PLATE: Kråkesølv: «Trådnøsting» (Diger/Musikkoperatørene)Underfundig og fint

(ABC Nyheter): Blant de nye bandene i norsk-på-norsk-året 2009 har jeg nå fått meg en favoritt. Bodø-kvartetten Kråkesølv spiller naiv indierock med nordnorsk melankoli, og har nettopp sluppet sitt debutalbum på sitt eget plateselskap. Bandet gjorde etter sigende en flott jobb under årets by:Larm, og er for tiden på norgesturné i regi av Rikskonsertene.

Jeg vil ikke dvele for lenge ved at bandet synger på norsk, men vil ha sagt at norske tekster er noe jeg vanligvis møter med nevneverdig skepsis. Bodø-dialekten ser imidlertid ut til å funke bra for meg – jeg har stor sans for Tungtvann og Manna, og Kråkesølv slipper også helskinnet gjennom ganske strenge filter.

Hverdagslig og underfundig

Tekstmessig balanserer de mellom det nesten banalt hverdagslige (joggeturen «Vågøyvannet Rundt») og det mer underfundige og grublende (som «Hell Litervis Med Sand På Timeglasset»). På denne måten klarer de på prima vis å fenge og engasjere uten at det blir platt.

Når man ser bort fra dialekten, er imidlertid ikke Kråkesølv særlig nyskapende. Ikke en gang i norsk målestokk, faktisk. Bandet låter stadig til forveksling likt Lukestar og det altfor oversette Follo-bandet Tvang , som også synger på norsk. Av internasjonale band bør Death Cab For Cutie og Nada Surf nevnes. Vi snakker soft indierock med fokus på gylne gitardetaljer framfor støy og power chords.

Når jeg ser på hvor mye oppmerksomhet Kråkesølv har fått i forhold til Tvang, tar jeg meg i å irritere meg litt over hvordan hype og snøballeffekt fungerer. Tvang har gitt ut to solide album uten at noen har viet dem særlig oppmerksomhet, mens Kråkesølvs debutalbum, som låter slående likt, er en av årets mest etterlengtede norske plater. Akk ja, nok bitterhet og kritikk nå.

Solide låter

«Trådnøsting» er og blir et veldig godt album med flere virkelig solide låter. Det serveres gitarhooks og catchy refrenger an mas, og standarden på låtene er god hele veien. «Privat Regn» er nok den klart største hiten her, og har allerede fått en del radiosnurring. På den roligere siden er «Hjørnebrikke» og «Vågøyvannet Rundt» to søte små perler av drømmepop, førstnevnte med nydelig kvinnelig vokal. «Kalde Føtter» markerer seg også som en kraftig låt, og utgjør med sitt knallsterke refreng en mer rocka motvekt til de roligere sporene.

Albumet har så å si den samme sounden på alle sangene, og det låter litt som bandet har tatt låtene rett fra øvingslokalet og spilt dem inn som de var. Denne typen minimalistisk produksjon gir album et veldig helhetlig preg, men kan ofte gjøre at plata blir kjedelig i lengden. Den fella unngår Kråkesølv på beste vis, ved å ha med seg gjestemusikere og vokalister på flere av sporene. Strykere, trekkspill og yndig kvinnelig vokal løfter flere av låtene, i tillegg som det er stor variasjon i sangstilen på de fire gutta i besetningen.

Naivt og tøft

Siden vi allerede er midtveis i november, tør jeg påstå at dette er årets norske debutalbum. På en drøy halvtime serverer Kråkesølv ti stykker indiepoprock som er naiv og tøff om hverandre. Sounden på plata kunne vært litt hissigere og musikken sprenger ingen grenser sjangermessig, men dette er like fullt en ypperlig og veldig lovende debut.