PLATE: Tindersticks: «Falling Down A Mountain» (4AD/Playground)Besnærende eleganse

Stuart Staples og Tindersticks leverer varene igjen. Her fra bandets opptreden på Down on the Farm i 2008. Foto: Kenneth Simonsen
Stuart Staples og Tindersticks leverer varene igjen. Her fra bandets opptreden på Down on the Farm i 2008. Foto: Kenneth Simonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Tindersticks er tilbake på rett plass.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tindersticks: «Falling Down A Mountain»Tindersticks: «Falling Down A Mountain»

(ABC Nyheter): Engelsk rock har siden 60-tallet hatt en tradisjon for å huse karaktersterke band og artister som går utenpå landets til en hver tid rådende rocktrender.

Med besnærende eleganse

Mens Brit-popen raserte hotellrom og kranglet innbyrdes om hvem som var penest/tøffest i landet, oppsto det et band i Nottingham som med besnærende eleganse seilte utenfor hele kalabaliken.

Tindersticks hadde en vokalist som ikke engang trengte å heve stemmen for å henvise Oasis og kompani til skammekroken.

Overtok stafettpinnen

Da Stuart A. Staples bariton rullet ut av høyttalerne med sangen «City Sickness», på bandets selvtitulerte debut i 1993, sto det klart at England hadde fått en ny artist som tok over staffettpinnen etter Kevin Ayers & Soft Machine og Bryan Ferry & Roxy Music.

Ikke fordi at Tindersticks laget musikk som hadde spesielt mye til felles med disse, men rett og slett fordi Staples stemme ga et så tydelig avtrykk at du som lytter raskt var for eller mot.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Tindersticks var også et stort ensemble, som med autoritet benyttet seg av arrangementsteknikker som på tidlig 90-tall hadde samlet støv lenge. Krydret med strykere, kor og eksotiske instrumenter, som oftere var å finne i 60-tallets mer ambisiøse popeksperimenter.

Bandets åttende

Underveis har Tindersticks laget åtte studioalbum, «Falling Down A Mountain» inkludert, og en rekke live- og filmsoundtracks. En periode på midten av 00-tallet så det ut som om bandet var historie da Stuart Staples leverte et par soloalbum, ett av dem innspilt i Nashville, Tennessee.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Men Tindersticks kom forholdsvis raskt tilbake fra opplag og teller i dag David Boulter, Neil Fraser, Earl Havin, David Kitt og Dan McKinna, ved siden av Staples.

Tindersticks’ musikk har ofte blandet inn elementer fra klassisk soul og spagetti-western-musikken til Enio Morricone. Ikke overraskende har resultatet blitt et lydbilde som det har vært lett å fantasere opp film-noir-bilder til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Annerledes åpning

Tittelsporet på det nye albumet er bygget rundt en drivende perkusjonsgroove, der blåsere og keyboards seiler rundt sammen med Staples stoiske stemme. En klart annerledes åpning på et album som likevel inneholder mange av elementene som Tindersticks fra før av er kjente for.

Tindersticks beveger seg fra tradisjonelle popsoulsanger til påfunn som effektivt rister av seg den mer konvensjonelt innstilte lytter.

Aller merkeligst er sangen «Peanuts» (se video under), en duett med den kanadiske kultsangerinnnen Mary Margareth O’Hara (som kun har begunstiget verden med to egne album, utgitt med 13 års mellomrom; ett i 1988 og det neste i 2001). En dialog der de to stemmene besynger sin kjærlighet til, eh, nettopp peanøtter!?

Et løft

Det som etter min mening løfter «Falling Down A Mountain» godt opp fra bandets forrige album, «The Hungry Saw» (2008), er fire midtempo knallsanger: «Harmony Around My Table», «She Rode Me Down», «Black Smoke» og «No Place So Alone».

Virkelig noe å glede seg til for bandets trofaste fans som møter opp på Rockefeller i Oslo 15. mars, for bandets første konsertbesøk siden deres konsert på Down on the Farm, sommeren 2008.