Prisen for å overleve alvorlige ulykker

KJEMPET: Dette bildet ble tatt av Randi Leander da hun lå på sykehuset og kjempet for sitt eget liv. (Foto: Privat)
KJEMPET: Dette bildet ble tatt av Randi Leander da hun lå på sykehuset og kjempet for sitt eget liv. (Foto: Privat)

Medienes fokus på enkeltskjebner levner lite rom for å si noe hvor mange av oss som betaler blodpris for å overleve alvorlige ulykker.

Og nei, jeg tenker ikke på pris i kroner og ører, selv om man kanskje kan sette opp et slags regnestykke for det. Saken er heller den at om ikke ulykken dreper deg så ruller gjerne byråkratiet over deg som en dampveivals, og det er et mareritt det skal godt gjøres å stå oppreist gjennom.

En bitter pille å svelge

Nylig fortalte ABC Nyheter om Randi Leander som overlevde en alvorlig bussulykke mot alle odds, men nå er nødt til å flytte fra leiligheten hvor hun har bodd i 35 år mens hun kjemper en tung kamp om erstatning i en sak hvor bussjåføren ble frifunnet.

Rent journalistisk ble jeg glad for at saken hadde en faktaboks som beskrev ansvarsforhold i trafikken og ga oss en pekepinn på problemene som kan oppstå her. Rent menneskelig synes jeg det er en ufattelig tragedie at ofre i trafikkulykker og andre ulykker fremdeles møter en så umenneskelig kamp i etterkant.

Les hele saken: - Jeg skulle egentlig ikke overlevd | ABC Nyheter

At det fremdeles kreves av mennesker som er på sitt aller svakeste og så vidt har unnsluppet en ulykke med livet i behold, må være sterkere enn noensinne for å klare å stå løpet ut i møte med byråkrati og forsikringsselskap.

Kafkasks univers

Det gjør meg ufattelig trist, ikke minst fordi jeg har vært der selv for mange år siden. Det tok nesten seks år fra jeg ble påkjørt og forlatt for å dø julen 1993, til jeg fikk oppgjøret fra forsikringsselskapet – og jeg tviler på at jeg ville kommet i mål uten en god advokat.

Selv i saker med relativt klare ansvarsforhold, som min, er forsikringsoppgjør litt som brått å befinne seg i en kafkasks labyrint med overtoner fra Joseph Hellers Catch 22. Du må vite hvor du kan finne noen som kan hjelpe og veilede deg gjennom dette landskapet, og ikke minst hvordan du skal dekke inn alle ekstrautgifter som operasjoner, sykefravær, taxi-, lege- og advokatregninger og så videre i alle årene frem til du får erstatning.

Ikke unikt

Når jeg leser om hårreisende skjebner som Leanders tenker jeg ofte: Vi er så mange som har møtt den skjebnen. Ville det ikke gjort en forskjell om mediene hver gang de skrev om dem prøvde å sette disse skjebnene i kontekst, understreket at dette er et utbredt problem?

 Randi Leander sier hun er mer glad for at hun overlevde, enn bitter for at ulykken skjedde med henne. (Foto: Atle Jørstad) Randi Leander sier hun er mer glad for at hun overlevde, enn bitter for at ulykken skjedde med henne. (Foto: Atle Jørstad)

Jeg prøvde meg selv på å gå ut i mediene å si noe om det brutale møtet med byråkratiet etter ulykken min - bare for å bli møtt med en strøm med telefoner og brev fra folk som hadde opplevd mye verre ting enn meg. Den gangen var jeg 18 og sto midt oppe i et forsikringsoppgjør. Men jeg kan si det igjen nå med større tyngde fordi jeg nå vet at mitt mareritt dessverre er langt fra unikt:

Det er en ufattelig tragedie at det å overleve en alvorlig ulykke i Norge altfor ofte er starten på mareritt som kan strekke seg over mange lange år.

Må bloggerne ta over?

Som journalist skriver jeg ikke om denne problematikken fordi jeg vet at jeg er mer enn partisk, men jeg tar meg den frihet som kommentator fordi jeg også vet dette er problemstillinger som altfor mange har følt på kroppen.

Dessuten har det alltid vært slik at mediene er flinke til å dekke enkelthendelser, ikke fullt så flinke til å beskrive de store linjene. Tidligere BBC-sjef John Birt omtalte det som medienes ”bias against understanding”. En annen måte å forklare det på er med journalisters tidvis manglende evne til å tenke lengre enn til neste deadline: enkeltbegivenheter lar seg forløse kjapt, prosess er mye mer tidkrevende å dekke.

Skal jeg være helt ærlig så ønsker jeg meg rett og slett mer kampanjejournalistikk av typen som biter seg fast i et tema og ikke gir slipp. Eller er kampanjejournalistikk rett og slett et så fremmed fenomen i Norge at bloggerne må gjøre jobben?

Les flere kommentarer i serien Medierapporten fra Kristine Lowe:

Hvem er redd for den store, stygge mobben? | ABC Nyheter

Borgerkaos | ABC Nyheter

Tre slags politikere på nett | ABC Nyheter

Ville du betalt for å kommentere Dagbladets artikler? | ABC Nyheter

Journalistisk arroganse eller manglende empati? | ABC Nyheter

Annonse
Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus