Scott Browns seier over Martha Coakley i nattens senatsvalg i Massachusetts er mer enn et symbolsk tap. Ted Kennedys gamle setet i denne solide demokratiske bastionen går nå tapt, men viktigere er det at demokratene har tapt sitt superflertall på 60 i senatet, som ga dem muligheten til å presse igjennom sine saker uten støtte fra noen republikanere.

Les også: Sviende nederlag for Obama

Det har reell betydning, særlig for Obamas signatursak – helsereformen. Det finnes flere ulike måter å forsøke å redde helsereformen på.

Som kjent har Representantenes Hus og Senatet vedtatt to ulike pakker, og for at noe skal bli lov, må de to kamrene bli enige om et kompromiss. Det første demokratene i Kongressen trolig vil forsøke er å hindre en ny behandling i Senatet.

Da må Kongressen vedta nøyaktig det samme som Senatet allerede har vedtatt, og dermed fraskrive seg muligheten til å påfalle det endelige utfallet, i hvert fall i denne omgang.

Dette vil sitte svært langt inne for mange demokrater, ikke minst abortmotstandere som er svært uenig i Senatets versjon på dette punktet, men også folk fra venstresiden som foretrekker Husets ekstraskatt på høye inntekter fremfor Senatets skatt på dyre helseforsikringspoliser (der Obama i forbindelse med utformingen av et nytt kompromiss har gitt fagbevegelsen skandaløse særfordeler og venstresiden ønsker subsidiært å sikre disse).

Mange demokrater i Huset avfeide en slik løsning på forhånd, men nå som dilemmaet er reelt, kan det hende skeptikerne gir etter, rett og slett fordi det vil være alt for tungt å bære at helsereformen går ad undas. Så kan de håpe på å få til ønskede endringer senere, gjennom budsjettprosessen og andre typer vedtak som bare trenger 51 stemmer i Senatet.

Et annet alternativ er å forsinke innsettelsen av Brown mest mulig, og å vedta en omforent lov med den sittende senator Paul Kirks stemme – han som ble oppnevnt for å fylle Kennedys sete etter Kennedys død, i påvente av dette suppleringsvalget. Den konservative kommentatoren Fred Barnes mener dette vil være ulovlig, og uansett vil det være svært upopulært i folket, der flertall ifølge meningsmålingene er imot denne loven.

Mislykkes begge disse strategiene, er helsevedtakene i sin nåværende form døde. Da må man enten gi innrømmelser til senator Olympia Snow eller en annen av republikanerne i Senatet, eller man må vedta en langt mer begrenset reform.

Obamas popularitetsfall er velkjent . Det kan likevel overdrives. Reagan kom tilbake fra samme oppslutning etter sitt første år, også preget av økonomisk krise, og Clinton fra enda dårligere tall.

Euforien like etter valget brakte veldig mange uavhengige velgere og en del republikanere over på Obamas lag, både fordi de var glad for Change, og som en feiring av amerikansk rasismes endelige nederlag.

Men euforien kunne ikke vare i lengden. Men det er fremdeles noe flere som synes Obama gjør en god jobb enn de som mener motsatt. Det er selvsagt intet umulig utgangspunkt for en ny valgseier i 2012.

Men da må Obama ta innover seg at USA fremdeles er en sentrum-høyre-nasjon. Amerikanere flest er heller ikke tilhenger av den ytterliggående moralske konservatismen som store deler av det republikanske partiet står for, men de er skeptiske til statlig innblanding i økonomien – selv etter finanskrisen, til høye skatter og store underskudd.

Et tegn på dette er målinger der velgerne blir spurt om de foretrekker en begrenset stat med mindre offentlige tjenester, eller en større stat med flere tjenester.

Her tok tilhengerne av en mer ambisiøs stat nesten igjen de liberalkonservative småstatstilhengerne i løpet av Bushs andre periode, men de fikk aldri noe overtak.

Washington Posts målinger (spm. 40) viser at gapet har økt igjen fra 5 prosent sommeren 2008 til hele 20 prosent nå.

Dette er ikke en nasjon av sosialdemokrater.

Inntrykket av at Obama ligger langt til venstre har bidratt sterkt til at uavhengige velgere har vendt seg kraftig mot ham.

Derfor hjalp det ikke at Obama selv drev valgkamp for Coakley på søndag, like lite som det hjalp at han drev valgkamp i New Jersey for å redde guvernøren der i november 2009.

Dersom Obama skal bli gjenvalgt i 2012 kan han satse alt på et kort – håpe at den økonomiske oppgangen innen da vil være så sterk at velgerne vil tilgi ham alt annet.

Langt sikrere vil det være dersom Obama legger kursen mot sentrum – både fordi velgerne er der, og fordi et samarbeid med noen moderate eller pragmatiske (som John McCain) republikanere vil føre til en viss ansvarsdeling for det som fremdeles vil være upopulært.

Presidenten vil trolig ikke ha noe valg. Republikanerne i senatet kan legge alvorlige kjelker i veien for ham med dagens 41 senatorer, enda mer med de sannsynligvis 3-4 ekstra de får i november. Sentrumsorienterte demokrater vil komme i en langt mer reell vippeposisjon i

Rent konkret må Obama legge til side planene om et kvotehandelsystem for klimagasser.

Han må unnlate å presse igjennom de helsereformvedtakene som nå ikke lenger har klart flertall, og heller finne et kompromiss med en håndfull republikanere.

Han må legge til side stabssjef Rahm Emanuels råd om å utnytte kriseforståelsen til å gjennomføre et sett med store og kostnadskrevende reformer, og han må glemme vesentlige skatteøkninger. Han må kort sagt bli Bill Clinton etter Clintons nederlag i Kongressvalget i 1994.

En lengre versjon av denne artikkelen er publisert hos Minerva.