PLATE: When Saints Go Machine: «Ten Makes A Face» (Medley/EMI)

Bra til å være dansk

When Saints Go Machine er inne på rett spor her og der, men holder ikke nivået oppe helt inn til mål å¨sin debutplate. Foto: EMI Music (promo)
When Saints Go Machine er inne på rett spor her og der, men holder ikke nivået oppe helt inn til mål å¨sin debutplate. Foto: EMI Music (promo)

<pDanskene forsøker, men ligger fremdeles langt bak både norske og svenske elektrohelter.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Ten Makes A Face»«Ten Makes A Face»

(ABC Nyheter): Det by:Larm-aktuelle København-bandet When Saints Go Machine har platedebutert og fått følge av mange godord fra kritikere i inn- og utland, Norge inkludert.

Bandet med det pretensiøse navnet har lagt seg på et synthdominert lydbilde, godt hjulpet av produsent Christoffer Berg, som tidligere har bidratt til å gi The Knife og Fever Ray sitt unike særpreg.

Mangler særpreg

Når det gjelder særpreg befinner nok dessverre ikke disse fire danskene seg på et like høyt nivå. Deres form for indiesynthpop er til en viss grad kledelig nok, men det bandet bommer litt på er å etablere stemninger som vedvarer.

Låtmaterialet, i kombinasjon med kjedelig vokal (som innimellom riktig nok kan minne om Antony Hegarty i Hercules And The Love Affair-modus), har en lei tendens til å føles noe anonymt i lengden. Bandet fyller verken skoene til noen av sine avdøde forgjengere som de har latt seg inspirere av (det kunne vært Devo, for å ta et eksempel) eller tar opp kampen med sine samtidige innenfor dagens elektroniske musikkscene.

Må våge for å vinne

Men When Saints Go Machine skal likevel ha honnør for å våge og satse innenfor dette snevre feltet. På «Ten Makes A Face» synes det nesten som om de har forsøkt litt for hardt å skape en dansk utgave av et Hot Chip som møter Animal Collective eller noe i den gaten. Begge av originalene gjør for øvrig en langt bedre figur og skaper en mer delikat helhet i uttrykket sitt enn hva de danske drengene viser her.

Ved første runde med «Ten Makes A Face» på avspilleren er det lite som setter seg umiddelbart. Men tendensene melder seg underveis, blant annet i bidrag som Fail forever, «You Or The Gang» og «Spitting Image». Her er When Saints Go Machine helt klart inne på en formel som de burde dyrke videre. I alle de nevnte sporene styrer den underliggende diskobeaten bandet inn i en retning som kler dem bedre enn der de forsøker å være et obskurt indieband med litt for mange synthesizere å konsentrere seg om enn hva godt er.

Ingen reell utfordrer

Konkludert står «Ten Makes A Face» tilbake som et tappert forsøk på å gi Danmark et etterlengtet elektronisk alternativ til norske og svenske utøvere av ypperste klasse innen denne grenen. Men verken Röyksopp, The Knife, eller Kent for den saks skyld, trenger å bekymre seg for angrep på deres domene sørfra. I hvert fall ikke med det aller første.

When Saints Go Machine har levert et helt greit debutalbum, men trenger et lite løft før de befinner seg på et tilsvarende nivå.

Personvernpolicy