Pensjonist med framtidstvil

TAKKER FOR SEG: Lise Fjeldstad har jobbet samme sted siden 1975. Foto: Scanpix.
TAKKER FOR SEG: Lise Fjeldstad har jobbet samme sted siden 1975. Foto: Scanpix.

<pNår Lise Fjeldstad takker for seg på Nationaltheatret, har hun vært der i 34 år. Det er noe hun tviler på hennes yngre kolleger vil få oppleve.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon


- Teateret har forandret seg veldig mye siden den gang jeg kom til Nationaltheatret i 1975, og dagens utvikling tyder på at de faste ensemblenes tid snart er forbi, sier Lise Fjeldstad til ABC Nyheter.

Lørdag kveld gikk sceneteppet opp for Anton Tsjekovs «Måken», med den feirete skuespilleren Fjeldstad i den kvinnelige hovedrollen som den feterte primadonnaen Irina Arkadina.

Føler seg priviligert

Men når sceneteppet i februar går ned for siste gang for «Måken», kan Lise Fjeldstad samtidig pakke sine ting og forlate Nationaltheatret. Etter 34 års trofast tjeneste som fast ansatt.

- Jeg har vært veldig privilegert og hatt utrolig mange fine år her med mange store, spennende roller, oppsummerer den 70-årige skuespilleren entusiastisk. Men konstaterer samtidig, noe vemodig, at så mange år ved ett teater som hun har hatt, kan neppe hennes yngre kolleger forvente seg.

- Det er jo ikke sikkert at det er et mål i seg selv, å være så lenge på et sted. Men det er litt betenkelig at teaterinstitusjonene synes å være på vei inn i en framtid hvor det ikke vil være plass for «lang og tro tjeneste», sier Lise Fjeldstad.

Færre faste

Hun peker på de mange tilbudene og det store presset utenfra som årsaker til at morgendagens teatre vil være organisert vesentlig annerledes enn dagens.

- Det vil bli færre og færre fast ansatte ved de store teatrene, som i stadig raskere tempo må omstille seg krav og ønsker utenfra, spår Fjeldstad.

At skuespillere skiftes ut oftere, slik at man får mer nytt blod ved teatret, kan selvsagt ha mange positive sider. Men samtidig vil det gi teatersjefen en mer eneveldig posisjon, og det er ikke av det gode, mener Fjeldstad.

- Er du løst tilknyttet et teater eller bare har kontrakt for kort tid, blir det vanskeligere å opponere mot teatersjefen, når det måtte trenges. Det er lettere å si fra om noe som ikke fungerer, når du ikke trenger å frykte at din kritikk kan være første skritt på veien ut.

Stort engasjement

Si fra, har i hvert fall Lise Fjeldstad gjort adskillige ganger i sin karriere. I teaterkretser har hun vært kjent for sitt engasjement, og hun har ikke nølt med å stå opp mot teatersjefer og ledelse når det har vært påkrevd, enten det har vært for å bedre skuespillernes kår eller for å verne om teaterets posisjon.

Hun innrømmer gjerne at hun lett lar seg rive med, uten å tenke på konsekvensene. Eller som hun uttalte til Dagbladet tidligere i høst: «Jeg er en hopper. Jeg hopper og så ser jeg om jeg lander på beina».

Selv om svært mye av Fjeldstads liv og engasjement har utfoldet seg innenfor teatrets vegger, har hun også latt sin stemme høre utenfor institusjonsmurene. Både i hjemmet på Briskeby i Oslo (hvor hun bor sammen med skuespillermann Per Sunderland), i lokalmiljøet (ikke minst som forkjemper for grønne lunger) og som en ivrig og frittalende deltaker i samfunnsdebatten. Blant annet har hun vært med på å starte bistandsorganisasjonen Plan.

Holder sommeren hellig

Etter 34 år ved Nationaltheatret, er det naturlig nok den arbeidsplassen som er Lise Fjeldstads «hjem». Men hun har likevel rukket med en hel del annet i tillegg. De tolv årene mellom Teaterhøgskolen (1963) og Nationaltheatret (1975) ble således tilbrakt på Det Norske Teatret, avbrutt av et treårig mellomspill i Fjernsynsteatret.

Dessuten har hun hatt den kvinnelige hovedrollen i åtte norske spillefilmer, noe som likevel blekner sammenliknet med de godt over 50 større teaterscenerollene som står oppført på hennes CV?

- Det er vel på scenen jeg aller helst har ønsket å være, selv om jeg gjerne skulle spilt mer film også. Men det er mest yngre kvinner som får filmroller, og da jeg var ung var det langt færre filmer som ble innspilt. Samtidig ble de for det aller meste spilt inn om sommeren, og da var jeg streng i mine prioriteringer. Sommerferiene med familien var hellige, så jeg sa konsekvent nei til alle tilbud som kunne kollidere med ferien, forteller Lise Fjeldstad. Som sammen med ektemann Per og de to nå voksne barna Peik og Blomma har tilbrakt mange somre på Costa Blanca, hvor familien har hatt et lite hus siden 1980-tallet.

Rake løv

Til tross for «pensjonisttilværelsen» skal hun ikke reise dit med det aller første. Dels fordi hun egentlig ikke har noen planer om å pensjonere seg på ordentlig.

- Å slutte som fast ansatt betyr ikke det samme som å slutte å jobbe, sier Lise Fjeldstad og ramser opp tv, regi, Trondheimsolistene og mulig bok som noen prosjekter hun skal – eller kan komme til å – jobbe med i tida framover.

- Jeg får en del forespørsler og har en tendens til å si ja til mange av dem. Men nøyaktig hva har jeg ikke lyst å si mer om nå, for aller først på lista står det å rydde hjemme og rake løv i hagen. Det er blitt lite tid til huslige sysler i det siste, smiler Lise Fjeldstad med referanse til at hun foruten Tsjekov-rollen som Irina Arkadina også har spilt Charlotte i Ingmar Bergmans stykke «Høstsonaten» på Oslo Nye Teater denne høsten.

Store Ibsen-kvinner

Av de mange kvinneskikkelsene Lise Fjeldstad har tolket på scenen trekker hun fram Ibsens Nora og Fru Alving, Tennessee Williams Sporvogn-Blanche samt Martha i Virginia Wolf som noen av de mest spennende og givende rollene hun har gått inn i.

- Bergman og Tsjekov er så sterke teaternavn at både Charlotte og Arkadina er interessante skikkelser å tolke. Men begge er usympatiske, egosentriske og forfengelige, og det kunne jo vært hyggelig å få avslutte med noen litt mindre stygge kvinneskikkelser. Det er jo alltid hyggeligere å spille en skikkelse man selv – og ikke minst publikum – liker, smiler skuespilleren, som er blitt omtalt som Norges fremste primadonna, nest etter Wenche Foss.

- Skal vi legge noe symbolikk i at din siste rolle på Nationaltheatret, som Arkadina, er en primadonna og selvopptatt skuespiller?

- Du mener om jeg er like selvopptatt og dårlig likt av de andre her på teateret som Arkadina er i sine omgivelser? Nei, det får jeg da virkelig ikke håpe, utbryter Lise Fjeldstad i en så medrivende og hjertelig latter som ikke etterlater noen tvil om at akkurat dét, det frykter hun i hvert fall ikke.

Personvernpolicy