Meny

Fronter Oslo

Fronter Oslo

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Simen Herning i det lille plateselskapet Spoon Train Audio mener hovedstaden har et tettere musikkmiljø enn Bergen. Nå slipper de sin andre «Oslo»-samleplate.

Det er en ettermiddag i november, og noe av årets første snø faller over Enerhaugen i Oslo. Vi er på hovedkontoret til det lille plateselskapet Spoon Train Audio, som ligger i loftsetasjen til et lavt, gult murbygg.

Det første som møter oss når vi går opp vindeltrappen til inngangen i 2. etasje, er det hjemmesnekra studioet «Six Feet Over» (i underetasjen ligger et gravsteinshuggeri), som sammen med musikeren Sjur Lyseid drives av Spoon Train-grunnleggerne Simen Herning og Ola Innset. Det er kaldt her inne, og strømmen går så fort Simen setter på kaffetrakteren.

Stemning i studio. Foto: Miriam SchjetleinStemning i studio. Foto: Miriam Schjetlein

Men kaffe trenger vi. Det er nemlig dagen etter slippfesten for Spoon Train-utgivelsen «Oslo 2», en samleplate med bidrag fra en rekke undergrunnspopartister med base i hovedstaden. Egentlig skulle både Sjur og kollega Therese Aune ha sunget og spilt for oss, men Therese må melde pass på grunn av en så godt som fraværende stemme etter gårsdagens opptreden på Internasjonalen. Det går litt sakte for resten av gjengen også.

Dokumenterer popmiljø

«Oslo 2» følger opp halvannet år gamle «Oslo!», som med sine nesten tusen solgte eksemplarer er en av Spoon Train Audios så langt største salgssuksesser.

Sånn ser det ut når Therese har stemme. Foto: Neil Stephen Milton/TubaSånn ser det ut når Therese har stemme. Foto: Neil Stephen Milton/Tuba

- Jeg skulle jo egentlig vært med på den forrige plata, men da var jeg så fattig at jeg ikke hadde råd til å betale de skarve lappene det kosta, ler Therese unnskyldende.

- Så det er veldig stas å endelig få være med.

- Det eksisterer et veldig bra popmusikkmiljø i Oslo, som vi prøvde å ta pulsen på med den første plata, forklarer Simen.

- Nå har det skjedd ganske mye med de banda. Fra å være en gjeng som syntes hverandre var bra, har det gått til å bli veldig mange band, plateselskaper, blogger, fanziner og så videre som også mange andre liker, og det har resultert i både radiospilling og festivaljobber. I tillegg har det kommet en ny «under-undergrunn» av spennende popband, og da følte vi det var på tide å oppdatere lyden av Oslo.

På «Oslo 2» finner man bidrag fra ubeskrevne blad som Go Fandango, Casa Murilo og Like Spinning, side om side med litt mer erfarne Hiawata!, Cold Mailman og Yoyoyo Acapulco, med fler. Også Simen og Olas eget My Little Pony dukker opp. Bandet var grunnen til at de to startet plateselskapet, forteller Simen.

My Little Pony var grunnen til at Spoon Train Audio ble startet. Foto: TubaMy Little Pony var grunnen til at Spoon Train Audio ble startet. Foto: Tuba

- Politisk sett har jeg ingen tro på å gå rundt og vente på å bli oppdaga av noen med makt og penger. Jeg tror man når mye lenger ved å være sin egen lykkes smed enn ved å vente på den store sjansen. Som artist i 2009 skjer det ingen verdens ting før man gjør det selv.

-Tettere enn i Bergen

Sju av artistene fra forrige gang er med på oppfølgerplata, blant dem Sjurs to prosjekter: Bandet Monzano og soloaliaset The Little Hands Of Asphalt. Little Hands… ga i sommer ut debutalbumet «Leap Years», og høstet med det både femmere og seksere fra landets kritikere.

- Jeg tror «Oslo!» hjalp meg mye i forhold til den plata jeg slapp i etterkant. Det skal ikke undervurderes å være en del av et miljø, altså, hvordan det har skapt bevegelse i musikkhistorien og fått fram band. Det blir en synergieffekt.

Gjengen har ikke minst fått øynene opp for hva de kan få ut av å sette ord på det.

- Denne bergensbølgen, for eksempel, det er jo bare tull, konstaterer Simen.

- Banda og artistene innenfor noenlunde samme musikalske art er jo mye tettere i Oslo enn i Bergen. Så vi har kommet til en forståelse av at den eneste måten å få til noe lignende på i Oslo er å bare begynne å si det, og si det ofte. Hele tiden. Når da andre også begynner å si det, blir det ganske kjapt en sannhet. Det å prøve og definere en sånn scene tror jeg er veldig viktig. Å si at den eksisterer.

Sjurs band Monzano. Foto: TubaSjurs band Monzano. Foto: Tuba

Sjur er likevel kjapt ute med å presisere at det ikke er snakk om noen kunstig konstruksjon.

- Det er bare å begrepssette noe som allerede er der.

Lukestar inspirerer med Spellemann. Foto: TubaLukestar inspirerer med Spellemann. Foto: Tuba

- Men det er klart, som artist er det lett å føle at det kan gå ut over integriteten. Det er veldig mange artister som er opptatt av individualitet, at du har noe spesielt og særegent som ikke kan sammenlignes med noen andre. For meg har det der aldri vært så viktig. Men jeg tror nok at sånn som organiseringa av musikkbransjen har blitt og kommer til å bli, så blir det stadig viktigere nettopp å være en del av sånne miljøer. Band er nødt til å skape sin egen verdi også uavhengig av hvor bra man er.

Melodifokus

- Men hva er det disse Oslo-artistene har felles?

- Den generelle lyden av Oslo har forandra seg fra å være en snever rockelyd til en mer inkluderende poplyd, sier Simen.

- Artistene som er med på plata låter forskjellig, men de aller fleste kommer med samme sett av verdier inn i det å drive med musikk. Man fokuserer mer på melodien og det positive i musikken.

- Det med melodifokuset er vel det som er fellesnevneren, samtykker Sjur.

- At alle har den popmelodien i bunn. Samtidig er det mange som kommer fra en punkebakgrunn eller en mer alternativ bakgrunn, så det er ikke «glætt» heller. De fleste har en innfallsvinkel til melodibasert musikk som ikke nødvendigvis er å gjøre det så pent og pyntelig som mulig.

De fleste har en innfallsvinkel til melodibasert musikk som ikke er å gjøre det så pent og pyntelig som mulig.- Hvor viktig er selskaper som Spoon Train Audio for et sånt miljø?

- Jeg tror uviklingen av musikkmiljøer i stor grad har vært avhengig av å ha folk som klarer å organisere det også. Nesten alle oppblomstringer av sånne miljøer har noen uavhengige selskaper som driver det framover, mener Sjur.

- Det blir mye av den samme viktigheten som Sjurs rolle som produsent og tekniker, utdyper Simen.

- Man besitter en kompetanse, og i stedet for at alle skal gå skrittene med å finne ut av ting samles den på ett sted. Og det kan alle nyte godt av.

Sjur har nemlig hatt en god del fingre borti musikken på «Oslo 2». Han har blant annet produsert My Little Pony, Nomber 5s, Go Fandango og Einar Stray, spilt på albumet til Hiawata! og generelt «vært involvert i en ganske stor del av disse banda». Nå har han sagt opp jobben for å prøve å leve av musikken.

- Men jeg har aldri tatt noe stort valg, kutta ut studier og skullet «satse på musikken». Jeg får alltid litt spader av folk som sier det. Jeg hadde bare altfor mye musikkting å gjøre til at jeg hadde tid til noe annet.

Glede i hverandres fremgang

På den forrige samleplata var det ikke bare Sjur som hadde med to bandprosjekter. Også Truls Heggero deltok med både Truls And The Trees og «gamlebandet» Lukestar, som i våres ble belønnet med Spellemann for beste rockeplate. På «Oslo 2» bidrar årets Urørtfinalister Children And Corpse Playing In The Streets og Zoom/Urørt-vinnerne Norma Sass (se deres akustiske opptreden for ABC Nyheter her). Både Sjurs Little Hands Of Asphalt og Therese er dessuten tatt ut til neste års by:Larm.

- Hvilken betydning har det når folk fra miljøet klarer å gjøre seg bemerket på den måten?

- Jeg tror man skal være forsiktig med å legge for mye i det og si at det inspirerer generasjoner av Oslo-musikere, men man trekker hverandre opp. Først og fremst er det kjempekult fordi det er folk du kjenner, mener Simen.

- For min del er det veldig inspirerende med Lukestar, for eksempel, som jeg har sett utallige ganger på ungdomsklubben på Kjelsås, ler Sjur.

- De har holdt på med dette i mange år uten egentlig å komme noen vei, men så gir de ut en plate som gjør at de plutselig vinner en Spellemann. Den er selvfølgelig kjempebra, men det er også andre ting som har skjedd rundt dem som har ført til det. Det er inspirerende å se at det ikke er så lang vei fra å spille på Garage annenhver uke til å vinne en Spellemann. I Norge, da.

Avslutningsvis får trioen i sofaen spørsmål om det er noe mer de har på hjertet.

- Start et band, sier Simen.

- Det er en oppfordring til alle der ute!

Sjur slenger seg på:

- Men ikke send demo.

- Nei, ikke send demo! Start et plateselskap.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus