Endelig sur gammel gubbe!

Endelig sur gammel gubbe!
Endelig sur gammel gubbe!

<pTimen som fulgte topper listen over de lengste i mitt liv, skriver Tom Skjeklesæther om sitt møte med Tom Waits som fyller 60 år 7. desember. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

OSLO (ABC Nyheter): «I wanted to be an old man when I was a kid. I wore my granddaddy's hat, used my cane and lowered my voice. I was dying to be old» –Tom Waits

Sett i lys av ovenstående sitat går det an å formode at Thomas Alan Waits, sønn av Jesse Frank Waits og Alma Johnson McMurray (begge lærere), gleder seg overmåte til sin 60-års bursdag i morgen, 7. desember.

I skrivende stund er det uklart om sangeren, komponisten og skuespilleren, som engelske The Guardian kaller «The greatest entertainer on Planet Earth» har spesielle planer for dagen. Men skal vi dømme ut fra stemmevolumet hans på den nylig utgitte konsert-antologien «Glitter And Doom Live», makter han nok å blåse ut alle seksti lysene på kaka i et utpust.

Han kan i hvert fall stole på at han ikke er glemt i sin mors fødeland, under overskriften «Big Time - Tom Waits 60», flokker hans norske og svenske artistbeundrere seg på Rockefeller for å heie ham over 60-målstreken.

For tre år siden hadde jeg en avtale med Mr. Waits.

Anledningen var XXL-utgivelsen «Orphans: Brawlers, Bawlers & Bastards», der Waits bød på en salig røre av rariteter og nye sanger, 56 i tallet. Aller sterkest var den over syv minutter lange historien om den atten år gamle palestinske selvmordsbomberen Abdel Mahdi, som blåste seg selv og et stort antall medpassasjerer til himmels på en buss, mens det siste han sa var; «God is great and God is good». Waits kalte sangen, som slutter med en spekulasjon om hvorvidt Gud selv har gått seg bort, for «Road To Peace».

Sammen med et antall musikkjournalister, en fra hvert Waits-interessert land (tidligere ABC Nyheter-medarbeider Lennart Persson representerte Sverige), reiste jeg til California for å intervjue den notorisk presseskye Waits på hjemmebane.

Jeg burde ant uråd allerede da jeg landet på flyplassen utenfor San Francisco. Bilutleiefirmaene var unisont tomme for leiebiler, viste det seg etter at jeg hadde stått i køen deres i to drøye timer. Jeg forlot San Francisco International Airport i det aller siste tilgjengelige kjøretøyet, en bloddyr sekstenseter, der jeg følte meg so lonesome I could cry bak rattet. Jeg manøvrerte bussen gjennom Friscos bratte gater og ut over Golden Gate Bridge, mot Oaklandsiden. Jeg var på vei mot Petaluma i Sonoma County, Californias forgjettede vindyrkerlandskap. Et eller annet sted i disse traktene bor Waits, kona Kathleen Brennan og deres tre barn.

På tross av at vi hadde reist langt, var det ikke snakk om noe hjemme-hos-intervju. Vi var alle innkvartert på et generisk hotell i Petaluma, og jeg regner med at alle gjorde som jeg, studerte Waits-facts til det rant ut av ørene våre. Jeg traff i hvertfall ikke Lennart før vi tilfeldigvis dukket opp samtidig til frokost. Da viste det seg at han allerede hadde gjort sitt intervju, dagen før. Waits hadde vært i slag, akkurat slik vi forventer han skal være, full av skruballer, løgner så høye at de truer med å tippe over og et eller annet oppheng som overskygger alle andre emner.

Første gangen jeg intervjuet Waits, i forkant av hans andre, og siste, konsert i Oslo, i Konserthuset på midten av 80-tallet, var han bare opptatt av å snakke om sko. Om hvor i Oslo utvalget av sko var best og at han hadde flyttet fra L.A. til New York på grunn av skobutikkene.

Et tema som Waits tok med seg til figuren han spilte i filmen «Down By Law» (1986), den slitne discjockeyen Zack, som ikke bryr seg om noe annet en skoa sine. Da hans rasende kjæreste kaster eiendelene hans, inkludert plater, ut av vinduet i leiligheten deres, er det først når hun går løs på skoa hans at Zack reagerer…«Not the shoes!». Et statement så sterkt at vi i sin trykket det på en T-skjorte vi solgte i musikkbladet BEAT på slutten av 80-tallet.

Pressemøtet i garderobene på Konserthuset var en uforglemmelig opplevelse. Da NRK-medarbeider Sigbjørn Nedland prøvde å fange Waits' stemme med sin mikrofon, rev Waits mikrofonen ut av Nedlands hånd og begynte å barbere seg med den mens han simulerte barbermaskinlyder!

I frokostsalen på hotellet i Petaluma kunne Lennart avsløre at ikke alt hadde gått etter planen under hans møte med Waits. Lennart hadde med seg egen fotograf, som også hadde reist fra Sverige, mot lovnaden om en fotosession. Da fotografen mot slutten av intervjuet hadde tatt frem sitt kamera, hadde Waits snudd rundt og gått. Bildene fotografen rakk å knipse, var stort sett av en Waits som forsvinner med ryggen til. Hm..

Rett etter frokost ble vi hentet av Waits engelske publisist, som umiddelbart gikk i gang med å formane meg og min franske kollega om hva vi ikke kunne snakke med Waits om. Deriblant musikk, film, teater, privatlivet hans. Hmm. Og Hmm.

Etter en lengre kjøretur, som fikk oss til å tenke at hensikten var at vi ikke skulle finne veien tilbake, stoppet vi ved en restaurant, New Amsterdam, midt ute på et jorde. Stedets spesialitet var bar-b-q østers, men det var uklart om kjøkkenet hadde tålt et besøk av Hellstrøm. Innehaveren var etter alt å dømme lei av østers, vi hadde knapt kommet innenfor dørene før han lurte på om vi kunne tenke oss å overta stedet. Men det stod klart at vi befant oss på rett sted, det hang flere bilder av innehaveren og Waits sammen, på de slitne veggene.

Etter en drøy halvtime dukket Waits opp, ikke i en rusten gammel Dodge, men i en splitter ny SUV. Under armen bar han en veske av gammelt lektor-snitt, fylt til randen av bøker. Det første som skjedde var at veska gikk i bakken, mens bøkene spratt i alle retninger. Vi hjalp alle til med å plukke opp, uten at Waits syntes å sette pris på vårt bidrag. Hm. Hm. Hm..

Jeg ble anmodet om å følge etter Waits ut i bakgården, som var fylt opp av utrangerte hvitevarer. Mellom vaskemaskiner og kjøleskap stod et lite respatex-bord med en stol på hver side. Denne gangen grep ikke Waits tak i mikrofonen, han bare lot meg forstå, i klare ordelag at han ikke ville tapes. Bye-bye NRK radio.

I det jeg brydd fjerner mikrofon og båndopptaker, før jeg har rukket å si så mye som ett ord, lener Waits seg over bordet og hveser; «Don't bore me!» - «Ikke kjed meg!».

Timen som fulgte topper listen over de lengste i mitt liv.

Waits var umedelsomheten selv, mine fire tettskrevne ark med notater og smarte spørsmål var til svært, svært liten hjelp. Med unntak for et par-tre temaer, var Waits stille som Little Amsterdams spesialiteter.

Det eneste han nedlot seg til å snakke om, var sin entusiasme over Kaizers Orchestra, det faktum at mora hadde norske aner og sin gode venn; forfatter, musiker og politiker Kinky Friedman.

Kinky stilte til valg som guvernør i Texas høsten 2006, og jeg hadde, på vei til San Francisco, vært innom Austin, der jeg hadde slått kloa i en Kinky-dukke, som kunne snakke. Ved å trykke på brystet til dukka, spyttet den ut frekke Kinky-onelinere på rekke og rad. Nok til å løfte stemningen i bakgården på Little Amsterdam for en stakket stund.

Da jeg igjen stod inne i restauranten, spurte franskmannen meg hvordan intervjuet hadde gått. Jeg rakk akkurat å himle med øynene, før han forsvant ut i bakgården for å møte sin skjebne. Jeg skalv i meg en slurk beksvart kaffe, mens jeg lyttet etter lyden av en giljotin som faller.

Etter et knapt kvarter var franskmannen tilbake, riktignok med hodet på skuldrene, men med en ansiktsfarge som ikke lovet godt for hva han hadde med seg på blokka tilbake til Paris.

Av en eller annen grunn ønsket Waits oss en fortsatt god dag, før han hoppet inn bak rattet på sin bil og spant av gårde ned landeveien.

På vei tilbake til San Francisco hadde jeg i hvertfall en passasjer i leie-bussen, franskmannen og jeg fant ut at vi måtte finne oss en honky-tonk for å forsikre hverandre om at det vi hadde opplevd ikke bare var en usedvanlig kjip drøm.

Som to slukørede bikkjer, to rain dogs, druknet vi Waits-erfaringene våre på en bar et steinkast fra det mytiske gatekrysset Haight-Ashbury.

Ingen av oss regnet med å bli invitert i bursdagen til Tom Waits.

Personvernpolicy