Meny

PLATE (5xCD-boks): Hank Ballard And The Midnighters: «Nothing But Good 1952–1962» (Bear Family)

Kongen av twist

Hank Ballard foreviget under Rock And Roll Hall of Fame-prisene i 1990. Foto: Ron Frehm (AP Photo/Scanpix)

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hank Ballard And The Midnighters er i boks!

(ABC Nyheter): Lenge før Motown Records satte Detroit på kartet som et senter for plateinnspillinger, var byen kjent for sin overflod av vokalgrupper som sang på gatehjørnene i den afroamerikanske ghettoen og viste seg fram på talentkonkurranser. Mann-og-kone-bedrifter utga plater lokalt, med grupper som The Diablos, der forsangeren Nolan Strong ble det store forbildet for en ung Smokey Robinson.

The Four Tops med sine moderne, jazzinspirerte harmonier hadde eksistert i årevis før og var innom Chess i Chicago før Motown snappet dem opp. Men den største av de tidlige vokalgruppene fra Detroit var Hank Ballard & The Midnighters, som spilte inn for R'n'B-giganten Federal/King Records i Cincinatti, Ohio.

Skaperen av «The Twist»

«Nothing But Good 1952–1962»«Nothing But Good 1952–1962»

I historien om rock and roll, rhythm & blues og soul har Hank Ballard (1927-2003) aldri helt fått den plassen han fortjener, men han hører hjemme der oppe sammen med to andre gullkantede musikalske navn fra King Records, Little Willie John og James Brown. Noe av grunnen til at han ikke er blitt en selvsagt referanse i musikkhistorien, er at navnet hans aldri helt ble løsrevet sanggruppa The Midnighters, som han ledet i ti år med skiftende besetning.

I ettertid er han mest kjent for smash-hiten «Work With Me Annie», den mestselgende R'n'B-låten for året 1954, og for originalinnspillingen av «The Twist» som ble sluppet på vinteren 1959 - dansen har med andre ord femti årsjubileum i år - men som først vokste til tidenes største dansefarsott da Chubby Checker gjorde en note-for-note planking av Hank Ballard i 1960, tungt markedsført av Dick Clark på American Bandstand. Chubby Checkers versjon er for øvrig den eneste hit som er blitt nummer 1 på det amerikanske Hot 100 i to forskjellige omganger, 19.september 1960 og 13. januar 1962.

Når det først skulle være så galt, så levde Hank Ballard høyt på royalty-inntektene fra Checkers versjon. Men akkurat historien om «The Twist» er en fortelling om den nådeløse bransjevirkeligheten.

Prøvde ut arrangementer

Arrangementet av låten hadde Hank Ballard & The Midnighters prøvd ut på en annen sang, som igjen var løftet fra «What Cha Gonna Do», innspilt av Ballards vokalistforbilde Clyde McPhatter og hans gruppe The Drifters, som hadde kopiert en låt av den hardtsyngende gospelgruppa The Sensational Nightingales.

Jo Jo Wallace i denne gruppa hadde lært bort den verdslige varianten av denne sangen til Ballard og bandets gitarist Cal Green. Elementer av teksten finnes hos Jelly Roll Morton som i 1938 sang, «Mama, mama, look at sis, she's out on the levee doing the double twist» i «Winin' Boy Blues», så teksten har en lang forhistorie av innlån.

I sine glansdager på 50-tallet. Foto: promoI sine glansdager på 50-tallet. Foto: promo

Hank Ballard & The Midnighters hadde ikke hatt hits på en god stund for Federal da de spilte inn «The Twist» i Kings Cincey Studio i november 1958. Ballard tok komponistrettigheten på låten, og utelot gitarist Cal Green som medkomponist. Ballard var ovebevist om at han hadde en hit, men produsenten Henry Glover bestemte at den skulle være B-siden. A-siden var balladen «Teardrops On Your Letter» som han selv hadde skrevet, og som gikk helt opp til 4. plass på Billboards R'N'B-liste i løpet av 1959, og utgitt på moderselskapet King.

Men «The Twist» begynte å leve sitt eget liv som live-og klubbfavoritt. Da Ballard & The Midnighters fikk en ny stor hit våren 1960 med «Finger Poppin' Time» (nummer 7 på Pop Hot 100 og nr. 2 på R'n'B-listen), fant King ut at de ville nyutgi «The Twist» som A-side.

Den kom på listene i løpet av sommeren 1960, men da hadde Dick Clark bestemt seg for å plugge Chubby Checkers oppstemte, men mindre sexy versjon, og som var mer tilpasset det hvite tenåringsmarkedet, og dessuten ble fulgt opp av Checkers instruksjoner om hvordan twist skulle danses: Du vrir skohælen som om du slukker en røyk, og du beveger overkroppen som når du kommer ut av dusjen og tørker ryggen med et håndkle.

Gedigen rehabilitering

Nå får endelig Hank Ballard sin fullstendige rehabilitering av det tyske nyutgivelsesselskapet Bear Family, som er uten konkurranse når det gjelder kvaliteten på gjenutgivelser av historiske plateinnspillinger. De fem CD-ene som dekker samtlige av innspillingene til Hank Ballard & The Midnighters for Federal/King i tiåret 1952-1962, er pakket i en totaldesignet boks i LP-format.

Vedlagt er en 80 siders bok i samme LP-format med historisk gjennomgang av Hank Ballards liv og karriere, historien til The Midnighters og vedlagt LP- og singeldiskografi med sessionopplysninger om datoer, studioer og hvem som spilte. Og med fantastisk firefargers fotomateriale.

Hank Ballard & The Midnighters ble forbilder for en hel generasjon svarte R'n'B-sangere og brøytet vei både for rock and roll og 60-tallets soul. Ballard sang i gospel da han vokste opp, men da han begynte ved samlebåndet til Ford-fabrikken, sang han i en doowop-gruppe og kom etter hvert med i en sangkvintett som kalte seg The Royals, som kunne telle både Jackie Wilson og den senere Four Tops-sangeren Levi Stubbs blant tidligere medlemmer.

The Royals ble oppdaget på en talentkonkurranse i Detroit av den legendariske L.A.-baserte produsenten og bandlederen Johnny Otis. Det var han som skaffet The Royals platekontrakten med Federal/King i Cincinatti, Ohio.

Mer seksuelt ladet

The Royals sang en røffere og mer seksuelt ladet form for vokal rhythm & blues enn de romantiske, lengselsfylte doowop-romansene som dominerte jukeboksene tidlig på 50-tallet. Et unntak var Billy Ward & the Dominoes, der forsangeren Clyde McPhatter hadde samme slags englerøst som Hank Ballard.

De hadde låter med jordnære og dristige tekster, som «Sixty Minute Man», nummer 1 R'n'B i 1951 og seinere fikk Clyde McPhatter stor suksess på Atlantic Records som frontvokalisten i The Drifters, med originalversjonen av «Money Honey», som ble popularisert som rock and roll av Elvis Presley.

Gospelekstase og dobbeltbunnede seksuelt ladete tekster og aggressiv el-gitar i kompet var oppskriften på mange av låtene til The Royals, og da «Work With Me Annie» kom ut i 1954, gikk bandet helt til topps på R'n'B-listene, og kom nesten på Top 20 på det nasjonale amerikanske popbarometret. Til tross for, eller kanskje pga at mange av radiostasjonene bannlyste den fra lufta.

På denne tiden skiftet The Royals også navn for å unngå bli forvekslet med en annen av de store vokalgruppene på King/Federal, The Five Royales. Hank Ballard med den lyse, ildfulle tenorstemmen ble nå frontvokalist i The Midnighters, et navn de tok fordi de hadde ord på seg for å komme for sent til jobbene, men det kunne de tillate seg. De ble forgudet over alt hvor de reiste rundt i USA på turné.

James Brown og hans partner Bobby Byrd var enda læregutter i bransjen da de var på konsert med Hank Ballard & The Midnighters i Greenville, South Carolina. Da James Brown & His Famous Flames debuterte med «Please, Please, Please» i 1956, også på King, hadde de lært av Ballards tryglende, ekstatiske framføringer og all halloien rundt «Work With Me Annie» og alle oppfølgerne i sjangeren.

«Work With Me Annie» utløste en serie med svar-plater og coverversjoner. Johnny Otis skrev «Roll With Me Henry», også kjent som «Wallflower» for Etta James. Til slutt kom den renvaskete popversjonen til Georgia Gibbs som het «Dance With Me Henry», basert på Hank Ballards melodi. The Midnighters laget flere svar til svaret som «Henry's Got Flat» («Can't Dance No More», «Annie Had A Baby (Can't Work No More)», «...that's what you get when the going gets good». Det ble barn Annie måtte passe ungen. Men også denne ble nummer 1 R'n'B.

Nothing But Good

Hank Ballard var en mega R'n'B-stjerne i 1954. Han hadde spektakulære show med koreografert dans, vokalgruppa var state of the art, bandmusikerne var i toppklasse, og tekster som utfordret 50-tallets seksuelle tabuer. «Sexy Ways» bekreftet posisjonen hans som den slemmeste og lidderligste gutten, og både denne og «Tore Up» ble slo an blant hvite rockabilly-artister som ofte gjorde coverversjoner av svart R'n'B i denne kategorien.

Det skulle gå seks år fra «Annie Had A Baby» til «Let's Go, Let's Go, Let's Go» i 1960 før Hank Ballard skulle få en R'n'B- nummer 1 igjen. Dette var en låt som var en R'n'B-låt som foregrep mye av hvordan sørstatssoulen på Stax skulle bli, og det var også tydelig på de mange innspillingene som besto i å introduserte nye danser i kjølvannet av «The Twist»: «The Continental Walk», «The Hoochie Coochie Coo», «The Switch-A-Roo», «The Float», og til og med hans aller siste R'n'B-hit, «Nothing But Good», som er en twistlåt.

Men gospelrøttene til Hank Ballard viste seg tydelig i en låt som den superbe «What Is This I See», en omarbeiding av The Sensational Nightingales «Standing At The Judgement».

Brown tok over

Tiden for sorgløse danselåter nærmet seg slutten i året 1962, og vokalgruppa The Midnightes forlot ham, mens backingbandet gikk til Etta James. Hank Ballard fortsatte å spille inn for King, der hans elev og beundrer James Brown etter hvert ble den artisten hele selskapet dreide seg om.

Brown tok med seg Ballard i sin portefølje, og produserte det storartede soloalbumet «You Can't Keep A Good Man Down», utgitt 1968. Hank Ballards balladeevner slo ut i full blomst og de mer funky sporene hadde James Browns stempel over hele seg.

Denne platen og mye mer vil være utgjøre materialet på et Volum 2 av Bear Family-eposet om Hank Ballard.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus