Et Jordskjelv langt inn i samvittigheten

Madonnas opptreden under støttekonserten for Haiti i USA fredag. Foto: Scanpix
Madonnas opptreden under støttekonserten for Haiti i USA fredag. Foto: Scanpix
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det hender jeg blir satt tilbake til ungdommelige ambisjoner om å bli lege,- eller i det minste helsearbeider. Da kunne jeg i alle fall bidratt. Gjort noe. Meldt meg til tjeneste og blitt med første mulige fly til Haiti. Alternativt kunne jeg tenke meg å søke på stillingen: «popstjerne».

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

En Popstjerne som kan spille inn penger til jordskjelvofrene og oppfordre fans verden over til å åpne lommebøker og gi. Det hadde vært noe. Synliggjøre engasjementet. Kanalisere all medfølelse inn i noe som virker. Sett opp mot håndfaste handlinger, føles det så stusslig med tastetrykkene som overfører noen skarve kroner fra lønnskontoen til en humanitær organisasjon. Det blir så langt mellom giver og mottaker.

Jordskjelvet i Haiti ryster oss langt inn i samvittigheten. Selv klarer jeg ikke lese om jordskjelvofre uten et ekstremt ubehag av ikke å kunne hjelpe. Jeg fikser snart ikke flere bilder av barn som står livredde alene uten foreldre. Av unggutter som slåss som bikkjer om en flaske vann. Av mødre som leter i fortvilelse i ruinene etter barna sine. Lidelsene er bare så helt ubegripelige. De hadde nesten ingenting, og nå har de mistet også det. Det er rett og slett ikke til å begripe for en som har levd stappmett hele sitt liv.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

200 000 menneskeliv har antagelig gått tapt, sies det. Det er omtrent en tredjedel av Oslos befolkning. Hele Groruddalen og Østensjøområdet tømt for folk, lagt i ruiner. Og flere titusen dør daglig fordi de ikke får hjelp. Når NUPI-direktør Jan Egeland sier at «Tapstallene hadde vært mellom en tiendel og halvparten om vi sammenlikner med Cuba eller Jamaica, som har et høyere utviklingsnivå», sniker ubehaget i samvittigheten seg inn. Vi vet det jo. Det er de fattigste som alltid bærer de største lidelsene. Det finnes risikovurderinger for jordskjelv. I 2008 fikk også Haiti dem, men i motsetning til land med litt bedre samfunsstruktur, resulterte ikke varslene noen beredskapsplan. Enda mindre til sikring av bygninger. Nå vet vi følgene og som jordskjelvekspert, professor Kuwet Atakan sa det, nå avhenger det av hva det internasjonale samfunnet kan stille opp med i oppbyggingen. Det kommer jordskjelv etter dette. «…det handler om at det er menneskers ansvar å bry seg om andre».

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi bryr oss jo. Men snart kommer vi til å bla over reportasjene i avisene. Snart slutter avisene derfor også å skrive om ofrene etter jordskjelvet i Haiti. Snart er den siste veldedighetskonserten holdt og annonsene fra hjelpeorganisasjonene vil bli færre. Snart. Snart kommer vi kanskje ikke til å glemme, men til å fortrenge ubehaget i samvittigheten.

Jeg har bilder på netthinnen fra fattige land jeg har fått besøke. Du skal lete godt for å finne framtidsoptimisme slike steder. Fattigdom gir best grobunn for redsel – og raseri. Et lut fattig flertall, og et lite rikt mindretall som har bygd høye murer med piggtråd på toppen for å sikre seg. Ikke helt ulikt vestens måte å beskytte oss fra handel med fattige land eller flyktningestrømmer fra verdens katastrofer. Og så står vi der da, som strutsen med hodet i sanda mumler vi at «ja, ja det er jo ikke noe vi kan gjøre med dette». – Bortsett fra at det er det. Det er ikke så innmari spektakulært som å bli popstjerne. Langt der i fra, faktisk. Det er rett og slett ganske «kjedelig» fordelingspolitikk det handler om. Vi vet det jo. Det blir simpelthen mindre ufred og krig med jevnere fordeling. Det blir til og med færre menneskeskapte naturkatastrofer med jevnere fordeling. Og konsekvensene av et jordskjelv i Haiti ville vært lettere å håndtere hvis bygningsmassen hadde vært tryggere og evakueringsplanene klare. Vi vet det. Det er bare så irriterende fylt av konsekvenser for egen rikdom. Brysomt, rett og slett. Det blir ikke noe av skattelette for oss på den måten.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Akkurat nå, med bildene fra Haiti overalt, hadde det vært interessant og spurt kommende generasjoner om de vil ha «oljefondet» som framtidig sikringskost – eller i stedet bruke formuen til å skape vei i vellinga internasjonalt? Åpne grensene for handel og øke bistanden. Det er vel ikke helt utenkelig at noen unge ville har fått med seg at en rettferdig fordeling av godene har vært et sjakktrekk for sivilisasjon? At det er menneskers ansvar å bry seg om andre, har vist seg ikke bare å være god moral. Det er til og med smart, - for vår egen sikkerhets skyld.Gadd vite hva de unge håpefulle i nord hadde svart. Det er lov å drømme om framtidige demonstrasjonstog mot lave bensinpriser og plakater med «nei til finere fliser på badet». Men det kan hende de også heller vil ta skjeen i egen hånd – og bli popstjerner i stedet.