Harde, flate pakker

Illustrasjonsbilde Flickr Stuart Pilbrow
Illustrasjonsbilde Flickr Stuart Pilbrow
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pBlir Knausgård årets julenisse? Her er ABC Nyheters favorittbøker fra 2009.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

I løpet av ett år leser vi mange bøker. Som kulturjournalister i ABC Nyheter får vi ikke lest alle årets bøker. Vi får ikke en gang lest alle vi hadde lyst til å lese. Hva vi leser avhenger mye av hvem vi intervjuer og hvilke bøker vi anmelder.

Her er vår «best of» liste fra året som snart er omme. Disse bøkene fikk oss til å elske våre jobber og den uutgrunnelige uttømmelige brønnen av drømmer, fantasier, kunnskap, språklige kunsttykker og kløktige observasjoner som litteratur er.

Thomas J. R. Marthinsen - Bokanmelder i ABC Nyheter

«Min kamp» I, II og III av Karl Ove Knausgård

Oj, hvor skal man begynne? Etter sin oppsiktsvekkende og ubehagelige debutroman «Ute av verden» og etter den kritikerroste «En tid for alt», var det blitt stille fra Karl Ove Knausgård. Så kom nyheten: forfatteren hadde bestemt seg for å skrive nesten 3000 sider om sitt eget liv. Mange var skeptiske. Så ble tittelen røpet: «Min kamp» skulle bokverket hete. Enda flere ble skeptiske. Men så kom boka. Nesten all skepsis forstummet; noe var skjedd i det litterære norske landskapet. En fornyelse av samtidslitteraturen, intet mindre! For med maratonutgivelsene «Min kamp. Første bok», «Min kamp. Andre bok» og «Min kamp. Tredje bok» klarte Knausgård å lage mesterlitteratur av sin egen historie. Bokserien - som ennå savner de tre siste romanene, som kommer til våren - er et ruvende litterært verk. Knausgård satte seg fore å føye liv og litteratur sammen, undersøke sitt eget liv gjennom sin egen skrift. Og «Min kamp»-bøkene har rystet både lesere og anmeldere. For dette er noe helt nytt. Dette er stort. Samtidslitteraturen har nærmest blitt overtatt, over natta, av én eneste forfatter - Karl Ove Knausgård. For ingen kan spenne opp barndommen som ham, ingen kan mane fram følelser av hat og kjærlighet, frustrasjon og livsvilje som ham. Det finnes ingen tvil - Karl Ove Knausgårds «Min kamp» er det beste som har skjedd norsk litteratur på årevis.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les anmeldelsene:

Min kamp 1

Min kamp 2

Min kamp 3

«Opp Oridongo» av Ingvar Ambjørnsen

For første gang siden 2003, vendte Ingvar Ambjørnsen i årets roman, «Opp Oridongo» tilbake til gamlelandet. Nærmere bestemt den fiktive øya Vaksøy på Nord-Vestlandet. En dag dukker Ulf Vågsvik opp på stranda. Han er ikledd en hatt, har med seg en koffert, og han vet hvor han skal. Det kan se ut som han bare er på tur, men det ingen vet, er at han er kommet for å bli. For å starte på en ny frisk i et liv som har voldt ham mange bekymringer. Ambjørnsen har selv vært passende kryptisk og kokett når han har fått spørsmål om denne Ulf Vågsvik. For er det ikke noe veldig kjent over denne skikkelsen? Minner han ikke mistenkelig om en viss romankarakter Ambjørnsen har hatt stor suksess med tidligere? Jo, har noen anmeldere ment, dette må være Elling. Nei, har andre ment, dette er bestemt ikke Elling. Uansett er «Opp Oridongo» blitt en vakker roman om et kjærlighetsforhold av de sjeldne, den er blitt en bok om å høre til, eller om viljen til å høre hjemme et sted. En roman om å det å skape seg et hjem. Ambjørnsen har selv sagt i intervjuer at han likte å oppholde seg på Vaksøy, så det er lov å håpe at eksilforfatteren har mer å fortelle om Ulf Vågsvik i bøkene som forhåpentligvis kommer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også:

Utsikt fra Eksilet - ABC Nyheter besøkte Ambjørnsen i Hamburg

«Sin egen herre» av Tore Rem

Artikkelen fortsetter under annonsen

For første gang siden Fredrik Wandrups Bjørneboe-biografi fra 1984, fikk litteraturglade nordmenn vite mer om forfatteren og samfunnsrefseren Jens Bjørneboe. Med sitt gjennomdokumenterte første bind, utbrettet litteraturforskeren Tore Rem Bjørneboes liv fra barnsbein av - på en måte som ikke tidligere har blitt gjort. For den som har vært nysgjerrig på Jens Bjørneboe og hans kunst, er «Sin egen herre» et regelrett funn. Og den er fortalt i en stringent, respektfull tone, uten at forfatteren er redd for å ta tak i de mindre oppløftende sidene ved den store forfatterens liv og virke. Biografien følger Bjørneboe gjennom hans skjebnesvangre ungdomsår, gjennom hans første, turbulente ekteskap med den jødisk-tyske Lisel Funck, den følger ham inn i antroposofien - og helt fram til forfatteren rømmer Norge i 1959. På dette tidspunktet hadde forfatteren pådratt seg en dom for fyllekjøring, han hadde hisset på seg store deler av landets befolkning gjennom et opprivende oppgjør med rettsoppgjøret etter krigen. Bjørneboe levde i et ekteskap som kanskje krevde mer av ham enn han maktet å gi. Rem har levert et førsteklasses biografiverk, en ruvende bok i det stadig tettere befolkede landskapet av biografier. Den bør leses av alle som har et forhold til Jens Bjørneboe - eller for den som gjerne vil vite mer. Mye mer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også:

Samvittighet for Bjørneboe - Intervju med Tore Rem

Artikkelen fortsetter under annonsen

«48 rue Defacqz» av Hanne Ørstavik

Etter å ha gjennomført en nesten total nedbrytning av språket i «kallet - romanen», og etter det korte, nesten oppsmuldrende lesestykket «I morgen skal det være åpent for alle», var Hanne Ørstavik klar med en ny roman denne høsten. Denne leseren var skeptisk til hvor det skulle lede hen - for var det mer språk igjen for Ørstavik etter «kallet - romanen»? Ja, det var det, heldigvis. I «48 rue Defacqz» fikk leserne stifte bekjentskap med tvillingparet Rakel og Paul. De bor i gata som låner tittel til romanen, rue Defacqz, og de må hanskes med å leve livet etter at foreldrene er borte. De som kjenner Ørstaviks diktning, vet at når de åpner en Ørstavik-bok, uansett hvor tynn den kan se ut, er de nødt til å belage seg på en helt egen nedsenkning. Det nytter ikke å gå til Ørstavik med samme innstilling som man for eksempel går til Erlend Loe i hans «Stille dager i Mixing part». Men gir man seg først hen til Ørstaviks anende, malende språk, hennes vage fornemmelser og forsøksvise kontakt, får man rikelig igjen. Romanen med den nesten umulige tittelen «48 rue Defacqz» er blitt en var fortelling om kjærlighet og søken, og Ørstavik nærmer seg nye områder i sin skriving. For like mye som den er en historie om et tvillingpar, om en sønn og en datter, er det en bok om alle formene som omgir oss, i arkitekturen og landskapet rundt oss, og formene i vår egen kropp.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

«Panserhjerte» av Jo Nesbø

Norge har mange krimforfattere. Noen ville kanskje si at vi har for mange, for det knives om å skrive kriminalromaner her til lands. Andre vil si at det er sånn det skal være, for de beste vil uansett skille seg ut. Med årets Harry Hole-krim «Panserhjerte» viste Jo Nesbø hvem som er best når det gjelder. Selv om årets bok nok strekker seg en anelse mer mot thrillersjangeren enn hva vanlig er når det gjelder Nesbø, er det ingen tvil om at han presterer å forfatte den helt klart beste norske krimboka i år. Ja, det går til og med an å påstå at vi med Jo Nesbø ikke bare har Norges beste krimforfatter, men - akkurat nå - kanskje også verdens beste. I «Panserhjerte» møter vi Harry Hole neddopet og isolert i Hong Kong. Han har søkt tilflukt fra tilværelsen, og vil bare være i fred. Men det er begått drap i Norge. Og politikonstabelen som har fått oppgaven med å innhente Hole for å få hans hjelp, kan berette at faren hans ligger for døden. Så selv om han ikke vil, følger Harry Hole med tilbake til iskalde Norge. Og selv om han stritter imot, klarer han ikke motstå plikten til å gjøre sitt innerste for å oppklare det som tilsynelatende dreier seg om en seriedrapsmann på frifot. Om du har lyst på litt grøss og spenning innimellom ribbesteken og risengrynsgrøten, kan du slutte å lete. «Panserhjerte» er boka du er på jakt etter.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les anmeldelsen av «Panserhjerte»

Leif Gjerstad - Kulturjournalist ABC Nyheter

Line Blikstad «New Frontier Hotel»

Blikstads første roman «Til Ester» kom aldri lenger enn til «lyst å lese, men rakk ikke» hos undertegnede. Men det var noe rundt Ester og Blikstad som skapte tilstrekkelig nysgjerrighet til at «New Frontier Hotel» sto på «vil lese»-lista da årets bokhøst tok til. Og gikk jeg glipp av Ester kan jeg nå glede meg over å ha fått et innblikk i Ediths og hennes families skjøre tilværelse i «New Frontier Hotel». Blikstads andre roman utfolder seg gjennom korte og til dels fragmentariske setninger og tankerekker som skaper en litt white trash-preget og dystopisk stemning av tilværelser i oppløsning. Med Elvis som et symbolsk bakteppe følger vi Edith, hennes voldelige, drikkfeldige (og til stor grad fraværende) fotografmann og Ediths tre barn (med tre ulike fedre) i en studie hvor kommunikasjonssvikt, mangel på nærhet og desperasjon kan stå som naturlige nøkkelord i en historie som drives godt framover av Blikstads knappe, men likevel rike språk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også:

Da Edith møtte Elvis - Intervju med forfatter Line Blikstad

Roy Jacobsen «Vidunderbarn»

18 år etter «Seierherrene» vender Jacobsen tilbake til Groruddalen og 1960-tallet - og til livet til Finn, hans enslige mor og halvsøsteren Linda. Med tilsynelatende enkle strøk pensler Jacobsen opp tidsstemninger med både lukt og farger som er en fortellingens mester verdig. For bak den lettleste og nærmest slentrende og sjarmerende historien om Finn og hans mor gir Jacobsen samtidig et godt innblikk i langt mørkere sider av tilværelsen. Det er sjelden jeg sitter igjen med et ønske om at en bok burde vært lenger, men akkurat det gjorde jeg med «Vidunderbarn». En stor leseropplevelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les anmeldelsen

Karl Ove Knausgård «Min Kamp»

Det meste er allerede sagt om Knausgårds ekstremsport på seks romaner og omlag 3000 sider. Med så stor fallhøyde, kunne dette fort bli høstens store, store fiasko. Så ender «Min Kamp. Første bok» i stedet opp med ekstatiske anmeldelser, Bragepris og Nordisk-nominasjon. Samt store salgstall, både for den og etterfølgende «Andre bok» og «Tredje bok». Karl Ove Knausgård flytter grensene for bekjennelseslitteratur, men gjør det med en litterær snert som løfter det private opp til et mer almenngyldig plan. Etisk betenkelig? Kanskje, men utvilsomt en estetisk litterær fulltreffer. Og enda har vi ytterligere tre Min kamp-bøker å se fram til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kjetil S. Østli «Politi & Røver»

Aftenposten-journalist som treffer blink med sin første sakprosabok. Hans dypdykk i Tveita-gjengens historie og utviklingen fram til det voldelige ransmiljøet med Nokas som klimaks, balanserer fint mellom det morsomt underholdende og mer faglige, filosofiske refleksjoner rundt de kriminelles plass i det moderne samfunn. Grepet med å trekke inn spaneren Johnny Brenna og kjeltring/minibankekspert Petter R. Hansen (med fortid i Tveita-gjengen) skaper ekstra spenning, og gir også et fint bilde av hvordan de to motpolene kanskje egentlig ikke er så ulike. Den gjensidige respekten mellom politi og røver gir dessuten opphav til mange morsomme anekdoter som Østlig formidler med utmerket penn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Klas Östergren «Den sista cigaretten»

Litt juks med en svensk bok som ikke er utgitt i Norge kanskje, men den kommer forhåpentligvis i norsk drakt om ikke så altfor lenge. Östergren er en glimrende forteller som i årets roman overlater fortellerstemmen til forfatteren Claes (!), som i romanen delvis tar oss tilbake til 80-tallets jappetid. Noe han gjør mesterlig med stilsikre observasjoner, humoristisk snert og ikke minst stor fortellerglede. Men hvor han også setter søkelys på postmodernismen og den evige diskusjonen om hva kunst er – og hvor grensene for hva man har lov å gjøre med kunst går. Östergren veksler elegant mellom nåtid og datid, øde landsbygd og hektisk byliv, med fabulerende tråder på kryss og tvers som får cigaretten til å flamme til siste glør.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kristine Kleppo - Kulturjournalist ABC Nyheter

Rust - Pedro Carmona Alvarez

Jeg er et lett offer for bøker man kan dukke ned i uten å finne bunnen. Vi leser vel for å forstå. Likevel foretrekker jeg bøker hvis beskrivelse av verden ikke har en dramaturgisk orden der man kan forstå alt. «Rust» er en slik bok som stadig blir dypere, mer kompleks og ubegripelig.

Med denne boken har ikke Pedro Carmona-Alvarez satt grenser for seg selv. Det er den lengste norske romanen noensinne. Den er full av energi og skaperglede. Det er også en underlig kollisjon mellom den norske rockeromanen og latin-amerikansk litteratur.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Pedro Carmona-Alvarez skriver vakkert og til og med storslått til tider. Han har også mye han vil fortelle. Dette er en krevende bok å lese, men samtidig fantastisk interessant. Temaene er vanskelige. Forfatteren skriver om Latin-Amerikas mangel på oppgjør med sin brutale fortid og om konsekvensene det har for vanlige mennesker som bare ønsker å leve videre som om ingenting har skjedd. Er det mulig å bare glatte over det hele? I «Rust» oppstår en gruppe hevnere som tar oppgjøret på sine skuldre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også:

Litt sånn som Dylan - Intervju med Pedro Carmona Alvarez

Imot kunsten - Tomas Espedal

Jeg har en sterk på tro at de beste kunstnerne er de androgyne. De som klarer å overstige det mannlige og det kvinnelige på en måte som nesten gjør det irrelevant. Tomas Espedal skriver slik. I denne boken har han hentet inspirasjon fra Virginia Woolf og skrevet en bok om sin egen familie og veien mot det å bli forfatter.

Espedal skriver selvutleverende og sjelfull uten å være selvopptatt. Når han går gjennom sine forfedres erfaringer skifter hovedpersonen både navn og kjønn på veien. Likevel får han det til å flyte. Det gjør han med et språk som er så medrivende at man føler at det ville være dårlig gjort mot boka å legge den ned.

Espedal ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for andre gang i år.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også:

Ville skrive som en kvinne - Intervju med Tomas Espedal

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sonya Hartnett - Sommerfugl

Det er lite som kan være så irriterende som selvopptatte tenåringsjenter, og hovedpersonen i denne boka er av det verste slaget. Merkelig er det derfor at denne boka treffer så hardt. Kjenner jeg etter så har jeg fremdeles et kjøttsår i sida etter å ha lest «Sommerfugl».

Sonya Hartnett er virkelig en modig ungdomsbokforfatter. Hun nekter å forskjønne og forenkle virkeligheten. Likevel klarer hun å bryte ned livet til de klareste bestanddeler. I «Sommerfugl» skriver hun om foreldre uten kjærlighet til barna sine, om maktspill mellom barn og voksne, om forbudte seksuelle forhold og hva som driver dem. Hun skriver om alt man normalt vil skåne barn fra. Det er de tingene i livet vi gjerne blir kastet ut i og som vi må kjempe oss gjennom på egenhånd for å finne ut av.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Derfor er det en spesiell opplevelse å lese Hartnett som voksen. Sonya Hartnett anerkjenner livets smerte og ser den i hvitøyet. Hun er en stemme som føles sann i en verden av løgnene vi forteller hverandre. Å lese henne er på samme tid godt og opprivende.

Les også:

-Hvorfor ikke fortelle sannheten? Intervju med Sonya Hartnett

Jutta Dithfurt - Ulrike Meinhof - en biografi

Jutta Dithfurt provoserte Tyskland ved å skrive en biografi om Ulrike Meinhof som om hun var et menneske. Som om det skulle gå an å skrive en biografi uten den forutsetningen?

Det har blitt en tykk og fascinerende bok. Dithfurth har gått Ulrike Meinhofs liv etter i sømmene for å få oss til å forstå hvordan hun ble den hun ble. Likevel gir den oss ikke noe enkelt svar på det spørsmålet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ulrike Meinhof begynte som en pasifist og politisk skribent, men døde som en forhatt terrorist. Med denne biografien bryter Dithfurt ned mange av mytene og fordommene om hvem Meinhof var, og viser oss et menneske som på samme tid er handlingsdyktig, følsomt og intelligent. Boka står som et motinnlegg til Stefan Austs filmatiserte bok «Der Baader Meinhof komplex».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Biografen beskriver også under hvilke forhold Meinhof døde, og hvordan det tyske rettsvesenet tillot en behandling av henne som minner om behandlingen av fangene i konsentrasjonsleirene.

Les også:

Ulrike Meinhofs gåte - Intervju med biograf Jutta Ditfurth

Jenny Hval - «Perlebryggeriet»

Hun var kanskje den debutanten det knyttet seg størst forventninger til i år. Med «Perlebryggeriet» fremstår Jenny Hval for meg som en debutant med uvanlig mye hun ønsker å formidle.

Det handler om en norsk jente som reiser til Australia for å studere. Der flytter hun inn i et gammelt bryggeri som er i ferd med å råtne. På en merkelig måte dras Jo, som hovedpersonen heter, med i forråtnelsesprosessen sammen med jenta hun bor sammen med. Det er en fortelling som går mer eller mindre i oppløsning underveis.

Jenny Hval markerer seg som en debutant med en original og ny stemme. Hun kommer fra en internasjonal feministisk tradisjon. Det er ikke likt noe vi er vant til å lese i norsk litteratur. Kankje er det derfor det kan virke som om norske kulturkritikere ikke vet helt hva de skal gjøre med boka.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Perlebryggeriet» er både undersøkende og eksperimenterende. Språket til Jenny Hval har en vakker skjørhet som man kan kjenne igjen fra platene hun har gitt ut under artistnavnet Rockettothesky.

Om man kan sammenligne norsk litteratur med en flora så er «Perlebryggeriet» en sjelden og underlig blomst.

Les også:

Rocket to earth - Intervju med Jenny Hval