 1970 der byrået Mark Press i Sveits manipulerte media til fordel for utbryterne i Afrikas største land. Da Dagsrevyen nylig skulle markere at det at det var 40 år siden Biafra-krigen, unnlot de å gå inn på dette til tross for at det skapte en stor konflikt innad i NRK og opptok norske og internasjonale medier den gang. Dette er typisk for den manglende hukommelse i mediene i dag. Historiekunnskapen går ikke særlig langt tilbake, i hvert fall ikke til før reporteren eller kommentatoren sluttet med bleier. I dag er Mark Press og Biafra pensum ved de fleste medieinstitutter og journalistskoler verden rundt.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var slike bilder vi fikk seg under Biafra-krigen. Alt iscenesatt av det sveitsiske PR-byrået Mark Press. Foto: ScanpixDet var slike bilder vi fikk seg under Biafra-krigen. Alt iscenesatt av det sveitsiske PR-byrået Mark Press. Foto: Scanpix

Det Dagsrevyen forsømte tok magasinet Spekter igjen i fullt monn. Der ble Biafra-konflikten og andre konflikter grundig belyst av programleder Kjell Erik Møgster Moen som skrev boken «Fredskrigeren Thorvald Stoltenberg». Her skal jeg nøye med meg med kort å repetere det viktigste. Biafra-utbryterne var militært og politisk på defensiven. Deres gamle PR-opplegg om kristne mot muslimer og David mot Goliat slo ikke helt an i verdensopinion. Da kom Mark Press inn som en reddende engel.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

De profesjonelle kynikere i Mark Press brukte utsultede og døende barn i sin PR, og intet er mer effektivt enn det. Det som ble holdt skjult for publikum, var at mye av det vi fikk se på fjernsynsskjermen og fotos i avisene var rene fabrikasjoner. Mark Press sørget for å bringe reporterne til der det var «action», gjerne regissert av byråets folk. De skaffet lidelseshistorier og sørget for hauger av lik til TV-fotografene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da jeg pekte på dette i Utenriksmagasinet 28. januar 1970, brøt helvetet løs. Enkelte av mine kolleger følte at jeg hadde gått deres profesjonelle ære for nær. Det var ikke tilfelle. Jeg var ikke ute etter Erik Bye og hans folk, ei heller skulle jeg ta idealisten Elias Berge. Jeg ble senere god venn og vel forlikt med Erik Bye og Kjell Arnljot Wig, men Per Øyvind Heradstveit fortsatte - selv etter at han var blitt avslørt ved å reise på en kjøpt-og-betalt-tur til Oberstens Hellas og som betalt PR-rådgiver for Arbeiderpartiet.

Det siste var vanlig i NRK før. En rekke medarbeidere med Lars Jakob Krogh i spissen drev regulær opplæring av politikere og næringslivstopper, og Lars Sigurd Sunnanaa fikk i mange år godt betalt for å vise Statoils folk hvordan de skulle komme best ut av et fjernsynsintervju. Det tok lang tid før NRK strammet til og forbød denne utrolige praksis, mens TV 2 hadde klare regler helt fra starten.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Oberstens Hellas var et klassisk eksempel, men i dette tilfelle var det amerikanske diplomater og Pentagons og State Departements PR-folk som drev det hele. Som vanlig avslører amerikanerne det meste etter en viss tid. I boken «Bak ambassadens murer» forteller John C. Ausland åpent og ærlig om hvordan han fikk nei fra meg og Utenriksmagasinet, mens Per Øyvind Heradstveit mer enn gjerne dro på denne propagandatur og merkelig nok fikk tillatelse av fjernsynsledelsen.

Da hadde jeg allerede vært i Vietnam på en tur som amerikanerne arrangerte, men den ga en motsatt effekt av hva de håpet. Jeg ble overbevist om at Vietnam-krigen var «en feil krig, på feil sted og på feil tidspunkt». Den hadde sitt utgangspunkt i en dominoteori. Falt Sør-Vietnam, ville resten av Asia og kanskje hele verden til slutt bli kommunistisk. Men allerede på det tidspunkt var russerne og kineserne bitre fiender, og de kjempet senere ved Usuri-elven. Det var dype historiske motsetninger mellom kinesere og vietnamesere. Det kom da også til krig mellom Kina og det kommunistiske Vietnam. Det eksisterte rett og slett ikke noen verdenskommunistisk trussel.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men Pentagon lærte sin lekse av Vietnam-krigen. Pentagon og de enkelte kommandoer fikk enorme PR-avdelinger i tillegg til at de hyrte de beste og dyreste PR-selskap. Da Gulf-krigen brøt ut i 1991, etter at Saddam Hussein hadde angrepet Kuwait, var PR-folkene i aksjon fra første minutt. Særlig ble de elektroniske medier manipulert (Se min bok «Sannhetens likkiste»). Noen ganger skjedde det så skjult at man ikke merket det. Andre ganger var det grove utspill som da PR-folk engasjerte datteren til den kuwaitiske ambassadør i Washington D.C. og lot henne spille en irakisk sykepleierske som hevdet hun hadde gitt fangene giftsprøyter. NRKs Christian Borch gikk god for denne historien og for sikkerhets skyld spurte han senere general Fredrik Bull Hansen på direkten: «Har vi vunnet?»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da Balkan-krigene brøt løs på 1990-tallet hadde amerikanerne lært. De hjalp serbernes motstandere ikke bare med ulovlige våpensendinger som brøt FN`s vedtak, men de engasjerte de beste og dyreste PR-byråer i USA, blant annet Ruder Finn Global Public Affairs. Ruder Finn-folkene hjalp først kroatene, så bosnjakene og kosovoalbanerne. Det er ingen tvil som at serberne i kraft av sin tallmessige overlegenhet begikk de fleste og største krigsforbrytelser, blant annet den fryktelige massakren i Srebrenica.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men som det senere arbeidet til krigsforbryterdomstolen i Haag har vist, begikk også kroater, bosnjaker og kosovo-albanere krigsforbrytelser og «forbrytelser mot menneskeheten». Disse tre grupper torturerte, voldtok og myrdet serbere, og kroater og bosnjaker behandlet hverandre på den mest djevelske måte. Alle forfulgte sigøynerne. I Haag er ikke bare serbere dømt, men også representanter for de tre andre grupper.

Det lyktes Ruder Finn Global Public Affairs og andre velsmurte PR-byråer å fremstille serberne som blodige nazister og snakke om et nytt Auschwitz, noe jødene og ikke minst Israel kritiserte. Men ikke desto mindre lyktes det å mobilisere den jødiske opinion i USA mot serberne, til tross for at den aldri tidligere hadde tatt parti for muslimer.

En tysk forskningsrapport, «Operasjon Balkan: Reklame for krig og død» fra 2006 kaster lys over disse PR-manipulasjoner. Flere medieinstitutter i USA og Europa har senere bekreftet dette spill.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Den andre Golfkrigen, med angrepet på Saddam Husseins Irak i 2003, ble et nytt eksempel på hvordan Pentagons og State Departments egne PR-folk og profesjonelle PR-byråer manipulerte opinionen. Det lyktes lenge inntil uavhengig journalister klart å avsløre påstandene om at Saddam hadde kjernefysiske og kjemiske våpen klar til innsats. I dag finnes ikke det PR-byrå som kan redde George W. Bushs og Tony Blairs ettermæle.

Men PR-manipuleringen av kriger og konflikter fortsetter, som lederen for Dag Hammarskjöld-programmet på Voksenåsen, John Y. Jones, nylig skrev i Dagsavisen. Han pekte på skandinaviske politikere som Göran Persson, Rune Gerhardsen og Bjarne Haakon Hanssen som gikk i PR-byråers tjeneste etter at de ga opp sine politiske verv. Flere kunne nevnes fra andre partier. Når tusenlappene flagrer, mister tidligere politikere gangsynet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jones peker også på det enorme PR-spillet som omgir Verdens Økonomiske Forum i Davos, dit norske universitetsfolk og journalister mer enn gjerne reiser og rapporterer ukritisk fra. Det er få av dem som tar det forbehold The Observer gjorde for noen år siden da avisen skrev at Davos var «et tempel for læren om det frie markeds fortreffelighet, åndelighet, demokrati og menn og kvinner i dyre dresser.»

Til slutt må nevnes den PR- og lobbyvirksomhet som norske og internasjonale hjelporganisasjoner har drevet i mange år og stadig driver. Her gjelder det å fremstille den krig, hungersnød eller naturkatastrofe som den enkelte hjelpeorganisasjon samler inn penger til, som den mest alvorlige og hjerteskjærende. Da jeg var Fritt Ord-professor ved Institutt for Medier og Kommunikasjon ved universitetet i Oslo, lot jeg mine studenter undersøke disse forhold; det var avslørende hva de oppdaget.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg tok opp dette i en tidligere Uriks-på-lørdag og skal her nøye meg med å påpeke at i USA må all slik virksomhet registreres. I Washington D.C. er det 30 000 registrerte lobbyister og utallige PR-byråer. I troskyldighetens Norge kreves det ingen slik registrering av lobbyister og PR-folk, til tross for at de med vekslende hell manipulerer politiker og medier.