Meny

Tiårets personlighet

Tiårets personlighet

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ABC Nyheter har pratet med Jack White som nylig ble kåret til tiårets personlighet av det anekjente musikkmagasinet Uncut.

OSLO (ABC Nyheter): Enhver med interesse for The White Stripes og bandets kreative drivkraft Jack White har formodentlig fått med seg at han er en mann med stor kreativ driftkraft, en kraft som får utløp i en rekke ulike prosjekter.

Da han nylig var på besøk i Oslo var det for å spille konsert med sitt nyeste band The Dead Weather, som i tillegg til White består av The Kills’ Alison Mosshart, Dean Fertita fra Queens Of The Stone Age og Jack Lawrence fra blant annet The Raconteurs.

- Det er dette som skjer når jeg legger meg i køya på turnébussen; de andre stiller seg opp og stirrer på meg, tøyser White idet vi setter oss ned, og resten av bandet blir stående å kikke inn fra gangen som en gjeng nysgjerrige unger.

White med resten av The Dead Weather. (Foto: Sony Music)White med resten av The Dead Weather. (Foto: Sony Music)

- Jeg tror ikke vi har ledd så mye på noen turné vi har vært på hele livet som med det bandet her, forklarer han.

Tilfeldig tilblivelse

Det virker hevet over enhver tvil at White trives med tingenes tilstand, der han med stor iver forteller om både bandet og sine mange andre gjøremål. Akkurat som hans forrige nye bandprosjekt The Raconteurs oppstod The Dead Weather som følge av en rekke tilfeldigheter: En felles turné med The Kills og The Raconteurs ledet til en tur i studio for å spille inn en sjutommer, og derfra ballet det på seg.

I rødt, hvitt og svart: The White Stripes. (Foto: XL/Playground)I rødt, hvitt og svart: The White Stripes. (Foto: XL/Playground)

- Plutselig hadde vi materiale til et helt album. Det fantastiske var at vi ikke visste at vi var noe band, vi bare spilte inn uten å vite hva låtene skulle brukes til. Kanskje kom det til å bli brukt i en film, en b-side for noen, eller på en plate med The Kills. Vi befant oss bare plutselig midt oppe i noe som alle ble skikkelig inspirert av.

I The Dead Weather har White plukket opp trommestikkene, selv om det er hans traktering av gitaren som har gjort trettifireåringen kjent. Faktisk hadde han allerede for seks år siden markert seg såpass at magasinet Rolling Stone kåret ham til verdens 17. største gitarist gjennom tidene.

Western-estetikk med The Raconteurs. (Foto: XL/Playground)Western-estetikk med The Raconteurs. (Foto: XL/Playground)

Da det renommerte britiske musikkmagasinet Uncut nylig oppsummerte 2000-tallets 150 beste plater ble Jack White utnevnt til tiårets personlighet, med hele åtte utgivelser inne på den eksklusive lista. Og om ikke det var nok: The White Stripes’ album «White Blood Cells» tronet øverst på pallen.

- Ingen tid til overs

White har alltid vært produktiv, men den siste tiden har han virkelig hatt nok å henge fingrene i. Ved siden av å produsere en rekke innspillinger, nå sist The Dead Weathers «Horehound», har White bare det siste året deltatt i dokumentaren «It Might Get Loud» (sammen med Jimmy Page og The Edge), regissert musikkvideoer, bygget sitt eget studio og startet plateselskapet Third Man Records.

Det nye bandprosjektet skyldtes altså på ingen måte en musiker med ledig tid på hendene.

- Jeg har ingen tid til overs! ler White høyt.

- Jeg hadde akkurat åpnet hovedkontoret til Third Man, og jeg designet hele stedet fra bunnen av. Og så har jeg jo to barn, jeg kunne lett ha tilbragt all tiden min sammen med dem.

- Men du liker å ha det travelt?

- Selvsagt! Hvert eneste øyeblikk driver jeg med det jeg vil kunstnerisk og med livet mitt. Jeg er veldig heldig.

Estetisk bevissthet

Det går en rød tråd gjennom alle Whites prosjekter, og den handler om mer enn bare musikk. Igjen og igjen viser den tidligere møbelsnekkeren en gjennomført bevissthet rundt stil og estetikk, i alt fra visuell fremtoning til tematikk i tekster.

- Jeg var drittlei av folk som kom på scenen i olabukse og t-skjorte og lot som de var mer ekte fordi de ikke var opptatt av hvordan ting ser ut.- Da jeg gikk på konserter som tenåring og ventet på at bandet skulle komme på scenen, pleide jeg å analysere absolutt alt utstyret deres, hvilken lyssetting de brukte, hvilke farger det var på lyset og hvilke sanger som ble spilt over anlegget idet de kom på scenen. Alt det gjorde inntrykk på meg, fordi jeg trodde det var valgt ut av artistene.

- Da The White Stripes startet var jeg drittlei av folk som kom på scenen i olabukse og t-skjorte. Jeg var drittlei av at de ikke brydde seg om estetikken, og lot som de var mer ekte fordi de ikke var opptatt av hvordan ting ser ut, som om det var punka eller noe. Det er det på ingen måte. Det er et valg du tar, og du gjør bare det samme som alle andre. Så for oss var det et kjempeopprør å si at vi bare skulle gå i rødt, hvitt og svart. Det var det mest punka vi kunne gjøre på den tiden - særlig siden vi spilte blues.

The White Stripes på vent

Til tross for at White nå har utgitt tre kritikerroste album med sine andre band, er det stor spenning knyttet til veien videre for The White Stripes. Deres sjette og hittil siste plate («Icky Thump») kom ut for bare to år siden, men samme høst måtte duoen avlyse siste del av turneen sin på grunn av trommeslager Meg Whites angstproblemer. Siden da har bandet hatt pause, men før jul slipper de konsertfilmen «Under Great White Northern Lights", som dokumenterer Canada-delen av «Icky Thump»-turneen.

White forteller at han og Meg ennå ikke har begynt å jobbe med nytt materiale, men at det kun er fordi han har vært travelt opptatt med andre ting.

- Anser du fortsatt The White Stripes som hovedbandet ditt?

White drar på det.

- Jeg gjør vel det. Det er så mye av The White Stripes som har med Meg å gjøre, men en stor del av det er på en måte også mitt soloprosjekt. Det er vanskelig å vite hva det egentlig betyr. Jeg vet det er det mest populære jeg har gjort, og trolig noensinne kommer til å gjøre. Det vil alltid bety noe spesielt for meg.

- Er det mer eller mindre tilfeldig for deg hvilket prosjekt du til enhver tid jobber med?

- Ja, jeg planlegger ikke så langt fram i tid. På starten av året, før det var noe Dead Weather, spurte manageren min hva jeg skulle gjøre framover siden jeg ikke hadde noen planer for 2009. Jeg husker den samtalen veldig godt, han var tydeligvis bekymret for å ikke ha noe å gjøre. Jeg sa til ham at det ikke var noe å være redd for - og dette har vært det travleste året i hele mitt liv! Det har vært helt texas.

Vitenskapsfantast

Det seneste prosjektet på White-agendaen må kunne kalles relativt eksentrisk: Utgivelsen av en vinylsingel med astronomen Carl Sagan, kjent for TV-serien «Kosmos». «A Glorious Dawn» er en remiks utført av komponisten John Boswell, inneholder en opptreden av Sagans kollega Stephen Hawking, og har blitt en Youtube-hit med over halvannen million klikk. Vinylutgaven ble sluppet mandag, på 75-årsdagen for Sagans fødselsdag.

- Jeg er gal etter vitenskap, og er kjempefan av både Carl Sagan og Stephen Hawking. Å være en del av noe som kan være med på å promotere det er helt nydelig, sier White, som ble tipset om låta av noen som visste om lidenskapen hans. Til å begynne med trodde han at det var en spøk. Men det var før han hørte den.

- Det var jo vakkert! Den første setningen går sånn: «Hvis du vil lage en eplepai fra bunnen, må du først finne opp universet». Jeg spilte det for Alison, og vi ble helt satt ut. Kan du tenke deg å skrive den teksten? Det er helt utrolig. Så nå ser hele bandet på «Kosmos» på bandbussen hver kveld etter konsertene.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus