Begynnelsen på slutten på gratisøkonomien

Hvor mye vil du betale for tjenester på nett? (Illustrasjonsfoto: Scanpix).
Hvor mye vil du betale for tjenester på nett? (Illustrasjonsfoto: Scanpix).

Hvor mye er du villig til å betale for å bruke Facebook eller lese en nettavis?

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hva med 200 kroner i måneden for å lese Aftenposten på nett og fri utnyttelse av alle dine personlige data for alle Facebooks samarbeidspartnere for å bruke Facebook? Høres det ut som en grei pris?

Vil ha betalt

Det er tenkte eksempler, men ut fra hva vi har sett fra både i nye og gamle medier i senere tid er det helt klart at vi vil se noe som ligger nært opp til disse scenariene både fra sosiale nettverk og nettaviser i 2010 – ja, vi ser det allerede.

Sist uke varslet Mecom-sjef David Montgomery, som eier en rekke regional- og lokalselskaper gjennom datterselskapet Edda Media, at avisene hans nå vil kreve betalt på nett. Onsdag varslet New York Times (NYT) det samme, selv om de riktignok ikke vil rulle ut en betalingsløsning før i 2011. Blant sosiale medier vil videodelingsnettsiden

You Tube denne uken starte og ta betalt for enkelte videoer, det samme vil nettstedet Boxee, som lar brukerne dele videoer, musikk og bilder.

Gratis lunsj er en illusjon

Dette er noen av de aktørene som nå vil kreve betalt i kroner og ører for deler av nettinnholdet sitt, men vi skal heller ikke glemme at det er mange måter å ta betalt på. Bare fordi noe ikke koster penger betyr det ikke at det ikke har en pris.

Kynikere vil hevde at aviser slettes ikke lever av å selge journalistikk, men av å selge lesere, inndelt etter variabler som inntekt og alder, til annonsørene sine. Essensielt sett er det også dette sosiale medier som Facebook baserer seg på; å tjene penger på brukermassen sin ved å gjøre brukernes data tilgjengelig for andre kommersielle aktører. Siden Facebook ofte vet uendelig mye mer om sine brukere enn hva aviser (som tross alt er avhengig av leserundersøkelser for å kartlegge lesergrupper) gjør, er det her bekymringene rundt personvern oppstår.

Dessuten, til tross for at de radikalt endrer medievanene våre og har en imponerende brukermasse, har populære nettsamfunn som Facebook og Twitter langt fra noen bunnsolid økonomi å lene seg på. Sistnevnte er snarere tuftet på teorien om først å bygge seg opp en stor brukermasse og deretter finne en forretningsmodell som kan bære nettstedet økonomisk – noe mange tviler på at de så langt har funnet.

Gratisøkonomi=bobleøkonomi?

Dette er en vanlig modell for mange såkalte web 2.0-selskaper, som baserer seg på freeconomics, eller gratisøkonomi for å bruke min egen improviserte oversettelse av begrepet. Teoriens tilhengere argumenterer for at siden kostnadene ved digital produksjon har falt så radikalt - eksempelvis er distribusjon på nett er gratis, mens distribusjon av papiraviser svært kostbart - er det er best å gi bort disse digitale produktene gratis.

Fordi kundene heller vil ha ting gratis enn å betale for dem sikrer det deres lojalitet, så kan man heller tjene penger på kundene indirekte via for eksempel annonser. Det er også en lignende tankegang som ligger bak at nettaviser har gjort sitt innhold tilgjengelig gratis, for jo flere lesere en nettavis har jo bedre annonsepriser kan den kreve - og tar nettavisene seg betalt for at leserne skal få tilgang til artiklene deres minsker antall lesere med en gang drastisk.

Men når annonsemarkedet kollapser, som vi har sett i kjølevannet av finanskrisen høsten 2008, og tradisjonelle medieselskaper må konkurrere med Web 2.0-selskaper og rene annonsenettsteder som FINN.no i et marked hvor annonsepriser har vært i fritt fall, er ikke annonsemodellen så attraktiv lenger. Selskaper som utelukkende lever av annonseinntekter opplever at grunnen rives ut under føttene deres, og nye som gamle medier tvinges til enten å skaffe seg flere ben å stå på - eller finne mer finurlige måter å tjene penger på brukermassen sin.

Nekrolog for New York Times?

Da passer det kanskje bra å børste støv av gamle, forkastede ideer og satse alt på at de vil fungere bedre nå enn sist gang de prøvde de ut som NYT nå gjør.

Sist gang de prøvde å ta betalt for innholdet sitt var med TimesSelect fra 2005 -2007.

Tjenesten ble avviklet på grunn av høylytte protester fra enkelte av avisens spaltister om at betalingsmuren både stengte dem ute fra den nasjonal politiske debatten - som i stor grad foregår på nett – og gjorde dem utilgjengelige for internasjonale lesere i lavinntektsland som India og Kina.

NYT-spaltisten Thomas Friedman, som var en av de argeste motstanderne av TimesSelect, sa da ryktene om at dette er nært forestående begynte å sirkulere søndag, at han forstår avisen er nødt til å ta seg betalt på nett. Men han kom også med noe som nærmest hørtes ut som en dødsdom over avisen:

Fra døde trær til mobiltelefoner

«Vi er i en voldsom overgangsperiode. Det har ikke noen gang føltes som om noen sitter med løsningen på dette… Min makrofølse er at jeg er glad for at jeg hadde denne jobben på dette tidspunktet. Det var fantastisk å jobbe for avisen mens den ble trykket på døde trær og kunne brødfø seg selv.»

Nå skal ikke NYT prøve seg på akkurat samme betalingsløsning som sist. Derimot er det snakk om en modell hvor avisens innhold er tilgjengelig for søkemotorer, men hvor ikke-abonnenter må betale hvis de leser NYT på nett mer enn et visst antall ganger, en modell Financial Times (FT) har hatt suksess med. Det spørs likevel om en modell som fungerer for en klart definert og kjøpesterk nisje, som den FT tjener, lar seg overføre til en langt mindre spesialisert nettavis som NYT.

Andre nettaviser, som britiske The Guardian, har utvidet repertoaret sitt til også å arrangere konferanser og seminarer, mens Mecom bruker nettavisene sine til å selge produkter som vaskemaskiner og vin i samarbeid med andre aktører.

Relevans eller tekniske finnesser?

Mange håper nok også å kunne tjene penger på gjøre innhold tilgjengelig via spesialutviklede applikasjoner for mobiltelefoner som iPhone og Googles nye Nexus.

Hvis det da ikke er slik at medienes fremtid ligger i å bygge relasjoner innenfor segmentet de henvender seg til, og dermed bli mer relevante for leserne sine, istedenfor å utforme alskens støtteprodukter og finurlige tekniske løsninger.

En journalist som jobber for DEG, ville du betalt for det?

Personvernpolicy