Veien til Manchester

DEN STØRSTE: Sir Alex Ferguson - Manchester Uniteds legendariske manager - hadde en kronglete vei før han nådde toppen. (Foto: Scanpix).
DEN STØRSTE: Sir Alex Ferguson - Manchester Uniteds legendariske manager - hadde en kronglete vei før han nådde toppen. (Foto: Scanpix).
Artikkelen fortsetter under annonsen

Alle kjenner Sir Alex Fergusons meritter med Manchester United. Men hvem er han, og hvor kommer han fra? Hva formet fotballøyas mestvinnende manager?

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen
Josimar

Josimarer et relativt nystarted tidsskrift, og nettsted, som tar for seg flere sider av fotballen. Dype innblikk i enkeltspillere og trenere, historier som tar for seg andre sider av «verdens mest populære spill», er noe av det man finner mellom permene og på deres sider. Josimar ser nærmere på de sidene av spillet som til daglig ikke dekkes av den generelle fotballmedia. I sentrum er ofte supporteren.

* ABC Nyheter og Josimar har fra januar 2010 startet et samarbeid som forhåpentligvis vil gi fans av fotballhistorier gode opplevelser på nett.

Les mer på Josimar.no

Sir Alex Ferguson har uten tvil et av de ti-tolv mest kjente ansiktene i fotball. Han har vunnet 25 betydelige trofeer og er neppe ferdig ennå. Det er enkelte mennesker ordet legendarisk knapt strekker til for å beskrive.

Så hvem er han?

Barndommen

I bydelen Govan i Glasgow ble Alexander Chapman Ferguson født nyttårsaften 1941, midt i anndre verdenskrig. Å si at han har en fotballbakgrunn er som å si at fisken kommer fra vannet. Govan er verftområdet sør for elven Clyde i Glasgow, hvor fotball var en like selvsagt del av livet som mat og drikke. Like ved lå Ibrox, Rangers’ hjemmebane, og Ferguson var Rangers-supporter fra første øyeblikk.

Han er også skotsk patriot til fingerspissene. Spør Ferguson om favorittfotballspiller, og han svarer Denis Law. Spør om favorittmanager, og han vil svare Jock Stein. Spør om favorittskuespiller og han vil svare Sean Connery. Hva disse tre har til felles? Ikke så mye unntatt at de er skotter. Da Skottland for et par år siden spilte bra fotball og vant en tre-fire kamper på rad, sies det at Ferguson smilte fra øre til øre og sa til alle engelskmenn han kom over at «herrefolket» var tilbake.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Men det er ikke alt ved Skottland Ferguson er begeistret for. Det han liker minst er sektarianismen, det vil si, den mange hundre år gamle konflikten mellom protestanter og katolikker. Det er sagt for spøk at det på 1800-tallet skal ha vært ti katolikker i Glasgow, før de begynte å komme flyttende fra Irland og blant annet grunnla Celtic Football Club. En av katolikkene i Glasgow var Alex Fergusons mor, Elizabeth, mens faren Alexander var protestant. Et såkalt mixed marriage, inngått hos byskriveren. Ferguson er selv døpt og oppdratt som protestant, men er som sin far gift med en katolikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var mer enn spesielt at protestanten Alexander Beaton Ferguson støttet den katolske klubben Celtic. For sønnen Alex var dette direkteoppdragelse i toleranse, mot og selvstendighet. Selv om unge Alex selv aldri gikk så langt som til å støtte den andre halvparten av Old Firm, har han lagt stor vekt på å følge faren i livssyn, det han selv kaller «menneskelig sosialisme» med solid bakgrunn i det britiske Arbeiderpartiet og i fagbevegelsen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fagbevegelsen? Jo da, Ferguson har vært aktiv i den, og fotballen hadde skylden.

Skottland har alltid vært viktig for Sir Alex. (Foto: Scanpix)Skottland har alltid vært viktig for Sir Alex. (Foto: Scanpix)

Det var nemlig fotballen Ferguson drømte om fra han var knøttliten, men det var selvsagt ikke gitt at han skulle kunne leve av det. Kompromisset ble å spille så mye fotball han bare kunne. Til slutt var han med på fire lag: den lokale gutteklubben Harmony Row, skolelaget Govan High, laget til fritidsklubben 129th Boys Brigade og ungdomsklubben Drumchapel Amateurs.

I 2009, hvor ungdom får høre at de må konsentrere seg om skolen først og fremst, høres det ut som det glade vanvidd, og det gikk som det måtte gå: Selv om Ferguson startet som en av klassens beste på ungdomsskolen, førte all fotballen til at han ikke fikk gode nok karakterer til å komme inn på gymnaset.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dermed var veien staket ut for noen år fremover: Verktøymakerlærling hos Remington Rand i Glasgow, og fotball med amatørlaget Queen’s Park i samme by, verdenskjent for hjemmebanen Hampden Park, som også er Skottlands landslagsarena.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Starten

Ferguson har aldri glemt debuten høsten 1958 borte mot Stranraer. Hjemmelagets høyreback satte rett og slett tennene i Ferguson etter en duell, og da den seksten og et halvt år gamle guttungen klaget til treneren i pausen fikk han klar beskjed om å bite tilbake. Ah, de uskyldige femtiårene! Men i neste kamp, mot Alloa, scoret han med en heading og etablerte seg på laget.

I ettertid har han angret på at han gikk til den halvprofe-sjonelle klubben St. Johnstone i Perth i 1960. Det var for tidlig. Han satt mye på benken uten utfordringer, utviklingen som fotballspiller gikk saktere enn nødvendig, og hverdagen var ekstremt krevende: Etter en full dag på fabrikken ble det en lyn-kjapp matbit før han måtte krysse Skottland på tvers for å komme på trening!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hjemme igjen klokken ett, opp igjen seks til en ny arbeidsdag. Folk sier at Ferguson jobber hardt i dag?

Det er rene ferien i forhold.

Slitet fikk Ferguson til å tenke på å gi opp både fotballen og Skottland, han vurderte seriøst å emigrere til Canada, hvor verktøymakere var etterspurt og hadde mye høyere lønn. Men før han rakk å reise fikk han tillit på klubblaget og satte inn et hat-trick mot barndomsheltene Rangers på selveste Ibrox. St. Johnstone vant 3-2, og det var klubbens første borteseier mot Rangers noensinne. Kampen, med Ferguson i hovedrollen, fikk enorm oppmerksomhet, deriblant en egen sang, og Dunfermline Athletic tilbød ham en full proffkontrakt i 1964.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ferguson ble altså fotballspiller på heltid.

Sosialisten

Men før han forsvant ut av verktøymakernes rekker hadde han rukket å lede fagforeningen, blant annet i en aksjon for å få gjenansatt en annen fagforeningsleder som var blitt plagsom for fabrikkledelsen. Senere skulle Ferguson lede både den skotske spillerforeningen og den engelske managerforeningen, som uttrykk for både hans enorme arbeidskapasitet og for hans vilje til å stille opp for kolleger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ferguson har aldri likt Real Madrid - dit hans tidligere elev Ronaldo dro etter sesongen 08/09. (Foto: Scanpix).Ferguson har aldri likt Real Madrid - dit hans tidligere elev Ronaldo dro etter sesongen 08/09. (Foto: Scanpix).

Det å være på venstresiden i politikken er fortsatt like selvfølgelig for Ferguson som det var da han vokste opp. Og der han kom fra er det virkelig en selvfølge: I 2001-valget i Govan valgkrets fikk Arbeiderpartiet (Labour), Scottish Socialist Party og Scottish National Party over 80 prosent av stemmene og de konservative åtte!

Den dag i dag skal du ikke skrape mye i Ferguson før sosialisten kommer frem: Real Madrid blir aldri hans favorittklubb som organisasjon selv om han respekterer deres fotballhistorie og var beundrende til stede på Hampden Park da Real med Puskas og Di Stefano slo Eintracht 7-3 i europacupfinalen 1960, også kjent som «verdens beste kamp». For Ferguson er og forblir Real Francos klubb, fascistklubben, «that mob».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fra Govan kommer også Gordon Brown, Storbritannias statsminister, og Leo Blair, faren til den forrige statsministeren Tony Blair. Denne tilknytningen til skotsk arbeiderkultur er Ferguson svært stolt av. Han ser det ikke som tilfeldig at de tre andre store skotske managerne, Sir Matt Busby (1909-94, Manchester United), Bill Shankly (1913-81, Liverpool) og Jock Stein (1922-85, Celtic), alle kom fra gruvearbeidermiljøet i Lanarkshire og Ayrshire rett sørøst for Glasgow, de var faktisk født på samme fødeavdeling i byen Bellshill.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Verdiene fra den skotske arbeiderklassen, arbeidsomhet, innsats, kampvilje, rettferdighetssans, solidaritet, samhold, humør og selvtillit, er i Fergusons øyne uvurderlige både i livet og i fotballen. Det er disse verdiene som mer enn noe annet har gitt ham muligheten til å lykkes, slik han selv ser det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og han skal ikke høre et nedsettende ord om mennesker fra arbeiderklassen: Da Jose Mourinho forklarte Cristiano Ronaldos av og til dårlige manerer med en fattig oppvekst i Madeiras bakgater, gikk Sir Alex av skaftet. Du kan kritisere folk så mye du vil, men ikke for deres fattige arbeiderklasseoppvekst, tordnet mannen fra verktøyfabrikken.

Ahcumfigovin!

Aldri på kampdag

Ferguson ble raskt en suksess i Dunfermline og lagets toppscorer. Men det som skulle vært høydepunktet i karrieren, ble isteden hans foreløpig største nederlag og ydmykelse. Like før avspark i den skotske cupfinalen 1965, i garderoben, fikk han vite at han var satt ut av laget. Reserver ble ikke tillatt før året etter, så han måtte sette seg på tribunen, etter å ha invitert og skaffet billetter til venner og ikke minst foreldre, stolt som en hane over at de skulle få se ham i cupfinalen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ferguson eksploderte av raseri og hadde lyst til å gå løs på manager Willie Cunningham med nevene, før han marsjerte ut og møtte en overrasket familie. Ferguson senior sa straks han fikk høre sammenhengen at junior måtte ta slike slag med verdighet. «For sent», kommenterte den vrakede tørt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men senere har det vært en av Fergusons jernlover for managere: Vrak aldri en spiller samme dag, og aldri i andres påhør. Det er å ydmyke en spiller som allerede er knust av skuffelse. Ta det på tomanns-hånd.

Ferguson reiste seg etter nedturen og fremsto stadig vekk som Dunfermlines beste angriper, til sammen scoret han 97 mål på 145 kamper for klubben. I 1967 spilte han Skottlands sommerturné i Asia, et høydepunkt som ble litt ødelagt av at det ikke ble delt ut caps, altså offisielle landskamper. Men plasteret på såret den sommeren var ryktene som viste seg å være sanne: Glasgow Rangers ville kjøpe ham.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Barndomsdrømmen ble virkelighet.

Før den raskt ble et mareritt på den klassiske måten: Rangers’ manager Scot Symon, som hadde kjøpt Ferguson, fikk sparken etter kort tid og plassen ble overtatt av David White, en annen managertype, som tvilte sterkt på Fergusons kvaliteter. Karrieren i Rangers tok aldri av. Lavmålet kom i cupfinalen 1969 mot Celtic da Ferguson slapp sin mann, Billy McNeill, på kampens første corner. McNeill scoret og Rangers ble til slutt ydmyket 4-0.

Ferguson ble flyttet over på reservelaget og var glad til da han ble solgt til Falkirk i november, selv om det bare kunne bety at karrieren var på vei ned. Han var skuffet, over seg selv og over enkelte i Rangers som satte spørsmålstegn ved ham ikke bare på grunn av spillet, men også ved det faktum at både hans mor og hans kone Cathy var katolikker – den siden av Rangers han aldri hadde kunnet fordra.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var Sir Bobby Chrlton som skal være mannen bak ansettelsen av Ferguson i United. (Foto. Scanpix).Det var Sir Bobby Chrlton som skal være mannen bak ansettelsen av Ferguson i United. (Foto. Scanpix).

Ferguson spilte ut karrieren i Falkirk og Ayr United med jevnlige glimt av storhet og like jevnlige glimt av gule og røde kort. Scoringsraten sank litt for hvert år, og han hadde lagt seg til en spillestil med albuer og knær og aggresjon som kompensasjon for en teknikk som ikke helt kunne måle seg med de aller bestes.

I ettertid er det naturlig å spørre hvor smart det var å gå årevis i full jobb ved siden av trening. Det er, for å si det mildt, ikke det som anbefales for å utvikle seg maksimalt som fotballspiller.

Suksess lagt merke til

Men Ferguson hadde ikke tenkt å gi opp fotballkarrieren så lett. Han hadde tatt trenersertifikatet og slo til da lille East Stirlingshire trengte en ny manager i 1974. Det skulle vise seg da han ankom at klubben hadde åtte spillere, hvorav null keepere. Men et sted skal man jo begynne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Resultatene med det utrolig labre utgangspunktet var gode nok til at St. Mirren i byen Paisley utenfor Glasgow hentet ham allerede etter noen måneder.

Suksessen vokste: St. Mirren rykket opp i den skotske toppserien i 1977 og etablerte seg med en åttendeplass i 1978. Fergusons innsats i Paisley var helt spesiell. Blant annet rigget klubbens stadionelektriker opp et digert lydanlegg på en bil, hvorpå Ferguson og elektrikeren kjørte byen rundt dagen før kamp og annonserte matchen gatelangs over høyttaler mens de trillet av gårde.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ferguson var høyt og lavt, fikk orden på billettsalget og bygget om portene så det ble umulig å snike seg inn. I tillegg til å knuse ting i garderoben om nødvendig hvis laget spilte dårlig, ble han kompromissløst kvitt spillere som trodde at fotball var noe de drev med mellom fyllekulene, en utrolig vanlig holdning på 1970-tallet, og noe Ferguson aldri skulle slutte å bekjempe.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men han var ikke motstander av all alkohol utenfor sporten: Når han ikke ledet klubben eller var familiefar for de tre sønnene Mark, Darren og Jason, drev han puben Fergie’s hjemme i Govan, med det vanlige storbyklientellet av hardt arbeidende og hardt drikkende mannfolk pluss en andel kranglefanter og gangstere som sendte pubverten til legen med kutt og skrammer med jevne mellomrom. Ferguson har aldri vært redd for fysisk konflikt.

Blant de mange bemerkelsesverdige sidene ved den utgaven av St. Mirren som rykket opp i toppdivisjonen i 1977 var gjennomsnittsalderen: 19 år. Det var selvsagt ekstremt viktig: Ferguson hadde vist tro på unge spillere, han hadde utviklet dem raskt og fått dem til å prestere mot mye mer etablerte, rutinerte og godt betalte spillere, et trekk Ferguson også senere skulle tviholde på, under mottoet «Hvis de er gode nok, er de gamle nok».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Derfor var det ikke overraskende at andre klubber hadde fått øynene opp for den bare 36 år gamle manageren, og spesielt et tilbud fra Aberdeen var fristende. Utrolig nok presterte St.Mirren å gi Ferguson sparken før han rakk å si opp jobben selv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var en liste på 15 punkter i klubbens oppsigelse, og Ferguson tok saken til arbeidsrettstribunalet i Skottland for å få annullert oppsigelsen. Men han tapte saken, det ble blant annet ansett som bevist at han hadde oppført seg bøllete mot sekretæren sin. Ingen vet hvor mye av dette Ferguson tok innover seg, men senere har han konsekvent gjort et nummer av å ha et førsteklasses forhold til alle ansatte i sin klubb.

Begynte å hente pokaler

Riktignok alt med måte: Det verserer en historie om at Ferguson oppdaget en komplett ukjent person på benken sin under bortekamp noen dager etter at han overtok Manchester United. På spørsmål om hvem i «all verden» (eller noe slikt) han var, fikk Ferguson til svar at han var bussjåføren, og at forgjengeren Big Ron Atkinson syntes det bare var festlig at han satt på Uniteds laglederbenk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ordningen opphørte tvert.

Hadde noen i 1978 stilt seg på et torg i Aberdeen og sagt at manager Alex Ferguson skulle skaffe klubben tre seriemesterskap og seks cupmesterskap i Skottland pluss den europeiske cupvinnercupen, hadde vedkommende sannsynligvis blitt innlagt eller sendt ut med en av byens utallige fiskeskøyter for å få litt frisk sjøluft og ta seg sammen.

Men mirakler hender i fotball: I Fergusons år i klubben ble Aberdeen Skottlands beste klubb foran gigantene Rangers og Celtic. Interessen i byen eksploderte, spillerne presterte og presterte, etablerte seg på landslaget, pokalene rant inn og Fergusons stjerne steg og steg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det gjorde også ryktet om den ekstremt aggressive og krevende manageren.

«Furious Fergie» var i gang med det Mark Hughes senere skulle kalle «hårtørkeren»: Han stilte seg rett foran en spiller som hadde underprestert og brølte ham opp i ansiktet. Flyvende tallerkener var et helt vanlig fenomen i Aberdeen da Ferguson var manager, sies det, for ikke å snakke om tekopper. Ferguson innrømmer selv at han gikk for langt da han skulle knuse en enorm tekanne et sted i Øst-Europa og oppdaget at den var av metall…

Artikkelen fortsetter under annonsen

I 1983 nådde klubben et nivå de neppe noensinne trodde de skulle komme til: I finalen i cupvinnercupen på Nya Ullevi i Göteborg slo Aberdeen Real Madrid 2-1 etter ekstraomganger. Ved hjemkomsten oppdaget laget at alle skolebarna i Nordøst-Skottland hadde fått fri for å ta imot laget: Det skal ha vært over en halv million mennesker til stede. Selv fru Cathy Ferguson, som aldri har vært det minste interessert i fotball, var rørt.

VM-sjef

Sir Alex var ingen fan av Maggie Thatcher. (Foto: Scanpix).Sir Alex var ingen fan av Maggie Thatcher. (Foto: Scanpix).

I 1984 fikk Ferguson ordenen OBE, og han skulle senere få nøkkelen til byen Aberdeen. En annen belønning for innsatsen var et tilbud om å bli assisterende manager for Skottlands landslag under legenden Jock Stein, mannen som hadde vunnet europacupen for serievinnere med Celtic i 1967 etter å ha slått mektige Inter, og det med et lag bestående av ti mann fra Glasgow og en fra forstedene.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Ferguson selv ser det som den mest imponerende bedrift i klubbledelse noensinne, og han har senere beskrevet tiden med Stein som å ta doktorgraden i management. Dessuten ble det en påminnelse om hvor han kom fra. Jock Stein var ikke den som mente at å representere Skottland betydde at man også representerte The Scum of the Earth, det vil si streikebrytere. Da de passerte forbi en gjeng av dem med landslagsbussen, ba Stein sjåføren om å stoppe, gikk ut og ga arbeiderklassens svikere det glatte lag. Ferguson var helt på linje: Da en reporter en gang sa at han hadde samme arbeidskapasitet som statsminister Maggie Thatcher, eksploderte han: «Sammenlign meg aldri med den damen!»

Skottland kvalifiserte seg til VM 1986, men da var Ferguson sjef etter en dramatisk tragedie: Stein falt om med hjerteinfarkt under den siste kvalikkampen og døde i garderoben. I selve VM gikk det så som så med Fergusons lag. Skottene hadde maks uflaks i trekningen: Både sølvvinnerne Vest-Tyskland og formlaget Danmark ble for sterke, og mot Uruguay endte det 0-0.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tilbake i Aberdeen denne sommeren 1986 satt det en lykkelig familie som stortrivdes i byen. Var det grunnen til at Ferguson sa nei takk til tilbud fra både Rangers, Arsenal og Tottenham Hotspur?

Han har ikke sagt det rett ut selv. Isteden har han skrevet at det var bare en klubb som var så stor at den var verdt å ta familien bort fra Aberdeen for: Manchester United.

Artikkelen fortsetter under annonsen

6. november 1986

Og ganske riktig: I november 1986 ringte telefonen. Det var Martin Edwards, Manchester Uniteds eier og styreformann. Klubben var i ferd med å si opp manager Ron Atkinson. I diskusjonen om etterfølgeren hadde styremedlem og fotballegende Bobby Charlton gått sterkt inn for Aberdeens manager.

Kunne han være interessert?

Alex Ferguson startet i jobben som manager for Manchester United Football Club den 6. november 1986. I første kamp borte mot Oxford United ble det 0-2. Etter å ha sendt bussjåføren fra benken tilbake til kjøretøyet, konsentrerte den nye sjefen seg om spillerne. Noen var over toppen, og mange var langt unna god fysisk form. Ikke så rart, reflekterte Ferguson: Han hadde fått vite at de hadde vært på en kjempefyllekule et par dager før. Det var mye å ta fatt i.

For Ferguson gjaldt det ikke bare å slå Oxford, men Europas beste lag Liverpool: «Vippe dem av pinnen», som han selv sa det. Det kom ikke til å bli gjort på en dag.

På tide å brette opp ermene. Komme seg opp om morgenen. Legge inn en skikkelig arbeidsdag.

Les mer fotball på Josimar.no