En stor skuffelse

En stor skuffelse
En stor skuffelse
Artikkelen fortsetter under annonsen

Dark Void kunne vært et friskt pust i en sliten sjanger.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen
Dark Void

Utgivelsesdato:22.01.2010
Utvikler:Airtight Games
Utgiver:Capcom
Sjanger:Tredjepersons-action/luftkamp
Aldersgrense:16
Plattform:Playstation 3 (testet), Xbox 360, PC

(ABC Nyheter): Dark Void har virket som et lovende prosjekt siden annonseringen helt tilbake i 2007, og det virket som Airtight Games og Capcom hadde store ambisjoner når det gjalt å kombinere tredjepersons-skyting med luftkamper på en nye og frisk måte. Desverre består Dark Void for det meste av ufullendt potensiale og mangelfulle løsninger.

Historiefortellingen er et kapittel for seg selv. Usammenhengende cut scenes forsøker desverre forgjeves å formidle spillets premiss. Karakterene i seg selv kunne nok vært interessante nok. Man har forsøkt å gi dem et visst snev av personlighet og stemmeprestasjonene er brukbare, mye takket være etter hvert så gjenkjennelige Nolan North i hovedrollen. De blir likevel aldri skikkelig presentert og man får for få muligheter til å bli kjent med dem.

De blir også stående ganske fritt fra selve gameplayet, og sammen med de svake forsøkene på historiefortelling, gjør det at man ofte skyter seg gjennom lange sekvenser i spillet uten å vite hvor man er på vei, hva man skal gjøre der eller hvorfor man skal gjøre det. Jeg har ofte for vane å klage på for lange og hyppige "cut scenes", men her kunne man med fordel ha tatt seg bedre tid og faktisk gjort det mulig å henge med i i den passe «cheezy» sci-fi-historien.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

The Matrix Light

Så vidt jeg klarte å lappe sammen, foregår handlingen i 1938. Vår helt, piloten Will Grey, sammen med sin gamle flamme Ava, blir på en rutineflygning gjennom bermudatriangelet, utsatt for en storm og blir kastet inn i en annen dimensjon, kalt The Void. Den kontrolleres av en fremmed rase kalt The Watchers, som ønsker å ta kontroll over vår verden. Det blir altså din jobb, sammen med en motstandsbevegelse bestående av overlevende som har kommet til the Void på samme måte som Will, å stoppe The Watchers og redde verden. Historien trekker etter hvert tankene mot The Matrix, uten at det gjør det hele noe særlig bedre.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Man støter også på en kjent skikkelse i form av Nicola Tesla. Det forklares aldri så vidt jeg klarte å få med meg, hvordan han endte opp i The Void, men han bidrar i hvert fall med teknologi i kampen mot ondskapen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og nettopp Jet-packen som Telsa bidrar med, er nok det som fungerer best i spillet. Kontrollene tar tid å bli vant til, men de vokser på en. Desverre repeteres de samme fiendene i det uendelige. Små minispill oppstår når man forsøker å kapre et fientlig skip eller skal gjøre slutt på en stor fiende, noe som kan være en grei avveksling, men det hjelper lite i lengden. Mot slutten av spillet får luftkampene litt høyere underholdningsverdi, på tross av den store mengden repetisjon, men det er likevel for lite og for sent.

Repeterende og kjedelig

Det som skjer på bakken er spillets svakeste ledd. Ingen av våpnene føles spesielt kraftige, og det hjelper lite at de kan oppgraderes i løpet av spillets gang. Fiendenes kunstige intelligens er rimelig middelmådig og de gjør bare halvhjertede forsøk på å søke dekning eller unngå å bli beskutt. Miljøene er fulle av ulike objekter å søke dekning bak, ala Gears of War, men de er likevel veldig uinspirerte og muligheten for å bruke jetpacken til å angripe ovenfra fungerer greit nok, men tilfører spillet for lite i lengden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forsøket på å stille store åpne landskap til disposisjon slik at du selv kan velge hvordan du vil løse utfordringer, har mest ført til tomme og kjedelige miljøer der man bare kjemper mot de samme fiendene igjen og igjen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Virker utdatert

Visuelt virker Dark Void ganske utdatert og sjeldent har spillmotoren Unreal Engine 3, som jo har utvist stort potensiale tidligere, blitt utnyttet så dårlig. Karaktermodellene ser brukbare ut, men det meste av miljøer ser ut som de hører hjemme i et fire-fem år gammelt spill. Det er nok en utfordring å få de enorme miljøene til å se spennende ut, men jeg forventer likevel mer enn dette.

Etter å ha spilt gjennom den omtrent seks timer lange kampanjen, sitt jeg igjen med følelsen av å ha spilt et spill som bare så vidt kom igang og likevel ble kjedelig lenge før det var over. Potensialet i kombinasjonen av tredjepersonskyting både vertikalt og horisontalt sammen med luftkampene, kunne gjort Dark Void til en ganske unik opplevelse. Spillet har visse øyeblikk der man aner mulighetene og spenningen i å kunne bevege seg i alle retninger og bruke miljøene til sin fordel, men de er få og det er for lenge mellom dem.

Svak historiefortelling, identitetsløse miljøer, kjedelig skyting på bakken og litt mindre kjedelig skyting i luften, er rett og slett ikke oppskriften på et godt actionspill.

En oppfølger som retter alle feilene som er gjort i dette forsøket på å skape noe nytt, hadde jeg imidlertid ikke hatt noe imot.