Og finest av alt er julenissen

Jeg er ikke av den typen som kjøper en geit i gave til jul. Jeg er av den typen som vet jeg burde, men som ikke får meg til det. Slett ikke fordi formålet eller ideen er dårlig. Men fordi tanken på de litt anstrengte : ”Åh… en geit?!” takkene rundt juletreet er bittelitt uutholdelig. Jeg liker liksom å gi bort gaver til alle dem som har altfor mye også, jeg. Med et politisk korrekt snev av dårlig samvittighet kjører jeg på med et par svette dager i handlekø til store og små. Men så sitter man her da i romjula og lurer på om ikke en geit på kort ville vært å foretrekke. I hvert fall til arveprinsen som for jeg vet ikke hvilken gang, har tråkket i gang sitt nyervervede elektriske plastikk piano med innlagt rytmeboks, mikrofon, øreskjærende ustemt selvsagt – og uten støydemper!

For kun kort tid siden var han en liten førjuls engel som forkynte fromt da han kom hjem fra barnehagen: ”Vet du hva som er det fineste med jula, mamma?! Det er at Jesus blir født!” . Ooops! Det der har han definitivt ikke hjemmenfra, tenkte jeg. Lett sjokkert over all denne nyoppståtte og ikke lett sporbare religiøsitet, betraktet jeg poden med fornyet interesse. Hvem i all verden er du da lille mann? For på en måte stod det hele så godt til hans nesten like fromme og jeg vil si, nærmest spartanske juleønskeliste. Den innholdt nemlig bare ett ønske. Bilbane. Ikke det at det var spesielt billig eller sånn, men det var tross alt bare ett ønske. Uansett hvem som spurte så var svaret det samme. ”Jeg ønsker meg bare bilbane, jeg!”. I etterpåklokskapens grelle lys ser jeg at man må selvsagt være mor for å finne slike utsagn som tegn på tidlig utviklet samfunssansvar og mangel på griskhet. Enhver annen kunne jo se at vi snakker helgardering. Han VILLE ha bilbane! Men det er nå mor jeg er og dessuten passe opptatt av gode verdier. Så – jeg lot meg forføre i førjulsstria. Også. Jeg tenkte til og med at jeg kanskje allerede nå kunne si at jeg var i ferd med å få til det der med oppdragelsen.

En dose førjuls-influensa gjorde det ikke vanskeligere. En liten feberhet pode, passe slapp og medgjørlig i armkroken i sofaen. Formiddager med eventyr om Jomfru Maria og jesusbarn, adventsvers og livets mirakler. Det var i de dager det ble lange uskyldsrene telefonsamtaler med selveste julenissen i mormors fantasirike forkledning på den ene sida av linja og en 4åring med eventyrøyne på den andre. Febrile førjulsfantasier, et juletre og et par pepperkaker. Det er klart mor kjøper bilbane til en sånn engel.

Så kommer julaften. Julemiddagen fortæres på rekordtid – for ungas skyld. Her skal ingen trenge å vente i evigheter på tredje servering og oppvask. Gangen rundt juletre munner rimelig kjapt uti en oppstemt ”På låven sitter nissen” – og allerede under første gaveoverrekkelse fra julenissen avslører arveprinsen seg: ”Til meg?! – Da er det nødt til å være bilbane!” Sånn var det jo med den saken. Og så er vi i gang. Tolv stykker til bords, er tolv ganger tolv ganger … timesvis med gaveoverrekkelse. Og poden flirer og hopper rundt. Mere gaver, mere gaver. Papir flerres av, og sløret fjernes fra moderens øyne. Og vips så er min fromme fireåring forvandlet til et spillende monster med medfødt repeat-knapp,- nå altså på tredje dag! Hvem i huleste var det som har ansatt pianostemmeren på leketøy fabrikken?!

”Hva var det som var finest i jula da, gutten min? ”prøver jeg meg forsonende til søndagsfrokosten. ”Julenissen! Julenissen er finest av alt!” svarer poden. Sic! Mon tro hvor de får det fra, unga. Sigbjørn Johnsen forkynner at vi må slutte å være misfornøyde å glede oss mer over hva vi har. Det er finansministerspråk for å si at nå er det tid for innstramminger. Rett etter at vi har blakka oss på julehandel, selvsagt. Jeg blar i boka om barneoppdragelse og dveler ved kapitlet om grensesetting. Det er tid for å minnes mormors gamle lattermilde bud om å gjøre som vi sier, og ikke som vi gjør. Og tenker altså mitt om gaver og geiter. Ett er sikkert: et eneste spørsmål til om julenissen kommer igjen snart, så truer jeg med geit! På postkort!