Vi er oljens gisler

ASERBAJDSJAN (ABC Nyheter/Ny Tid): Dessverre er vi i Aserbajdsjan blitt oljens gisler, 19 år siden republikken, i den sørøstlige delen av Kaukasus, fikk sin uavhengighet fra det russiske imperiet.

Vi kjempet i 1991 for friheten, med håp om at alt skulle bli bedre etter uavhengigheten.

Slik ble det ikke. Vi trodde at de økonomiske, moralske, sosiale og vitenskapelige mulighetene vi tok med oss fra det russiske imperiet ville gjøre det mulig for oss å raskt løse de problemene vi hadde i landet.

Men selv om Aserbajdsjan klarte å riste av seg avhengigheten til det totalitære russiske imperiet, hadde det ikke greid å kvitte seg med folk som fortsatt bar på en kommunistisk tankegang. Et hardt, autoritært regime slo rot i Aserbajdsjan, etter at den tidligere kommunisten Hejdar Alijev kom til makten i 1993.

Alijev hadde bakgrunn fra KGB og Sovjetunionens kommunistparti, og da han døde i 2003, ble sønnen Ilham Alijev valgt som hans etterfølger, til tross for massive protester.

Vi har ikke det frie og demokratiske samfunnet vi drømte om. Landets autoritære regime ødela det uavhengige domstolssystemet, og alvorlige former for bestikkelser har utviklet seg innen utdannings- og helsevesenet.

Fedrelandet mitt, Nakhitsjevan, er en aserbajdsjansk enklave som grenser til Armenia, Tyrkia og Iran. Den isolerte geografiske beliggenheten gjør det veldig vanskelig å leve og arbeide i regionen. I den autonome republikken Nakhitsjevan blomstrer korrupsjonen, og menneskerettigheter krenkes. Å representere fri presse og beskytte menneskerettighetene i denne regionen, er svært farlig.

Angrepet, fikk legeforbud

Nakhitsjevans Ressurssenter for demokrati og utvikling for frivillige organisasjoner (NGOer), som jeg leder, utførte nylig en meningsmåling ved Nakhitsjevan-universitetet som del av et prosjekt som skal avdekke korrupsjonsnivået. Men representantene våre ble utsatt for fysisk press og fornærmelser fra bestukkete lærere.

15. desember ble ressurssenterets representanter Ilgar Nasibov (skribentens ektemann, red.anm.) og Vafadar Eyvazov alvorlig skadet i et angrep. Politiet foretok ikke noen seriøs etterforskning, og de to fikk ikke lov til å bli undersøkt av leger.

Den triste realiteten i Nakhitsjevan er at politi og helseorganisasjoner er underlagt politiske ordre. Dette er nok et eksempel på hvorfor det er nødvendig med flere tiltak for å beskytte rettighetene til menneskerettighetenes forsvarere.

I Aserbajdsjan driver de politiske styringsmaktene forfølgelse av de få uavhengige presseorganisasjonene som skriver om korrupte embetsmenn. Journalister blir arrestert, noen ganger drept eller tvunget til å forlate landet. De som motsetter seg de undertrykkende tiltakene, risikerer å bli plassert på sykehus for psykisk syke, stemplet som «gale».

Det har blitt umulig å leve under disse forholdene. Folk er tvunget til å migrere til hovedstaden Baku eller til andre land. Den vanskelige økonomiske situasjonen mange lever under, har også ført til en økning i antall selvmord. Fra eldre mennesker hører man at livet var bedre under Sovjet-tiden.

Aserbajdsjan er et kaukasisk land med rike olje- og gassressurser. Energiinteressene til de fleste av de ledende stormaktene møtes her. Aserbajdsjan tjener vestlige lands energiinteresser i større grad enn Irans og Russlands. Derfor mener en del av demokratiforkjemperne i Aserbajdsjan at de vestlige landene burde gjort mer for å opprettholde friheten her, men at de i stedet prioriterer sine egne oljeinteresser.

90 prosent i fattigdom

Enkelte aserbajdsjanere tror selv at demokrati bare er et spill, at det bare handler om at alle forfølger sine egne interesser. Andre vender seg mot religiøs radikalisme. Det innebærer at folk ikke tenker på å løse problemene i landet innenfor et demokratisk rammeverk, men heller foretrekker å forbedre situasjonen sin ved hjelp av maktbruk.

Som i Sovjet-tiden bruker myndighetene i Aserbajdsjan korrupsjon som et middel for å beholde makten. Enkelte ministre i Aserbajdsjan har selv store bedriftsnettverk, og nesten alle deler av den statlige økonomien er i hendene på embetsstanden. Nå er det oligarkene som råder.

Gjennom korrupsjon blir de rike menneskenes eiendom gradvis konfiskert, og de som protesterer, blir arrestert eller kastet ut. Selvsagt skremmer situasjonen utenlandske investorer. Enkelte selskaper greier imidlertid å etablere avtaler med bestukkede tjenestemenn, og får slik investert i Aserbajdsjan.

Den politiske tradisjonen for å underslå olje og millioner i dette landet, vil komme til å skape alvorlige problemer for framtidige generasjoner. Aserbajdsjan er rikt på olje og gass, samt andre ressurser, men nesten 90 prosent av befolkningen lever i fattigdom, som oljens gisler. Oljen sørger for milliarder til Aserbajdsjans myndigheter, men ikke til den fattige befolkningen.

I Transparency Internationals 2009-rapport, der korrupsjonsnivået i ulike land rangeres, er Aserbajdsjan på 143. plass av 180 land (180. plass står for høyest korrupsjonsnivå, red.anm.), blant land som Kenya og Zimbabwe.

Dette er den verste rangeringen blant de sørkaukasiske landene: Georgia ligger på en 66. plass, Armenia på 120. plass. Det er først og fremst organisasjoner tilknyttet utøvende myndigheter som er involvert i korrupsjonen. Det har blitt en tradisjon at Aserbajdsjan rangerer lavest i slike rapporter. Leder av Economic Innovation Center, Mahammad Talibli, mener at til tross for igangsettelsen av en nasjonal strategi mot korrupsjon, kan den negative situasjonen forklares med fraværet av konkrete mekanismer mot korrupsjon.

Samtaler som sludder

Og hva synes medlemmer av opposisjonen i Aserbajdsjan om dagens forhold mellom Aserbajdsjan og Vesten? I motsetning til sin far, driver ikke president Ilham Alijev med etterlikninger av konstruktive «dialoger» med representanter fra pressen og folket. Presidenten ønsker ikke å distansere seg fra undertrykkelsen av pressefriheten.

Dette demonstreres gjennom hans personlige interesse i nøytraliseringen av slike opprettholdere av «den fjerde statsmakt», gjennom ytringsfrihet og uavhengig presse. Kritikken fra Vesten irriterer regimet vårt, men det fører ikke til noe, fordi landets autoriteter har tilpasset seg spillet.

Fordi frihet og demokrati ikke er prioriteringer for Vesten når det kommer til deres politiske interesser i regionen, vil det neppe heller bli prioriteringer for Aserbajdsjans autoritære regime. Dette er roten av problemet.

Hvis det fortsetter slik, vil alle samtalene myndighetene våre har med Vesten, om frihet og demokrati, bli det rene sludder. Når det blir umulig å forene oljens geopolitiske interesser og vestlig demokrati, må noe ofres.

Og i dette tilfellet er det ikke profitabelt å ofre de geopolitiske interessene. Dessverre er dette dagens virkelighet.