Robbie Williams: «Reality Killed The Video Star» (EMI)Sjarmløs sjarmør

Sjarmløs sjarmør
Sjarmløs sjarmør
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pUforløst og krampeaktig.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så er han tilbake, moroklumpen og storsjarmøren Robbie Williams, som foruten å holde med Port Vale, også har brukt tiden sin på å være popstjerne i boybandet Take That. Et ordentlig møkkaband for alle over fjorten år.

Etter 18 år som soloartist og en bugnende bankkonto er han, etter tre års stillhet, tilbake med «Reality Killed The Video Star». Et album som naturlig nok er produsert av Trevor Horn som i det magiske året 1979, og som frontfigur i The Buggles, erobret hitlistene med låta «Video Killed The Radio Star».

Ingen stor låtskriver

Den samme Horn har i løpet av de siste 25-30 årene produsert artister som Frankie Goes To Hollywood, ABC, Seal, Tina Turner, Paul Mc Cartney, Pet Shop Boys, Tom Jones og Belle & Sebastian.

Produsenter kan gjøre mye. Men ikke alt. De kan for eksempel ikke (skjønt det finnes noen uhyre få unntak) lage gull av gråstein. Og nettopp her ligger Robbies store problem og utfordring: han har aldri vært, og kommer trolig heller aldri til å bli, noen stor låtskriver. Noe sangene på «Reality Killed The Video Star» er med på å underbygge.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Sagt på en annen måte: Enkelte av låtene hadde kanskje fungert som b-sider på noen av Elton Johns eller Pet Shop Boys mindre vellykkede øyeblikk. Noe Trevor Horn også må ta sin del av skylden for. Det henger liksom et utforløst og noe krampeaktig slør (mon tro om de finnes) over hele produksjonen. Det vil seg liksom ikke.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Blottet for særpreg

Det faktum at en soloartist, i dette tilfellet herr Williams, har samarbeidet med opptil tre, fire låtskrivere på en og samme låt, er sjelden et godt tegn. Det er snarere et bevis på at man har svært lite å bidra med selv. Og når særpreg og personlig identitet bortfaller, er det fint lite igjen.

Etter fem gjennomlyttinger har jeg fremdeles til gode å finne fram til en låt som jeg virkelig kunne tenkt meg å dele en øl med. Sanger som «Morning Sun», «You Know Me» og «Do You Mind» er helt greie. Men det hjelper lite når teksten på «Blasphemy» er hinsides teit og «Diffucult For Weirdos» aldri burde sluppet gjennom kvalitetskontrollen.

Når sant skal sies minner Robbie Williams meg ganske mye om en litt sliten videostjerne som ikke helt har maktet å ta virkeligheten innover seg.