Meny

Solomons tiår

Solomon Burke ruver alene på toppen når Blues Groove oppsummerer hva som var det beste mellom 2000 og 2010. Foto: Martial Trezzini (AP Photo/Scanpix)

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Blues Groove oppsummerer tiåret som gikk.

OSLO (ABC Nyheter): Årtusenets første tiår var preget av både generajonsskifte og stor medieoppmerksomhet rundt 100-årsfeiringen av 2003 som The Year of the Blues, med filmskaperen Martin Scorseses TV-filmserie om bluesens historie og store skilskapere.

Livet og musikken til countrybluespionerene fra 1920- og 30-tallet ble ble dessuten glimrende synliggjort av Chris Thomas King i den mytologiserende rollen som den fiktive bluesmannen Tommy Johnson i suksessfilmen «O Brother Where Art Thou». «A Heart»

I den virkelige blueshistorien gjorde deltablues-artisten Tommy Johnson sin banebrytende innspilling «Big Road Blues» i 1928, og Johnson, Son House, Charley Patton, Blind Willie Johnson, Blind Willie McTell og Tampa Red var blant de som inspirerte musikkarkeologen og rock’n’roll-trollmannen Jack White og hans eventyr med The White Stripes, utvilsomt 2000-tallets største rock’n’roll-band.

Det er heller ikke vanskelig å høre at The White Stripes’ blanding av elementer fra den elder musikkarven med knallharde, øredøvende riff og tordentromming står i dyp gjeld til Led Zeppelin, enda de greier seg med duoformatet og uten bassgitar.

Duoformatet og de nedstrippede elektriske besetningene med stort spillerom for trommeslageren var kommet på moten på 90-tallet etter plateselskapet Fat Possums innspillinger av til da forholdsvis obskure bluesartister med regional tilknytning til de avsidesliggende åslandskapene i Nordøst Mississippi, det såkalte North Mississippi Hill Country.

The White Stripes og Hill Country Blues

Hill Country Blues-innspillingene fra Fat Possum slo til å begynne med blant utbrytere fra de tradisjonelle bluesmiljøene og post-punkere og indierockere. At musikkritikeren Robert Palmer produserte og skrev liner notes for disse første utgivelsene ga Fat Possum-innspillingene troverdighet overfor et yngre musikkpublikum som vanligvis følte seg fremmed for blues.

The White Stripes gjorde seg også gjeldende. Foto: ScanpixThe White Stripes gjorde seg også gjeldende. Foto: Scanpix

90-tallsinnspillingene til R.L. Burnside og Junior Kimbrough førte til at de fikk opptre sammen med Iggy Pop og Beastie Boys, og Burnside spilte inn plate med Jon Spencer Blues Explosion.

Og Fat Possum fortsatte å «gjenoppdage» 50-70 år gamle svarte artister fra bygda i Mississippi: T-Model Ford, Robert Belfour, Elmo Williams & Hezekiah Early, Robert Cage, Asie Payton, Johnny Farmer, Paul «Wine» Jones, Charles Caldwell.

Før 90-tallet var over, døde Junior Kimbrough og R.L. Burnside døde av hjerteinfarkt i 2005. Ingen av de andre svarte artistene solgte i nærheten av det de to gjorde, og Payton, Farmer, Caldwell og Jones døde før de rakk å gjøre mer ut av karriene deres.

Utover på 2000-tallet gikk Fat Possum mer og mer over til å bli et indierock-selskap, med et viktig unntak: de fikk soulpatriarken Solomon Burke i studio og utstyrt med til nyskrevne låter fra Tom Waits, Elvis Costello, Nick Lowe med flere.

«Don’t Give Up On Me» ble Burkes beste album til dags dato, og produsenten Joe Henry hadde satt en ny standard for hvordan klassiske soul-artister fra 60-tallet skulle låte i studio på 2000-tallet, og brøt med den dårlige tradisjonen i å prøve gjenskape slavisk gårsdagens sound med dagens studioteknologi og musikere med annen erfaringsbakgrunn.

Slik Joe Henry tenkte nytt med Solomon Bruke, gjorde også Patterson Hood da han produserte Detroits rootsy souldiva Bettye LaVette på «The Scene Of The Crime», backet av Drive-By Truckers, og Mark Nevers’ produksjon av Candi Staton, «His Hands». Andre Williams er en annen veteran som ble et ikon for blues- og rootsinspirerte indierockere og post-punkere. I 2001 ga New York-selskapet Norton ut hans fabelaktige «Bait And Switch».

Fra Hill Country til Mali

På 2000-tallet hev mange unge musikere med bakgrunn i punk, garage, techno, grunge og hip-hop hev seg over den rytmiske og trancelignende Hill Country-bluesen – som et nytt og uutforsket musikkområde: Left Lane Cruiser, Hillstomp, Tarbox Ramblers, The Black Diamond Heavies, Gravelroad.

The White Stripes er bandet som har tatt denne arven til de kommersielle høydene, men duoen The Black Keys fra Akron, Ohio er det bandet som har beholdt mest av bluestroverdigheten inn i alt de gjør av coverversjoner, originalmateriale og ulike produsentsamarbeid fra country til hip hop. De debuterte på den lille kvalitetslabelen Alive med coverlåter av Junior Kimbrough, før de fant sin egen stil på Fat Possum og senere kom på Nonesuch.

Gitaristen og vokalisten Dan Auerbach har også bidratt til å få R&B-musikkens kultartister i studio. Hans produksjon av vokalisten Nathaniel Mayer resulterte i de glimrende «Why Don’t You Give It To Me» og den posthume 2009-utgivelsen «Why Don’t Let Me Be Black» som kom året etter han døde.

Tiåret er preget av at mange av de mest sjelfulle platene var forsinkede utgivelser med artister som ikke hadde lenge igjen å leve. Et slik eksempel er albumet til Sterling Harrison, «South Of Snooty Fox». Samtidig er 1960- og 70-tallssoul av typen Al Green, Ann Peebles og O.V. Wright i ferd med å bli akseptert som en del av den store bluesfamilien, og her er det sterk rekruttering med navn som J.J. Grey & Mofro, Eli Paperboy Reed, Black Joe Lewis & The Honeybears, i tillegg til at veteransangerinnen Sharon Jones med sine Dap Kings har slått gjennom.

I utkanten av bluesen har musikere fra en afroamerikansk pinsemenighet i Florida vist at steelgitar er langt mer enn cowboymusikk. De såkalte «Sacred Steel»-albumene utgitt på Arhoolie Records resulterte i at unge Robert Randolph fikk fart på sin karriere, og familiegruppa The Campbell Brothers er blitt suksesser på bluesfestivaler, og at et av tiårets instrumentalalbum, «The Word», ble utgitt som et samarbeid mellom The North Mississippi All Stars og keyboardisten John Medeski og Robert Randolph.

Tiåret er også preget av det internasjonale gjennombruddet til Sahara-bluesens mektige band Tinariwen, og at en rekke nye vestafrikanske musikere er blitt bedre kjent i bluesverdenen. Etter at Ali Farka Touré døde har nye navn fra Mali-regionen ivaretatt arven.

1. Solomon Burke: «Don’t Give Up On Me» (2002)
Fantastiske fremføringer av låter som «None Of Us Are Free» med The Blind Boys Of Alabama i koret, «Fast Train» av Van Morrison, «Diamond In Your Mind» av Tom Waits er bare noen av grunnene til at dette er tiårets Bluesgroovealbum for meg.

2. Bob Dylan: «Modern Times» (2006)
Den siste i Dylans comeback-trilogi er også det albumet som har forløst mest av bluesmannen i Bob med makeløs gjenbruk både av feelingen fra Muddy Waters’ tunge elektrifiserte Chicago blues (eksempelvis i den tradisjonelle «Someday Baby») og de lettere og mer grasisøse, men også mer melankolske croonerne fra 20- og 30-tallet (Jimmie Rodgers, Lonnie Johnson, Bing Crosby). Gitaresset fra Austin, Texas, Denny Freeman, er det foranskutte lynet i dette ensemblet som må være et av de beste Dylan har hatt. Bare bedømt som en bluesplate er denne på pallen for tiåret som gikk. Som Dylan-plate og deltaker i konkurranse med et snart et halvt århundres produksjon når den i hvert fall opp blant de ti beste.

3. Delbert McClinton: «Nothing Personal» (2001)
McClintons debut for New West er fortsatt hans beste på dette kvalitetsselskapet. R'n'B/rock/honkytonk-veteranen som har vært på veien siden 15-årsalderen, framstår med dette albumet med ny tyngde og autoritet i kraft av sin gjenfunne åre som låtskriver, ofte i samarbeid med Nashvilles Gary Nicholson. Med suveren selvfølgelighet beveger han seg mellom soul, country, blues og rock. Han er like mye Hank Williams som Big Joe Turner.

4. Tinariwen: Imidiwan: «Companions» (2009)
Det fjerde albumet til bandet fra tuaregene i Mali, nomadefolket som har blitt undertrykt av landets myndigheter Mali. Med Ibrahim Ag Alhabib i front synger de på tuaregspråket tamashek og fusjonerer Saharabluesen med hill-country-bluesen fra Nord-Mississippi og Stones og Hendrix. Global rootsmusikk.

5. R.L. Burnside: «Burnside On Burnside» (2001)
Dette er R.L. Burnsides legendariske turnetrio med sønnesønnen Cedric Burnside på trommer og hans adopterte sønn Kenny Brown på solo slidegitar. Her er vitsene hans på scenen og alle låtene fra kjernerepertoaret, og konserten er tatt opp i Crystal Ballroom på Burnside Street i Portland, Oregon.

6. Kenny Brown: «Stingray» (2003)
Kenny Browns ene soloalbum på Fat Possum med Cedric Burnside på trommer er en åpenbaring. Browns avslappede laidback sang plasserer ham et eller annet sted mellom Keith Richards og Ry Cooder, og albumet som er tilegnet hans to læremestre R.L. Burnside og Mississippi Joe Callicott, er en nytelse fra begynnelse til slutt. Låter fra læremestrene og låtene signert ham selv viser at han er like mye en songster og sørstatsballadesanger og rock’n’roller, som en av de beste slidegitaristene som kan oppdrives.

7. Candi Staton: «His Hands» (2006)
Produsert av Mark Nevers fra Lambchop. Radikalt selvbiografisk om samliv preget av voldelige og undertrykkende menn, countrysoul som du aldri har hørt maken til. En fantastisk sangerinne med sødmedryppende stemme som var på Fame Records i Alabama i 1969, og gjorde soulversjoner av «Stand By Your Man» og «Suspicious Minds».

8. Reverend Charlie Jackson: «God’s Got It: The Legendary Booker And Jackson Singles» ( 2003)
Reverend Jackson døde i 2006. Dette samlealbumet består av gospelsingler han gjorde på 1970-tallet. Hvis John Lee Hooker hadde sunget og spilt gospel hadde det blitt nesten slik, Jackson spilte med mer forvrengt og fuzzete metallklang, mer som tidlig Johnny Guitar Watson eller den elektriske gitarpioneren Reverend Utah Smith (død 1965), som er Jacksons eneste likeverdige som gitarvillmann til ære for Gud.

9. The Word: «The Word» (2001)
North Mississippi All Stars møter den elektriske steelgitarvirtuosen Robert Randolph på en plate med tradisjonelle gospellåter, løftet fra Arhoolie-serien av Sacred Steel-plater. En instrumentalplate som blander Blind Willie Johnson, Allman Brothers’ jamband-stil og Fred McDowell.

10. Sterling Harrison: «South Of Snooty Fox» (2007)
En kjempemessig countryarrangert coverversjon av Tom Waits’ «The House Where Nobody Lives» er det overrumplende høydepunktet i dette old school R&B-repertoaret basert på 60-tallsstilen fra gullalderen til Junior Parker og Bobby Blue Bland. Harrison hadde vært en reisende svenn i R&B-faget siden midten av 50-tallet, da endelig Eddie Gorodetsky og Los Lobos’ saksofonist Steve Berlin påtok seg å produsere et skikkelig album med mannen og hans fabelaktige band The New Breed. Den sensasjonelle platen ble spilt inn i 2005 like før Harrison døde av kreft i en alder av 64. Albumet kom ut posthumt i 2007 til ovasjonsartede anmeldelser.

11. Ali Farka Toure: «Savane» (2006)
Tekstene er oversatt på coveret, men for meg holder det å høre musikken. Varm, lyrisk, polyrytmisk, av og til løftet av en munnspiller med mørkeblå toner.

12. Nathaniel Mayer: «Why Don’t You Give It To Me» (2007)
Detroit-sangeren som døde i 2008 hadde et av bransjens mest raspende hyl, og var mest kjent for de innvidde med twistlåten «Village of Love» fra 1962. Her er han en psykedelisk soulmann med visitter i ghettofunk og Mississippi-blues. Dan Auerbach spiller gitar som en gud.

13. J.J. Grey & Mofro: «Country Ghetto» (2007)
Synes denne har mer konsistent swamp groove enn Mofros mer omtalte 2008-utgivelsen «Orange». Wurlitzer orgel, feitt blås og en uimotståelig tittellåt.

14. Andre Williams: «Bait And Switch» (2001)
Produsert av Norton-selskapets eier Billy Miller og garasjerockeren Matt Verta-Ray er denne platen et tverrsnitt av alt Andre Williams representerer, fra grove, mannssjåvinistiske protorap-tekster med grunnlag i hans 50-tallsinnsstil, satiriske doowop-vignetter fra ghettoen med sine gamle vokale partnere Five Dollars, en frekk duett med Ronnie Spector i «It’s Gonna Work Out Fine», til saksofonledet R'n'B (Lonnie Younblood) Chicago shuffle og funksoul fra hans gullalder på 1960- og 70-tallet.

15. Sharon Jones & The Dap-Kings: «100 Days, 100 Nights» (2007)
Suksessen for Sharon Jones er belønning for utholdenhet. Hun har sunget tøff funky soul siden 70-tallet, gjort hundrevis av koringjobber i studio. Den gospeltrente stemmen bryter ned all motstand og bandet hennes er et rent underverk av tette riff. Hun er den kvinnelige utgaven Little Willie John.

16. James Blood Ulmer: «Bad Blood In The City. The Piety Street Sessions» (2007)
Den tidligere harmolodiske frijazzgitaristen til Ornette Coleman strekker bluesen lengre enn noen i dag, og han har gjort det på mange plater. Han gjør det med egne låter og med visitter i repertoaret til andre. På dette albumet, tilegnet New Orleans og ofrene for Katrina, gjør han primært eget stoff, men også Little Walter, Howlin’ Wolf og Junior Kimbrough og med seg har han produsenten Vernon Reid på gitar. Vill elektrisk gitarblues ulikt alt annet i genren.

17. Watermelon Slim & The Workers: «Watermelon Slim & The Workers» (2006)
Watermelon alias Bill Homans spiller liggende slidegitar og synger som en svovelpredikant med ordet i sin makt. Han hever bluestekstene til stort singer-songwriter-håndverk og er bluesens Tom Waits-alibi.

18. The Relatives: «The Relatives» (2009)
Brødrene Gean og Tommy West fra Dallas, Texas dannet dette funky gospelensemblet i 1970 som utga et tjuetalls singler i løpet av en tiårsperiode. Fullt på høyde med det beste fra The Mighty Clouds of Joy og The Dixie Hummingbirds, og mer moderne med fuzz-gitarer og gaterytmer i stil med Sly Stone og Watts 103rd Street Rhythm Band. Fabelaktig nyutgivelse.

19. Diverse: «Train «Don’t Leave Me. The First Annual Sacred Steel Convention» (2001)
Robert Randolph og et halvt snes andre virtuose steelgitarister – fra Hendrix-lignende pedal steel til mer dempet lap steel svinger så taket løfter seg til Herrens pris. Tittelsporet er med Aubrey Ghent på lapsteel. Kompbandene låter som alt fra James Brown & The J.B’s til Fred McDowell på veranda i solnedgangen.

20. Rick Holmstrom: «Hydraulic Groove» (2002)
En av de mest originale og samtidig mest tradisjonsbevisste yngre bluesgitaristene på dagens scene, gjorde dette radikale nu-blues ambient-albumet som er en funky oppdagelsesferd inn i bluesens hybridformer.

21. The Black Keys: «Thickfreakness» (2003)
Debutalbumet på Fat Possum. Patrick Carney, trommer og Dan Auerbach, gitar er frontfigurene i den nye Hill Country Blues-inspirerte alternativbluesen, de har ører for fengende låter, og Auerbachs sjelfulle stemme er kommersiell nok til at de kan nå mange. De er tett opp til bluesrock.

22. The Dirtbombs: «Ultraglide In Black» (2001)
Afroamerikanske Mick Collins punkbluesband The Gories var Detroits mest innflytelsesrike band i garageundergrunnen på 90-tallet. Han blandet inn Hound Dog Taylor inn i punkestetikken og viste veien for både Jon Spencer og The White Stripes. The Dirtbombs er bandet han har ledet i en ti års periode og har som oftest to trommeslagere. Dette albumet er en inspirert samling coverlåter av Smokey Robinson, Marvin Gaye, Curtis Mayfield («Kung Fu”), Barry White og Thin Lizzy (yes) m.fl. Dette er ekstemvarianten av J. Geils Band – men uten munnspill – dansemusikk med lang ettersmak.

23. Eli Paperboy Reed & The True Loves: «Roll With You» (2007)
Ikke et dårlig spor på dette albumet til unge Reed fra Boston som sammen med sitt hardtriffende band har laget partyalbum i sen 60-tallsstil R&B/Soul-stil, utelukkende egne låter, men høres ut som noen uoppdagete juveler fra den tidlige perioden til Wilson Pickett eller Freddie Scott. Ikke akkurat Chicago-blues dette heller…

24. Chris Thomas King: «Dirty South Hip Hop Blues» (2002)
Litt overlesset album med 20 spor – og noen av dem kunne med fordel vært droppet – men bluesbegavelsen (sønn av Louisiana-legenden Tabby Thomas som synger på et av sporene) fra «O Brother Where Art Thou» bringer de usminkede tekstene i countrybluesen til Skip James og Son House rett inn i dagens svarte ghettovirkelighet, og slår bro mellom 20-tallets og rap. Samplingen av Nina Simones «Mississippi Goddam” i «Mississippi Kkkkrossroads» og Son House «John The Revelator» i «Revelations» er blitt klassikere I 2000-tallets blues. Det er også mye annet spennende på denne platen, som jeg ofte tar fram.

25. Jim Dickinson: «Dinosarus Run In Circles» (2009)
Memphis-scenens store produsent, pianist og storyteller – faren til Cody og Jim i North Mississippi All Stars – døde i august 2009. Hans svanesang som musiker er denne uimotståelig neddempede pianoblues-plate med standarder fra 1940- og 50-tallet. Jump blues, novelty og «When You Wish Upon A Star». Gripende plate, et minor masterpiece, som det heter.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus