Den nye Fosse?

Torsdag får Christopher Nielsens «Hustyrannen» urpremiere på Nationaltheatret. Her er tegneserieskaperens egen illustrasjon av persongalleriet i stykket. (Illustrasjon: Christopher Nielsen/Nationaltheatret)
Torsdag får Christopher Nielsens «Hustyrannen» urpremiere på Nationaltheatret. Her er tegneserieskaperens egen illustrasjon av persongalleriet i stykket. (Illustrasjon: Christopher Nielsen/Nationaltheatret)

- God samtidsdramatikk er uhyre sjelden vare. Vi har Jon Fosse, men nå har vi også fått Christopher Nielsen. Han holder et høyt internasjonalt nivå, sier regissør Anders T. Andersen.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Andersen hadde regien på Nielsens suksessdebut «Verdiløse menn», og nå er han aktuell på Nationaltheatret med en ny urpremiere på et nytt Nielsen-stykke, «Hustyrannen».

- Nielsen skriver på et høyt internasjonalt nivå. Han er genuin, har en særegen stemme og skaper et helt eget univers, skryter Andersen i forkant av premieren på Amfiscenen tirsdag 19. januar.

Livet i en bygård

I Nielsens nye stykke tar han oss med til en boliggård på Tøyen i Oslo, med passe lurvete beboere i kjent Nielsen-tengeseriestil. Her bor en uføretrygdet og spilleavhengig datanerd som lever på «pizza og runking». Hans nærmeste nabo er en illeluktende, sliten alkis og pillemisbruker. Og under dem bor det superliberale paret med fortid som rettroende pønkere, sammen med sin opprørske, rullestolbundne 14-årige datter.

Her lever de i fred og fordragelighet med hverandre, helt til en ny nabo flytter inn. Hun er frafallen bedehuskristen, gammel ML-er og eksmuslim, og hun er på alle måter preget av stor tro på autoritære løsninger, hva det nå måtte representere i øyeblikket. I bygården på Tøyen blir Siw-Hege Bonsak (oppkalt etter Siw Jensen og Hege Storhaug og spilt av Gisken Armand) den store Hustyrannen.

- Det er skrevet som en farse, men under ligger det jo samfunnskritikk, Om det er politisk? Det høres litt traurig ut med politisk teater. Politikk er liksom ikke helt i tidsånden, så jeg kaller det heller et debattstykke, smiler Christopher Nielsen som har hentet inspirasjon til stykket fra egne opplever på et sted han bodde på Grønland i Oslo.

Fra Verdiløse menn til Hustyrannen

«Alkisen» Finn Schau (t.v.) i Nationaltheatrets sofa sammen med dramatiker Christopher Nielsen. (Foto: Heiko Junge, Scanpix)«Alkisen» Finn Schau (t.v.) i Nationaltheatrets sofa sammen med dramatiker Christopher Nielsen. (Foto: Heiko Junge, Scanpix)

Med i stykket er tre kjenninger fra «Verdiløse menn», Jan Sælid, Marte Engebrigtsen og Finn Schau. Sistnevnte hevder at «Hustyrannen» er noe helt annet enn «Verdiløse menn», selv om det fortsatt bærer Christopher Nielsens tydelige signatur.

- Han skriver dialoger som ingen andre. Veldig krevende, men også uhyre morsomme roller å tre inn i, sier Schau som om fyllikrollen forteller at han selv var «litt på kjøret i yngre dager».

- Jeg sluttet å drikke for 22 år siden, men kan kjenne meg igjen i tilværelsen til Roskifte og holdningene hans som skisses opp i stykket. Det er også en av Christopher Nielsens styrker. Alle figurene hans er på en måte klisjeer, men han evner å gi dem en nærhet og identitet som er lett gjenkjennelige. Det gjør at det også blir lett å trekke paralleller fra det miniatyrsamfunnet som skildres i «Hustyrannen» til det store vi lever i der ute.

Bygger på tegneserietradisjon

Torsdag har regissør Anders T. Andersens oppsetning av «Hustyrannen» premiere. I forrige uke debuterte han som romanforfatter. (Foto: Aschehoug forlag)Torsdag har regissør Anders T. Andersens oppsetning av «Hustyrannen» premiere. I forrige uke debuterte han som romanforfatter. (Foto: Aschehoug forlag)

Også Anders T. Andersen - som for øvrig regisserte tv-versjonen av «Berlinerpoplerne» og i forrige uke debuterte som romanforfatter med boka «Tomas Olsens første verdenskrig» - peker på «tydelige skikkelser» som et av Christopher Nielsens særpreg.

- Det han gjør som dramatiker likner mye på tegneserietradisjonen, med veldig tydelige skikkelser. Men også med en stor detaljrikdom. Christopher stopper ikke ved å vise hvordan de oppfører seg, han klarer også å skildre tankene deres fra innsiden. Det gir den tilsynelatende enkle teksten flere spennende underlag, sier Andersen.

Christopher Nielsen er ikke uenig i Andersens referanser til tegneserieverden, men sier tvert imot at det å skrive for teater likner mye på å lage tegneserier.

- I begge tilfeller skriver jeg et manus, med dialoger. Som tegneserieskaper tegner jeg deretter rutene dialogene skal inn i, mens man på teateret lager rammene som dialogene skal framføres i. Nokså likt, egentlig, fastslår Christopher Nielsen.

Les også: «Hustyrann på Nationaltheatret»

Personvernpolicy