Tiåret da DU ble viktigst

Medienes oppsummeringer av tiåret som ligger bak oss har vært særdeles dyster lesning. Etter å ha trålet et ukjent antall decenniums-analyser i embetes medfør, mistet jeg nesten livsgnisten. Times Magazine kalte det intet mindre enn tiåret fra helvete – og det var kanskje det.

Men tiåret som gikk tilhørte også leserne, eller, for å bruke teknologiskribenten Dan Gillmors ord, menneskene tidligere kjent som «publikum». Det var tiåret begreper som blogging, borgerjournalistikk og brukergenerert innhold snek seg inn som etablerte konsepter i ordforrådet vårt. Selv stiftet jeg først bekjentskap med fenomenet i 2002.

Revolusjon på trappene

DELTAR: Leseren har blitt premissleverandør, og det er helt nytt. Foto: Scanpix.

- Har du ikke hørt om weblogger? De kommer til å snu opp ned på verden og bryte massemedienes kommunikasjonsmonopol, sa min venn Brian entusiastisk over lunken kaffe. Det var en helt vanlig desemberdag i 2002, og vi befant oss av alle steder i en kaffebar rett rundt hjørnet fra Fleet Street, britenes legendariske avisgate.

Jeg skrev om økonomi for en papiravis like i nærheten, leste stortsett bare økonomiseksjonene i andre papiraviser og hadde slett ikke hørt om blogging.

Nå skal det innrømmes at jeg ikke lenger husker Brians ord helt nøyaktig. Men han fortalte meg med glød og iver om webloggen, en ny publiseringsplattform, og hvordan de som brukte den, bloggerne, var på nippet til å innkassere en stor «demokratiske seier».

Da bloggerne felte senatslederen

De var da - på et tidlig stadie av en kommunikasjonsrevolusjon mange mente ville utkonkurrere tradisjonelle medier - i ferd med å felle Trent Lott, daværende leder for republikanerne i det amerikanske Senatet, etter at han hadde uttrykt støtte for raseadskillelse under en bursdagsmiddag. Og om min hukommelse fra samtalen i den kaffebaren er litt uklar, gikk Brian, som den gode bloggeren han er, selvsagt hen og blogget om den.

Nå var 2002 egentlig ikke så tidlig i bloggingens historie. Ekspertene strides om hvem som skrev den første bloggen, 1997 er et år som ofte nevnes, men kimen til det som gjorde blogging til et massefenomen ble sådd i september 1999 med lanseringen av bloggeplattformen Blogger.com . Med sin relativt brukervennlige design gjorde gratisplattformen blogging tilgjengelig for folk flest, også tekniske analfabeter. Med det var scenen satt for tiåret hvor blogging sakte men sikkert ble mainstream.

Det var et tiår hvor vi har sett bloggeres avsløringer om snusk og dobbeltmoral felle ministere som Storbritannias tidligere visestatsminister John Prescott og Sveriges tidligere handelsminister Maria Borelius. Avsløringer det var så pinlig for pressen at de ikke stod for selv at svenske Expressen hevdet Borelius-skupet var deres - de hadde bare ikke rukket å publisere det før bloggeren Magnus Ljungkvist blogget om det.

Vi har også sett aktivister og vanlige borgere, bevæpnet med mobiltelefoner og adgang til nettpublisering via blogger og sosiale nettverk, endre nyhetsbildet med øyenvitnerapporter fra steder hvor pressen har blitt nektet adgang av totalitære regimer eller ikke har rukket å rykke ut til når katastrofen inntraff. Under opptøyene etter Irans presidentvalg på forsommeren i 2009 var denne trenden så overveldende at teknologibloggen ReadWriteWeb ba TV-giganten CNN om å sjekke Twitter for nyheter om Iran . Men vi så det også under Safran-revolusjonen i Burma i 2007 og i flere andre tilfeller jeg blant annet har beskrevet her og her for ABC Nyheter.

Mot slutten av tiåret antok strømmen av sanntidsinntrykk fra folk som enten var på åstedet når tragedien inntraff, eller bare fulgte bedre med i timen, et slikt volum at nyhetsbransjen mistet nyhetsledelsen ved flere større begivenheter. Samtidig har vi også sett en ny type journalistikk vokse frem basert på samarbeid mellom tradisjonelle medier og «menneskene tidligere kjent som publikum», fornøyelig illustrert i denne videoen fra Onion News.

Revolusjonen som lot vente på seg

Allikevel, utover enkeltavsløringer og øyenvitnerapporter har vel verken bloggere eller borgerjournalister egentlig kommet i nærheten av å overta medienes rolle – i alle fall ikke ennå. Tiåret som gikk har vist oss at bloggere er like individuelle som de som skriver dem: de spenner fra 'min personlige dagbok på nett' til såkalte Crogs, Carefully-Researced Weblogs, som gjerne skrives av akademikere eller andre spesialister og går i dybden i sitt fagfelt på en måte journalister bare kan drømme om – med alle nyansene i mellom.

Det finnes for all del bloggere som britiske Guido Fawkes , aka Paul Stain, som systematisk jakter på dobbeltmoralske politikere, og har tvunget frem avgangen til flere av dem med sine avsløringer. Jeg har også argumentert for at enkelte finansblogger dekker finans mye bedre enn tradisjonelle medier, men dette er ofte blogger det krever en hvis kjennskap til finans for å kunne evaluere og dra nytte av.

Mange av fagbloggene som skrives av spesialister er kanskje først og fremst til nytte og glede for fagnerder. Det er langt mellom bloggene som systematisk setter agendaen, innenfor sitt fagfelt eller mer generelt, selv noen av de fremste blant disse fokuserer mye på enkeltsaker og egne kjepphester - og i Norge er slike blogger nesten fraværende.

Iscenesetter seg selv

Dessuten har det kommet til nye generasjoner av bloggere som har tatt bloggen i en helt annen retning enn hva dens tidlige forkjempere drømte om. De mest leste bloggerne, både i Norge og Sverige i dag, er såkalte glam- eller rosabloggere: jenter i tenårene og begynnelsen av tyve-årene som blogger mer i bilder enn tekst, med hovedfokus på sminke, klær og seg selv.

I bloggens tidlige dager ble gjerne muligheten den ga folk til å snakke sammen ved hjelp av lenker og kommentarfelt, på tvers av sosiale og geografiske avstander, brukt for å beskrive hvordan den radikalt endret kommunikasjonslandskapet. Men slike anslag til samtaler erofte fraværende hos glambloggerne – flere av dem lenker verken til kildene sine eller andre bloggere, og ser heller ikke ut til å svare på kommentarer i kommentarfeltet sitt.

Derimot skorter det ikke på evne til å skape seg en offentlig identitet på egne premisser, et annet tidlig kjennetegn på blogge, ei heller på evnen til å sette seg selv på agendaen. Det har avfødt nye mediesjangre, som Web 2.0 dokusåpe, og gitt de mest profilerte glambloggerne klippekort til glamourfester, kjendisfester og omtale i sladderpressen .

Små samtaler, store konsekvenser

Konklusjonen er kanskje at vi fremdeles står midt oppe i en endringsprosess, mer en evolusjon enn en revolusjon, som ikke respekterer kunstige inndelinger i år eller årtier. Kanskje er det først i etterkant at vi virkelig vil se hvor store konsekvenser tilsynelatende små ting, som en tilfeldig lunsj på en kaffebar en helt vanlig desemberdag, egentlig kan få.

For om bloggingen ikke så langt har levd helt opp til det revolusjonære potensialet Brian og andre med ham tilla den, om den ikke har snudd opp på verden, har den i alle fall snudd opp ned på livet mitt. Nå tok det et par år fra den lunsjen før jeg sluttet å gjemme meg bak deadlinene mine og begynne å blogge. Men da jeg først kom i gang har bloggingen gitt meg et fargerikt nettverk av virtuelle venner over hele verden, flere av dem har også blitt gode venner i det virkelige livet. Den har også gitt meg en helt annen innfallsvinkel til journalistikk og har indirekte vært kilden til de fleste av jobbene mine de siste par årene. Se der datt det nettopp inn et oppdrag for BBC Skottland gitt - selvsagt via bloggen min.