Heite gribber

<strong>Them Crooked Vultures og Dave Grohl vipper de fleste av pinnen (Foto: Scanpix)</strong>
Them Crooked Vultures og Dave Grohl vipper de fleste av pinnen (Foto: Scanpix)

<pABC Nyheters musikkredaksjon har talt igjen. Denne gangen er det Johnny Andreassen og Stein Olaussen som har kåret årets beste plater. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hva Tom Skjeklesæther, Paul A. Nordal og Espen A. Amundsen mener om musikkåret 2009 kan du lese her

Johnny Andreassen: Musikkjournalist ABC Nyheter

Platebransjen er ikke lenger hva den var. Den ligner ikke engang. Med unntak av enkelte små selskaper som fremdeles klarer å være toneangivende når det gjelder å produsere kvalitet kommer de fleste sterke plateutgivelsene nå fra egenproduserte selskap.

Det vil si selskaper som kunne kommet fra min og din garasje. De få kredible selskapene som fortsatt finnes, som ANTI (Tom Waits, Joe Henry etc) og New West (Steve Earle, Drive-By Truckers etc), skal ha honnør for at de klarer å drive sin idealisme videre.

Når det er sagt; det er mektige Sony Music som etter min mening har gitt ut årets beste plate av og med supergruppen Them Crooked Vultures bestående av Dave Grohl fra Nirvana/ Foo Fighters, Joshua Homme fra Queens Of The Stoneage og John Paul Jones fra Led Zeppelin.

Av de som nesten entret min topp 10 liste for 2009 finner du bortgjemte singer/ songwritere som Ben Kweller og Willard Grant Conspiracy, gamle helter som Grant-Lee Phillips (Grant Lee Buffalo), Dumdum Boys og Sivert Höyem samt sterke norske utgivelser fra Hilde Heltberg og Jens Carelius. Eller for den saks skyld Rosanne Cash utrolige vandring i pappa Johnnys utvalgte liste.

Men når alt kommer til alt er de virkelig bemerkelsesverdige plateutgivelsene som følger:

1. Them Crooked Vultures: «Them Crooked Vultures»
Progressivt, men melodiøst og 70-talls basert. Rocken treffer deg aldri tyngre enn dette.

2. The Avett Brothers: «I And Love And You»
Bluegrass/americana-bandet The Avett Brothers har, godt hjulpet av superprodusent Rick Rubin, laget et mesterstykke som er mer amerikansk enn det meste. Tidløs musikk.

3. Dan Auerrbach: «Keep It Hid»
Den ene halvparten av The Black Keys går nye veier og blander inn rå elementer av lavmælt soul og Nick Lowe-magi i sin blues/gitar-verden. Magisk og annerledes fra sørstatene.

4. Tim Easton: «Porcupine»
En singer/ songwriter som har forandret på det meste på sitt nye album og fremstår råere enn Steve Earle noen gang har vært. På sitt beste, som tittelsporet, er Tim Easton en rootsy singer/songwriter laget av dynamitt.

5. Motorpsycho: «Child Of The Future»
Bare utgitt på vinyl er det nye albumet til Motorpsycho et av deres mest dyriske, dynamiske og beste. Utrolig suggererende rock som ikke vil gå noen spesielle steder.

6. The Topangas: «Songs From Life’s Highways»
Anført av amerikaneren Renn Loren, bosatt i Norge, og hans norske band er dette Texas-country iblandet mange andre ingredienser. En plate som får fans av gamle Doug Sahm-skiver til å smile bredt.

7. Tinsley Ellis: «Speak No Evil»
Årets tøffeste bluesplate. Det fines utrolig mange Stevie Ray Vaughan-wannabees. Tinsley Ellis er ikke en av dem.

8. Noora Noor: «Soul Deep»
Det er Kid Andersons gitarspill som virkelig eleverer denne plata og det utrolige soul-comebacket til Noora Noor inn på min liste. Hør de detaljene han legger inn på for eksempel «Forget What I Said». Suverent.

9. Dinosaur Jr: «Farm»
Årets mest hårete, psykedeliske og trasha rockeskive smeller inn i hjertet på både Seattle-fansen og den delen av Neil Young-fansen som ikke går etter countryplatene hans. De som smiler bredere og bredere jo mer Crazy Horse er involvert.

10. Breakestra: «Hit The Floor»
En eksplosjon i rytmer. Intet mindre.


Stein Olaussen: Musikkjournalist ABC Nyheter

Dette sier jeg vel hvert år, men 2009 var et virkelig godt musikkår. En hel haug av artister jeg har fulgt de siste årene ga ut nye plater, i tillegg til at jeg oppdaget mange nye band. Å skulle velge de ti beste albumene fra dette året er en hard nøtt, og i tillegg til de ti jeg har endt opp med, er det en hel haug som bør nevnes.

Traverne i Dinosaur Jr ., Built to Spill , Mastodon , Mono , Sonic Youth , Animal Collective og Converge kom alle med bunnsolide tilføyelser til sine sterke kataloger. På metallfronten ble jeg bergtatt av Kylesa og Baroness’ deilige sludge, utslitt av Orcustus’ puristiske svartmetall og vettskremt av Khanate (R.I.P.) mens Totalt Jävla Mörker og Bergraven viste at Norge ikke er det eneste skandinaviske landet som kan lage metall.

Av norske band briljerte Ungdomskulen igjen med sin fantastiske indie-prog, og Kråkesølv og the Megaphonic Thrift leverte glitrende debuter (om enn bare en EP fra sistnevnte). Internasjonale debutanter som virkelig markerte seg dette året var The Pains Of Being Pure At Heart , Cymbals Eat Guitars , Japandroids og Dananananaykroyd . Alle disse kommer imidlertid til kort i forhold til de følgende fabelaktige platene, som er de jeg kommer til å huske best fra dette året:


10. Handsome Furs: «Face Control»
Dan Boeckner og kona Alexei Perry følger med «Face Control» opp den nydelige debuten «Plague Park» på ganske overraskende vis. Der debuten langt på vei var en akustisk basert, rolig, tidvis helt nydelig, affære, er «Face Control» et iskaldt, industrielt krek. Men det er et kompliment, altså. Dette er også et nydelig album, men det er mye skumlere og mer brutalt enn det forrige. De kjølige, minimalistiske beatene fra Perrys synth kombinert med Boeckners hylende gitar og angstfylte klynk er en formel verdig en nobelpris-nominasjon. Se dem for all del live hvis du får anledningen, kombinasjonen av musikken og kjemien mellom ektefellene er til å grine av.


9. Årabrot: «The Brother Seed» / «AbsoluteNegativism» / «I Rove»
Årets norske band? Utvilsomt. De produktive haugesunderne i Årabrot visket i år ut grensene mellom album og EP, støy og metall med tre bunnsolide, skremmende utgivelser. «The Brother Seed» var et relativt konvensjonelt, men strålende, album, produsert av Steve Albini. Han produserte også «I Rove», bandets første plate på Fysisk Format, som består av et DEILIG tittelspor på tjue minutter og to kortere rakkere. «AbsoluteNegativism» er ren galskap. Tre kortere spor akkompagnerer skivas midtstykke, som er en halvtimes lang dronete meditasjon basert på ett (1) riff, og skiva er visstnok inspirert av eventyret om fanden i nøtta. Javel. Fellesnevneren for alle tre utgivelsene er fantastisk stygg og skitten støyrock, og materialet fra alle tre dukker opp i bandets konserter , som er det hardeste man får her til lands nå. Årabrot, I salute you!


8. Phoenix : « Wolfgang Amadeus Phoenix»
Jeg har aldri likt Phoenix. Det vil si, jeg har vel aldri gitt dem en skikkelig sjanse, hovedsakelig fordi jeg hatet «Everything Is Everything». Jeg kommer nok heller aldri til å sjekke ut bandets eldre materiale, men da de slapp «Wolfgang Amadeus Phoenix» i våres, måtte jeg bare svelge kamelen, bøye meg i støvet og bite i det sure gresset og innse hvilket pop-mesterverk dette er. Skiva byr på en halvtime med skamløst catchy, deilig bekymringsløs, florlett og spretten pop, og det er forsyne meg ikke et eneste dødpunkt på albumet. Ikke engang i den drøye femminutters instrumentalen «Love Like A Sunset Pt. I».


7. Yo La Tengo: « Popular Songs»
Noen har kritisert Yo La Tengos 12. album for å være for likt de foregående albumene i oppbygningen, at de har holdt seg til formelen. Når formelen består av å lage 70 minutter lange album med alt fra treminutters Motown-låter via garasjerock til kvarterslange krautrock- utflukter , alt med skyhøyt kvalitetsnivå, vel, da klager ikke jeg.


6. Sigh & Explode: «These Seem Like Tarantulas»
Dette må være årets mest oversette norske albumdebut. Faktisk glemte jeg den selv, da jeg nylig omtalte Kråkesølv som årets norske debutalbum. Pinlig. Sigh & Explode leverte en solid EP for to års tid siden, og dette albumet innfrir til gagns de forventningene den bygde opp. Ikke nok med at bandet leverer førsteklasses hardcore/screamo etter Oslo-skolen (Snöras, JR Ewing, Rumble in Rhodos), men i tillegg inkluderer de passasjer med støy- og lydlandskaper, postrock-inspirerte instrumentalspor og produksjonsknep som gjør at dette albumet er noe så inni granskauen episk, helstøpt og overbevisende at bandet låter ulikt noe annet. Hatten av!


5. Dan Deacon: «Bromst»
Baltimores bebrillede energibunt leverte med «Spiderman Of The Rings» en spastisk og loopy plate som var utrolig energisk, men samtidig temmelig enerverende. «Bromst» er derimot et mer voksent (grøss!) album. Der han tidligere hadde et hardt, kaldt uttrykk som kunne minne om tidlig Prodigy eller annen acid house (eller hva det nå heter), glimter «Bromst» til med akustiske instrumenter, varme og en sound som minner mer om Animal Collective og Fuck Buttons. På dette albumet har Deacons ADHD-aktige låtføring fått ritalinen sin, rett og slett. Enkle meloditemaer kvernes og males på, utvikles, får selskap av nye snutter og bygger seg opp til noe helt annet, hele veien med en pulserende nerve i bunnen. Kall det gjerne elektronisk postrock. «Bromst» er et enormt variert album som både byr på frika, intense house-låter og nydelige, roligere spor (hør for eksempe «Snookered»).


4. Fuck Buttons: « Tarot Sport»
Dan Deacon og Fuck Buttons duellerte om å bli årets elektronika-plate i min bok, og Fuck Buttons endte etter ekstraomganger opp på toppen. «Tarot Sport» er dronete, massiv og hypnotiserende elektronisk post-rock. Tepper av skurrende rytmer og bassbråk males opp som baktepper for nydelige melodier og forløsende minimalistiske passasjer, og det hele er både suggererende og drømmende. «Tarot Sport» er på mirakuløst vis en plate som passer både til sløve sommerkvelder, eksamenslesing og dansing!


3. Camera Obscura : «My Maudlin Career»
Skotske Camera Obscura, med nydelige Tracyanne Campbell i front, blander moderne indiepop med 50-/60-talls pop, soul og girl group-musikk. At de er skotske er jo lovende nok i seg selv, men attpåtil har de med seg det svenske superteamet Björn Yttling (Lykke Li, Shout Out Louds med flere) og Jari Haapalainen (Moneybrother, Eldkvarn, Frida Hyvönen). Ikke overraskende er resultatet en ekstremt varm og søt plate som med Yttlings gylne strykerarrangementer og perkusjon rett og slett føles som en god, varm klem på en kald høstkveld. Dette er en plate for håpløse romantikere med tindrende blå øyne. Platas siste tekstlinje i « Honey In The Sun » er temmelig betegnende: «I wish my heart was as cold as the morning dew / But it’s as warm as saxophones and honey in the sun for you». SUKK.


2. Sunset Rubdown: «Dragonslayer»
Med «Dragonslayer» rister Spencer Krug og hans Sunset Rubdown av seg betegnelsen sideprosjekt en gang for alle. Etter tre album med eksperimentell sirkuspop, rik på innfall, krumspring, angst, hooks og ambisjoner, har de nå virkelig funnet seg selv og den perfekte balansen mellom det eksperimentelle og det fengende. Albumet har bare åtte spor, men har nok melodi- og teksttemaer til dobbelt så mange låter. Minst. Hør bare «You Go On Ahead (Trumpet Trumpet II)» I hver låt kastes man fram og tilbake mellom overraskende melodier og passasjer – hvert tema holdes akkurat så lenge at man begynner å digge det like før noe nytt dukker opp og tar over. Med Krugs uslåelig vakre, mørke og metaforfylte tekster på toppen av det hele fortoner det seg som en terapisamtale full av digresjoner. Men snarere enn å føle seg frisk og renset når det hele er over, har man mest lyst til å begynne samtalen på nytt. Om og om igjen.


1. Wolves In The Throne Room: «Black Cascade»
Årets beste plate er et black metal-album på fire spor, laget av en trio hippier fra Olympia, Washington. Ja vel? sier du. Ja, for svarte, sier jeg. Hjelpe meg, for en stemning dette albumet har. Hvis du gir den sjansen, griper Wolves in the Throne Rooms eteriske black metal tak i deg og tvinger deg i kne. Effekten av denne plata på høyt volum lar seg rett og slett vanskelig beskrive – det låter så organisk, så naturlig og så ekte at det er skremmende. «Black Cascade» er ikke lyden av tre menn i et studio. Det er lyden av et vulkanutbrudd, en orkan av umatchet styrke, trærne i en redwood-skog som våkner til live og brøler av raseri, det er rett og slett lyden av hele jordas sinne og desperasjon. Jeg er redd.

Hva Tom Skjeklesæther, Paul A. Nordal og Espen A. Amundsen mener om musikkåret 2009 kan du lese her

Personvernpolicy