Daniel Gilbert ytters til høyre.
Daniel Gilbert: «New African Sports, Soul Café Club No.1» (Dolores/EMI)En liten åpenbaring
<p«Hurricane» Gilbert står støtt på egne ben. </p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
(ABC Nyheter): Daniel Gilbert, mest kjent fra Broder Daniel og senere som Håkan Hellströms gitarist, har etter mye masing endelig maktet å grave fram et soloalbum.
Noe vi skal være glad for all den tid «New African Sports, Soul Café Club No.1» er en aldri så liten musikalsk åpenbaring.
Pop møter rock
På sin MySpace-side beskriver Daniel Gilbert musikken sin som Klaus Kinski 1976. Hvilket innebærer at Klaus Kinski ganske sikkert må ha hørt mer enn et snev på New York Dolls og Johnny Thunders sånn cirka midt på 70-tallet.
Når det er sagt; «New African Sports, Soul Café Club No.1» sender også tankene til artister som The Gun Club, The Jacobites, The Dream Syndicate, The Go-Betweens, The Libertines og landsbroder Moneybrother. Bare for å nevne noen.
På enkelte låter, som for eksempel «The Damned City Lights» og «A Heart», hører vi også, mye takket være gitarspillet, at «Hurricane» Gilbert det siste tiåret har brukt mye tid sammen med kompisen Håkan Hellström.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenGode melodier
Det fine med Gilbert er at han, som broder Håkan, aldri slipper melodiene av syne. Plata fremstår som et musikalsk overskuddslager som gynger fram og tilbake på et hav av deilige melodier og fete gitarriff.
At den tighte, men dog noe løsslupne produksjonen, har tilført det musikalske utrykket litt rufsete kanter, er kun sjarmerende. Noe åpningslåta «Maelstrom» og den tidvis Neil Young-aktige «Winged Angels» er utmerkede eksempler på.
Med unntak av den litt bleke og blodfattige «Heartbreaker», er «New African Sports, Soul Café Club No. 1» fylt med tipptopp-låter som fortjener mange beundrere.
For selv om jeg for øyeblikket snur meg mest etter gobiter som «Bones», «Borderline», «A Heart» og «It Always Ends Up Dry», er konklusjonen at Daniel Gilbert har lykkes svært godt i sitt forsøk som soloartist.
Tørr vi håpe på en oppfølger om ikke så altfor lenge, Hurricane?
