Disiplinens barn

«Det hvite båndet» vant Gullpalmen ved filmfestivalen i Cannes.
«Det hvite båndet» vant Gullpalmen ved filmfestivalen i Cannes.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det hvite båndet

Regi og manuskript: Michael Haneke

Nasjonalitet: Østerriksk/Europeisk

Priser:

European Film Awards - Beste europeiske film

Gullpalmen i Cannes

Det er begynnelsen av 1900-tallet og vi befinner oss i en liten tysk landsby. Legen rir hjem, men snubler og slår seg stygt fordi en ståltråd står spent tvers over gårdsplassen. Verken barn, dyr eller myndighetspersoner blir spart når en serie av onde hendelser rammer landsbyen. Hva er det som skjer? Tilsynelatende vet ingen hvem som står bak.

Mester av «feelbad»

Østerrikske Michael Haneke er ikke kjent for å lage feelgood film. Tvert imot vinner han til stadighet priser for å få oss til å føle oss elendige. Dette er også en slik film. Det er en film som kan komme til å leve i deg lenge etter at du har sett den, men som begynner med å slå en knute om de indre organene dine.

«Det hvite båndet» vant Gullpalmen i Cannes på forsommeren. I forrige uke mottok Haneke også tre priser under European Film Awards.

Pen overflate

På overflaten ser livet harmonisk ut. Landsbyboerne viser en ekstraordinær evne til å omgås hverandre med respekt og høflighet. De setter sine egne følelser til side til det beste for hverandre. Barna er velstelte og lydige, oppdratt etter protestantisk moral og religiøs skikk.

For å vise oss hva som skjuler seg bak fasaden er Hanekes strategi tidkrevende, men virkningsfull. Forestill deg en innsjø dekket av is og en sol som gradvis varmer den opp. Isen blir tynnere, blankere og mer gjennomsiktig ettersom den smelter før den til slutt sprekker og flakene deler seg over vannoverflaten. Først da aner vi dybden og mørket som skjuler seg under den.

Lydige barn

Haneke viser oss hvordan pliktfølelsen og kravene gir næring til en desperasjon og aggresjon som det ikke finnes utløp for og som bryter ned menneskene til det korrupte og ulykkelige. De lar seg knekke eller blir beregnende, kontrollerte og maktsyke. Hovedfokuset i filmen ligger på barna, og hvordan de formes av dette samfunnet.

I filmen har Haneke brukt et svært disiplinert filmspråk som står til temaet. Bildene er elegante i svart-hvitt. De er nesten sterile. Fortellingen er regulert og perfeksjonert. Regien av skuespillerne er stram, nesten hemmende og språket det samme. Det minner litt om

Lars Von Triers «Dogville».

Historisk, men aktuell

Filmen har en lignende effekt på publikum som disiplineringen har på barna. Den trykkende stemningen, de klaustrofobiske utsiktene og den underliggende brutaliteten kan få en til å vri seg i setet. Heldigvis balanseres det med munterhet og varme fra menneskene.

«Det hvite båndet» kan sees som en kommentar til en viss periode i historien. Barna i «Det hvite båndet» tilhører generasjonen som senere ledet an forbrytelsene under andre verdenskrig.

Les også: -Nazisoldatene var normale

Kanskje er det likevel ikke tilfeldig at Haneke kommer med denne filmen på et tidspunkt hvor disiplinering av barn er i ferd med å få mer aksept enn før. Selv sier regissøren at han har laget en film om opprinnelsen til enhver type terrorisme.

Vi tilhører kanskje ikke et strengt religiøst samfunn på begynnelsen av 1900-tallet, men vi skal heller ikke glemme at historien går i bølger, og at ideer som blomstret for 100 år siden ennå ikke er visne.

Les flere anmeldelser av julefilmene.

Personvernpolicy