Meny

Norah Jones: «The Fall» (EMI)

Intet knust dukkehjem

Intet knust dukkehjem

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Er du innehaver av en eller flere Norah Jones-plater kan du trygt kjøpe «The Fall».

Det har vært mye buzz i musikkmedia de siste ukene om Norah Jones musikalske overgang fra sin gigantselgende jazz-pop-posisjon til «noe annet». Når nå «The Fall» endelig foreligger går det an å fastlå at Norah etter alt å dømme har forlatt sin Helmer, personlig og musikalsk representert ved kjæreste og kontrabassist Lee Alexander, men at resultatet likevel ikke er noe knust Dukkehjem.

Flere samarbeidspartnere

Er du innehaver av en eller flere av de 36 millioner Norah Jones-platene som har blitt solgt siden den fenomen-ale debuten med «Come Away With Me» i 2002, kan du trygt gå til anskaffelse av «The Fall». Norahs behagelige, av og til morgentrøtte, stemme er i aller høyeste grad inntakt på de tretten sangene, som enten er skrevet av Norah alene, eller sammen med tidligere samarbeidspartner Jesse Harris, Ryan Adams, Mike Martin eller texasbandet Okkerville Rivers Will Sheff.

Det faktum at Tom Waits-produsent Jacquire King har sittet i kontrollrommet under innspillingene av «The Fall», har trigget rykter om at Norah har byttet ut sitt grand piano mot skjærebrenner og flattrykket fuzzpedal. Det medfører altså ikke riktighet, men pianoet har blitt plassert vesentlig mindre prominent i et lydbilde der gitarister av ymse kaliber løper fritt.

Tom Waits-gitarist Marc Ribot, en musiker som ikke er vond å be når det gjelder å spille motsrøms, er med på Shelf-sangen, «Stuck», som muligens er platas meste ytterliggåede. Men selv den kan problemfritt spilles på formiddagsradio.

Ellers er det gitaristene Smokey Hormel (også han Waits, dessuten Beck, Cash og Neil Dimanond), Sam Cohen, Peter Atanasoff, Lyle Workman og Norah selv, som farger et lydbilde som først og fremst må beskrives som kontemporær voksenrock.

Rolling Stone magazine kaller det «avant-roots music that rocks, albeit gently».

Villig til å forandre seg

Mest markant er «It´s Gonna Be», som låner trommegroove fra Adam Ant (som vel knabbet den fra ikke særlig politisk korrekte navn å droppe, Gary Glitter), til en tekst som er å betrakte som et stønn over Amerikas status anno tampen på årtiet. Der alle er blitt kritikere og talk show dytter mer eller mindre selvforskylte ofre foran seg.
Samarbeidet med Ryan Adams, «Light as a Feather», er ikke blant platas mest interessante minutter, en smule tomgang fra en komponistduo det kunne ha vært grunn til å forvente seg mer fra.

Da jeg hørte tre sanger fra «The Fall» på plateselskapets kontor for noen få uker siden, tenkte jeg at dette kunne være Norah Jones egen «Broken English», 79-albumet der Marianne Faithfull gjenoppfinner seg selv som sangerinne. Med fasit i hånd er ikke «The Fall» et tilsvarende sprang, men det betyr ikke at Norah Jones ikke fortjener applaus for å ville gjøre tydelige forandringer. For «The Fall» er heller ikke bare mer av det samme.

Ved siden av den distinkte stemmen, avdøde Arif Mardins uomtvistelige evner som arrangør og produsent på «Come Away With Me» og oppfølgeren, «Feels Like Home» (2004), var det en påtakelig melodisk teft som gjorde Norah Jones til lederen av sporet som bl.a. Katie Melua fremgangsrikt har fulgt.

«The Fall» står ikke noe tilbake som melodisk oppkomme. Singelen »Chasing Pirates, «Even Though», Only Ones-aktige «Young Blood» og lett kuskende »Tell Yer Mama» har snerten som skal til.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus