SØNDAGSINTERVJUETHallo, søta!

Legenden Hank Williams er Hollys bestefar.

(ABC Nyheter): Det er grunn til å tenke at Williams er et ganske vanlig amerikansk etternavn. Litt som Olsen eller Hansen er her hos oss.

Et aldeles utmerket etternavn om du føler for å stå stablet på toppen av storfamilien din i telefonkatalogen, unngå et uttall varianter av navnet ditt på konvolutter (tro meg, akkurat der vet jeg hva jeg snakker om) eller ganske enkelt for å gjemme deg i mengden.

Er du imidlertid i countrybransjen, snur navnet Williams alt på hodet. Der fører det til umiddelbar oppmerksomhet. «Williams» er det magiske ordet som skal til for at samtalen stilner, blikkene vender seg, og ikke minst, at forventningene stiger til taket.

Barnebarnet til Hank

Holly Williams (28), som spiller i Oslo i morgen og i Bergen på tirsdag, er godt inneforstått med hva som ligger av kraft i etternavnet hennes.

Bestefaren til Holly er den Hank Williams. Alabama-sangeren som traff publikummet sitt innertier i hjertet med så godt som alle sangene han skrev. Rakk å skrive, kan vi kanskje tilføye. Hank Williams døde i baksetet på sin Cadillac, en gang rett før eller etter at nyttårsrakettene ble skutt opp i overgangen mellom 1952 og 1953. Han ble funnet av sjåføren sin på morgenkvisten på første nyttårsdag 1953.

Hank ble bare 29 år gammel, men skal etter sigende ha sett ut som det dobbelte, etter et hardt liv som tragisk satte standard for både countrysangere, og rockerne som tok over oppmerksomheten et par-tre år senere på femtitallet.

Men for Holly stopper ikke blodsbåndskoblingen til countryhistorien med bestefaren hun aldri rakk å møte.

Faren hennes, Hank Williams Jr. , har også drevet det til noe stort i samme fag. Det sies at Hank jr. hadde ti (10!) album inne på countrylistene, samtidig, en gang da det begav seg på 70-80-tallet.

Etter årtusenskiftet har Hank III, Jr.’s sønn og Hollys halvbror, igjen satt Williams-navnet ettertrykkelig på plakaten. Både med en livsstil som fremstår som alt annet enn country comfort og en musikk som både er stentøff og full av sleivspark. Like lite politisk korrekt som bestefarens blandingsrusmissbruk og kvinnebekjentskaper var det i bibeltrykkerbyen Nashville for seksti år siden.

Fargerik familie

Hank III har blant mange andre utagerende sprell skrevet en sang som heter «I’m gonne put the the dick back in dixie and the cunt back in country». Da han ble portrettert på NRKs Lydverket for halvannet år siden, fløy han rundt på et jorde og viftet med en pistol..!

Hollys og III’s far er også en fyr som stikker sitt store cowboyhattbekledde hode frem i sammenhenger som ikke akkurat styrker hans internasjonale brobyggerstatus. Sist observert på NRK, gaulende en selvskrevet pro- McCain-sang i en dokumentar om det siste amerikanske presidentvalget.

- Jeg lever godt med å være barn og barnebarn av Williamser, slår Holly fast på telefon fra byen der hun bor, Nashville. Besvart i en eksklusiv klesbutikk i Music City, kalt H. Audrey. Startet av Holly i 2007.

- Jeg interesserer meg for klær også, det er sunt for meg å bevege seg i kretser som ikke har med musikk å gjøre også. Men da jeg startet H. Audrey trengte jeg noe å holde på med som gjorde at jeg kunne holde meg i Nashville. Det var så kort tid etter ulykken.

Ulykken?

Kort tid etter at Holly hadde besøkt Norge for første gang, høsten 2005, for å promotere sitt debutalbum, «The Ones We Never Knew», inntraff ulykken som antakelig gjorde at Williams-familien fikk et ytterligere anstrengt forhold til biler.

- Vi, søsteren min, Hillary, og jeg var på vei fra Nashville til en familiebegravelse i Alabama, da Hillary rotet med i-pod´en for å finne frem noe ny musikk. Hun mistet kontrollen over bilen og vi frontkolliderte med en bil som kom i motsatt kjøreretning.

- Det så veldig alvorlig ut til å begynne med. Ingen trodde at Hillary skulle overleve. Jeg ble hardt kvestet selv også, men det gikk verst ut over Hillary, som lå lenge i koma. Jeg er glad jeg har et så nært forhold til både mamma og pappa. De var veldig viktige for oss, både rett etter ulykken og i den lange rehabiliteringsprosessen.

Godt mottatt i Norge

Holy liker seg godt i Norge.

Hollys foreldre skilte seg da Holly var liten, og hun vokste opp hovedsakelig sammen med moren. En av de fineste sangene på Hollys lenge forsinkede oppfølgeralbum, «Here With Me» (sluppet i fjor sommer), er nettopp sangen «Mama».

Holly skulle egentlig har reist tilbake til Europa på den tiden da ulykken inntraff. Mottakelsen av debutalbumet hadde vært spesielt bra i England og Skandinavia.Da Holly spilte på Osloklubben Mono, ble hun applaudert både av unge, urbane Mono-litter og av gamle countryfans som kom for å ta Hank Williams barnebarn i nærmere øyesyn.

Holly snakket like hyggelig og entusiastisk med alle etter endt konsert, det var ikke antydning til snobbethet.

- Jeg er veldig rørt over hvor mye min bestefars musikk fortsatt betyr for så mange. Det er tross alt godt over femti år siden han døde, men folk vil ikke glemme sanger som «So Lonesome I Could Cry», «You Win Again» og «Hey Good Lookin´».

Men selv om Holly altså har fått country i alle dens årringer servert fra barnsben av, har hun hørt like mye på rock, favorittene er Rolling Stone, Elliott Smith, Neil Finn og Neil Young. Den nye plata avsluttes av en nydelig versjon av Youngs sang «Birds”.

- Av countryartister har jeg definitivt mest sans for Jamey Johnson. Han er etter mitt syn den aller mest spennende nye artisten i Nashville nå.

Jamey og Holly har det til felles at de backes av plateselskapssjefen Luke Lewis. Den tidligere skolekammeraten til Gram Parsons er også mannen som driver det spennende Nashville plateselskapet Lost Highway, oppkalt etter en av Hank sr.’s store hits.

Holly Williams «Here With Me» er muligens ikke å oppfatte som den gjengse radiovennlige «Hot Countryen», men den er smekk full av karaktersterk countryrock.