Heseblesende action

Modern Warfare 2 ser fantanstisk ut, og er fantastisk på de fleste andre måter også.
Modern Warfare 2 ser fantanstisk ut, og er fantastisk på de fleste andre måter også.
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pMed Call of Duty: Modern Warfare 2 flytter Infinity Ward grensene for hvordan et førstepersons-skytespill kan utfolde seg.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen
Call of Duty: Modern Warfare 2
Utgivelsesdato:10.11.2009
Utvikler:Infinity Ward
Utgiver:Activision
Sjanger:Førstepersons-skyting (FPS)
Aldersgrense:18+
Plattfrom:Xbox 360 (testet), PC (testet), PS3

Infinity Ward har hatt skyhøye forventninger hengende over seg når de skulle følge opp suksessen med Call of Duty 4: Modern Warfare. På tross av forventningene og diverse kontroverser, innfrir dette spillet likevel på så godt som alle punkter.

Enspiller-delen er rett og slett enda bedre enn man kunne håpe på. Den er intens, oppslukende og til tider til og med ganske tankevekkende. Det har vært mye kontroverser rundt den infamøse flyplass-scenen som dukker opp tidlig i spillet og det er liten tvil om at dette er sterke saker og spillet fortjener absolutt 18 års aldersgrense. Samtidig er det fascinerende å oppleve å bli satt i en situasjon der man ikke har lyst til å delta i det som skjer på skjermen. Jeg velger å ikke beskrive disse hendelsene i detalj, men lar det heller være opp til hver enkelt å oppleve dem.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Plukker opp tråden

Spillet plukker opp tråden der Call of Duty 4 slapp. Fem år har gått og ultra-nasjonalistene har tatt over makten i Russland. Zakhaev blir ansett som en helt og martyr, mens Makarov, en av hans tidligere medarbeidere, har tatt over ledelsen. Amerikanske spesialstyrker må på flere fronter gjøre det de kan for å stanse Makarovs terrorvelde, samtidig som konflikten snart eskalerer langt utover det man kan forutse.

Rent gameplay-messig er ikke spillet nyskapende, bare akkurat slik man forventer av et Call of Duty-spill. Man følger en lineær løype og opplever spillet akkurat slik utvikleren har ment at man skal, og det er nettopp dette som gjør det så vellykket. Det ene dramatiske øyeblikket avløser det neste i et heseblesende tempo, og det oppstår virkelig aldri et kjedelig øyeblikk. Dette er et nydelig stykke spilldesign der alle elementene fra leveldesign, til grafikk, lyd og musikk kommer sammen i en fantastisk helhet. Et lite problem oppstår likevel i forbindelse med alt dette. Når man enkelte ganger dør midt i de mest dramatiske øyeblikkene, brytes innlevelsen ganske brutalt og de dramatiske effektene blir ikke like effektiv andre eller tredje gangen når man vet hva som kommer. Dette finnes det selvfølgelig en enkel løsning på, og det er jo å la være å dø.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Så mens gameplayet er fantastisk men tradisjonelt, er det plottet og måten det blir fortalt, som virkelig gjør dette til noe utenom det vanlige. Overraskende tvister og spennende fortellertekniske grep gjør at man mer enn en gang sitter med gåsehud mens handlingen utspiller seg på skjermen.

Som i tidligere spill i serien, veksler man mellom å kjempe på flere fronter og med ulike taktikker, og variasjonen i oppdragene er større enn noen gang. Man hopper lett fra trange smug i Rios favela til en russisk militærbase, og videre til mange andre steder jeg velger å ikke avsløre.

Det burde kanskje nevnes at som i Modern Warfare, er denne enspiller-delen også rimelig kort. Men når den er så minneverdig som dette er ca. seks timers spilling helt greit. Når man er ferdig får man bare lyst til å begynne på nytt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Spesialoppdrag

Nytt i MW2 er Special Ops-delen som kommer i tillegg til den tradisjonelle enspillerdelen. Disse kan spilles alene, men er helt klart designet for at to skal samarbeide. Infinity Ward har nok valgt denne løsningen i stedet for å presse co-op inn i enspillerdelen, noe som nok hadde vært tilnærmet umulig, slik den er designet.

I stedet har man endt opp med 25 korte men intense oppdrag, som ofte utfordrer en til å lete etter den beste løsningen i hver situasjon. Variasjonen er stor også her, og mens ett oppdrag kan kreve forsiktighet og presis snikskyting, kan det neste krevet høyt tempo og frenetisk nærkamp. Vanskelighetsgraden ser ut til å være skrudd opp et par hakk og det bys virkelig på en utfordring for de som ønsker det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tidssluk

Så til den delen av spillet som lett kan stjele mest av tiden din fremover. Flerspillerdelen bygger videre på MWs grunnlag, og selv om de store forandringene ikke er umiddelbart synlige, så er den full av små forandringer og forbedringer. Summen av alle disse gjør dette til en fantastisk spillbar affære.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Man kan selvfølgelig fortsatt bygge opp sine egne klasser, der man velger våpen og «perks» og disse låses fortsatt opp gjennom å stige i gradene. Level-systemet fungerer altså fortsatt som en sterk pådriver for alltid å ta bare én runde til. Nå er til og med mange av spillmodusene låst, til man når et visst nivå. Sabotage låses for eksempel opp ved level 10, mens Capture The Flag åpnes ved level 16.

Det mest drastisk nye er kanskje såkalte death-streaks som aktiveres når man dør et visst antall ganger på rad. Disse kan for eksempel være at man tåler mer i en kort periode, eller at man får muligheten til å stjele klassen til den som skjøt deg. Dette er med på å gi en liten fordel til de som er nygebynnere, uten at det gjør spillet spesielt ubalansert.

Kill-streaks er fortsatt med og mange nye har kommet til. Blant annet får man mulighet til å angripe med stealth-fly, sette av en eletromagnetisk puls som deaktiverer all elektronikk, og til og med detonere en atombombe. Sistnevnte tar livet av alle i spillet og laget ditt vinner uansett stilling. Det skal imidlertid en kill-streak på 25 til for å få tilgang til denne, noe som jo ikke skjer altfor ofte. Har man først oppnådd det, har man også gjort seg fortjent til en spektakulær seier, spør du meg.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det å bli kjent med de nye kartene tar lang tid, men mitt inntrykk hittil er at de holder en veldig høy standard. De virker alle godt designet med hensyn til balanse og tilbyr muligheter for å spille slik man selv vil, enten man liker å snike seg frem, eller velte inn mens kulene flyr.

Kontroversiell PC-utgave

Xbox 360-utgaven av spillet ser fantastisk ut samtidig som det kjører med fjellstø bilderate. Når det gjelder PC-versjonen hadde jeg litt mer problemer. Krasj ved oppstart og ujevnt ytelse i enspillerdelen var plagsomt. Flerspillerdelen fungerte imidlertid uten problemer. Dette er så vidt jeg skjønner langt i fra noe alle opplever, og Infinity Ward har i tillegg gode tradisjoner med å følge opp utgivelsene sine med «patcher» for å rette feil, så jeg lar tvilen komme dem til gode.

Det mest kontroversielle med PC-utgaven er at utvikleren har valgt en litt utradisjonell løsning i å gjøre flerspiller-delen helt lik konsollversjonene. I stedet for en vanlig server-liste, har man gått for «match-making» og fjernet med det muligheten for å kjøre dedikerte servere. Samtidig som jeg forstår innveningene fra mange fans som liker å ha kontroll på serverne selv, og kanskje også kunne bruke spillmodifikasjoner, synes jeg Infinity Wards løsning fungerer veldig bra. For meg som bare enkelt vil finne noen å spille med, så går det hele veldig fort og smertefritt, og det tar bare sekunder fra man starter spillet til man er inne i første runde.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Modern Warfare 2 overgår forløperen på de fleste områder. Både enspiller-, «co-op»- og flerspiller-delene er av imponerende høy kvalitet. Selv om det kanskje mangler litt på nyskapingen, sammenliknet med forløperen, er denne utgaven av Modern Warfare likevel så vellykket at det lett er å regne som et av årets beste spill.