PLATE: D’Sound: «Starts And Ends» (EMI)

Mer poporientert

Simone Larsen synger bra, men totalinntrykket av D'Sounds nye album er at resultatet blir litt glattpolert, mener ABC Nyheters anmelder. Foto: Stian Lysberg Solum (Scanpix)
Simone Larsen synger bra, men totalinntrykket av D'Sounds nye album er at resultatet blir litt glattpolert, mener ABC Nyheters anmelder. Foto: Stian Lysberg Solum (Scanpix)

D'Sound går pop, men revolusjonerer ikke akkurat sjangeren.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

D’Sound: «Starts And Ends»D’Sound: «Starts And Ends»

(ABC Nyheter): «Starts And Ends», ja det kan du si. Passende tittel er det i hvert fall. Siden sist vi hørte noe fra D’Sound-kanten har over halvparten av bandet blitt foreldre, og trommeslager Jonny Sjo forlot bandet i sluttfasen av arbeidet med den nye plata. Uten at det egentlig skal spekuleres altfor mye i hvorfor.

Polert og kjedelig

Siden sist har D’Sound dratt på med et nytt lengdehopp inn i popsegmentet. «Starts And Ends» åpner med tittelsporet og straks kryper den enerverende følelsen av og ha hørt akkurat det og det og det også en milliard ganger før inn i hodet. Og følelsen slipper aldri taket.

D’Sound rendyrker popen på sitt sjette album. Greit nok det. Men hvorfor sluttet de egentlig og sysle med funken, slik de gjorde i starten av karrieren på midten av 90-tallet? Den gang hadde D’Sound i hvert fall en egenart å vise til. Nå glir de derimot inn i verdens mest pregløse masse av drøvtyggende popresirkulering. Det kan komme mye fint ut av å gjenvinne plast og papp, D’Sound, ikke pop.

Velkomment brudd

Nå er heldigvis ikke «Starts And Ends» gjespende elende hele veien fra start til mål. For Simone er vitterlig en dyktig vokalist, og D’Sound har som band en åpenbar teft for melodi. Problemet ligger i at «Starts And Ends» er så totalt, gjennomført uinspirerende som helhet. Det finnes ingen spor på denne plata som man bare høre én gang til. Et mikrosnev av øyebrynshev dukker opp med «Losing It» hvor bassist Johnny Sjo overtar vokalen. Ikke fordi låta er genial i seg selv, egentlig bare fordi det er et velkommet brudd i rekka av intetsigende anonymitet.

Treffer radiolyttere

D’Sound er et etablert navn, og et par radiosingler burde sikre en slags suksess, også for denne plata. «Starts And Ends» sikter seg inn på segmentet «musikk for kjedelige kommersielle radiokanaler som spiller kjedelig kommersiell musikk innimellom masende kommersiell reklame». Og det er ikke det at en kommersiell tilnærming i seg selv er negativt. Det finnes mengder kommersiell popmusikk som er aldeles fantastisk. Men dette er dessverre ikke fantastisk i det hele tatt.

Med denne utgivelsen treffer D’Sound få andre enn det publikummet som stiller seg totalt likegyldige til mangfold, og som blir stressa av alt som er en decibel utenfor komfortsonen av «samme-hva-jeg-støter-på-pop». «Starts And Ends» kommer til å finne sin plass i hyller som rommer lite mer enn pengekua «Halleluja 1» og «2», «McMusic» x 5 og «hun derre som sang på Skavlan».

Sympatisk, men…

Skuffelsen over «Starts And Ends» er ekstra stor fordi D’Sound er et band man har lyst til å like. De gir inntrykk av å være usedvanlig trivelige folk, har et godt etablert rykte for å gjøre bra konserter og fremstår generelt som et sympatisk bidrag i den norske musikkfaunaen.

De nå over ti år gamle albumene «Beauty Is A Blessing» (1998) og «Spice Of Life» (1996) er begge album med klare kvaliteter. Kjøp heller dem. Det er rett og slett fristende å glemme hele «Starts And Ends». Men jeg gidder ikke skrive «Rykk tilbake til Start, D’Sound». Det blir like forutsigbart som plata.

Personvernpolicy