Devendra Banhart: «What Will We Be» (Warner/ Reprise)Stolt pingle

Devendra Banhart er en psykedelisk folk/ singer-songwriter av amerikansk/ venezuelisk opphav som åpenbart er stolt og uredd over å være en original og annerledes artist.

Han har blitt utropt til frontfigur for en musikalsk trend kalt psych-folk. Andre navn brukt om denne musikkformen er avant-folk, freak folk, lo-fi og alternative folk.

Utgangspunktet er lo-fi utgaven i rockens indiescene, teateralsk og skjev vokal, og nerven i den originale og akustisk folkbaserte låtskriverkunsten.

Ingen gjerder

Fra det helt streite i Leonard Cohen til det mer krevende i Jeff Buckley. Fra det afrikansk lekende i Manu Chao til det nesten rotrockete i Led Zeppelin. Fra en psykedelisk og minimalistisk Paul Simon til skrudd alternativ musikk med samme vanskelighetsgrad som Beck eller Howe Gelb. Det er ingen gjerder i Devendra Banharts verden.

Liksom mange indieartister, kanskje spesielt kanadiske, spiller Devendra Banhart mer på overraskelser i lettvekter-klassen, galskap og absurde formler enn virkelig tung musikalsk overbevisning. Jeg kjenner at jeg kan bli litt oppgitt over den pinglete naturen han skriver sine låter ut fra.

Men midt i denne suppa, mens jeg av og til føler at jeg holdes for narr, dukker det opp noen briljante øyeblikk med akustisk musikk. Som når han på absurd vis kombinerer en Paul Simon i lettvekter-klassen med latinsk/ cubansk psych-beat på «Angelika». Eller når han bruker J.J. Cales laidback blues/boogie-groove i kombinasjon med sin psychfolk på «Goin back».

På sitt skrudde vis leverer Devendra Banhart stor underholdning på sitt beste. Det er nesten irriterende. Kan han ikke bare være en fordømt pingle tvers gjennom?

Tidvis uavklart og vinglete

På andre låter oppleves en mer direkte kraft. T. Rex og glam-følelsen på «16 & Valencia Roxy Music» er noe av det mest originale jeg har hørt i Marc Bolans navn på evigheter. Sykt bra! Og en umiskjennelig og enda tøffere Led Zeppelin-nerve på «Rats» føles oppsiktsvekkende og som et slag under beltestedet i forhold til at man liksom hadde dannet seg et bilde av Devendra Banhart.

«What Will We Be» er en plate som spiller på mange strenger. På en måte feires gamle psykedeliske elementer innen musikken sammen med folk og en halvrocka singer/ songwriter-ide slik den framstod på 60 og 70-tallet. Slik også backinbandet hans Vetiver har gjort på sine plater.

Jeg klarer ikke å anbefale all musikken til Devendra Banhart. Den er altfor ofte for uavklart og vinglete, men jeg klarer heller ikke fri meg fra at noe av det han gjør er så originalt og interessant at navnet hans må skrives opp i margen.