Meny

Novembers julegave

Ane Viola Andreassen Semb (midten) som prinsesse Snørose i «Julenatt i Blåfjell».

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En julegave til barna, men langt fra feilfri, skriver vår anmelder om «Julenatt i Blåfjell».

Det går ikke mange sekunder av «Julenatt i Blåfjell» før inspirasjonen fra «Ringenes Herre» kommer til syne.

Blånissebarna ser ut som små alver med ører som stikker godt utenfor luene. Finn Schau er kledd opp som en Gandalf-lookalike, og eventyrlige landskapsbilder overstrømmes av sentimental fløytemusikk.

Mytologisk

«Julenatt i Blåfjell» sikter stort og høyt. Med myten om rødnisser og blånisser fra Blåfjell-serien har vi fått vår egen nye nissemytologi her i Norge.

Dette er et forsøk på å lage en virkelig stor klassisk eventyrfilm for barn. Filmskapere og investorer skal ha honnør for sine ambisjoner og vilje til å satse.

Skremt prinsesse

Det handler om blånissenes prinsesse Snørose. Hun er kjent som en gammel nissekvinne fra tv-serien. Her møter vi henne hundre år tidligere som sjenert og lettskremt nissejente. Snørose er redd for det meste og når de andre blånissebarna drar ut i blåtimen for å kjøre kjelke, står hun innenfor de trygge fjellveggene og kikker ut.

Når hun får vite at hennes far Fjellkongen er alvorlig syk må Snørose samle mot til å handle. Nisseprinsessen spilles av Ane Viola Semb. Hun utgjør en nøytral, men stødig heltinne. Litt ut i filmen møter hun Dreng, kongen av rødnissene, spilt av Johan Tinus Lindgren. De utgjør et motsetningsfullt, men sjarmerende par.

For barna

Dette er barnas film, og jeg tror ikke den vil skuffe. Filmen har en enkel historie med en kompleks mytologi og persongalleri som ligger bak. Det er morsomt og rørende om hverandre.

Likevel har «Julenatt i Blåfjell» mange store svakheter som film. Regien er nokså stiv og streng, i så stor grad at det kommer til syne i det ferdige produktet. Jeg tror det kunne vært en fordel med en god del mer lekenhet i skuespillet og tid til å la scener utfolde seg.

Skuespillerne opptrer til tider som om de var på en teaterscene. Det gjelder i større grad de voksne skuespillerne enn barna. Som drama snakker «Julenatt i Blåfjell» ikke ned til barna, men med overdrevent minespill i enkelte scener, får man til en følelse av det likevel.

Ikke helt Ronja

Som historie er «Julenatt i Blåfjell» i overkant trygg. Den har blitt sammenlignet med «Ronja Røverdatter», men mangler forgjengerens vilje til å utfordre både barn og voksne. «Julenatt i Blåfjell» holder seg så godt innenfor rammene til historiefortelling for barn at det til tider blir uinteressant.

Det finnes en naturlig skjønnhet i denne filmen som til tider overskygges av et pretensiøst uttrykk. Scenografien er vakker, mens musikken grenser til det overdrevent pompøse. Noen ganger blir det litt for søtt, klamt og koselig. Andre ganger er det akkurat passe. Det finnes en balanse her som i blant tipper over.

I «Julenatt i Blåfjell» er potensialet til å lage en juleklassiker på film så sterkt til stede at svakhetene i filmen blotter seg selv. Filmen er ikke naturlig og jordnær nok, historien er ikke kompleks og allmenngyldig nok til å kunne bli en ny Ronja Røverdatter.

Likevel er det en vakker og til tider veldig god film. Historien er velkomponert og karakterene lette å bli glad i. «Julenatt i Blåfjell» er den beste norske julefilmen for barn på mange år. Vi vil ha flere filmer som dette og vi vil ha enda bedre filmer som dette.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus