Norsk UD fryktet asylstrøm fra DDR:Ville bygge norsk «mur»

OSLO (ABC Nyheter): - Jeg husker det ikke og liker det ikke, sier daværende utenriksminister Thorvald Stoltenberg når ABC Nyheter minner ham på affæren 20 år etter.

Den har ligget i Utenriksdepartementets egne arkiver i disse årene. ABC Nyheter har fått innsyn i fem til dels omfattende mapper som viser vurderinger UD gjorde høsten regimene i Øst-Europa endret seg.

Norges valg om å styrke kontrollen og reise en egen liten mur mot potensielle DDR-flyktninger, blir neppe stående som nasjonens stolteste øyeblikk.

Det skjedde samtidig som gammelkommunistene i DDRs toppledelse opplevde sin verste ydmykelse. Tusenvis av DDR-flyktninger ble daglig fraktet med tog fra Tsjekkoslovakia (etter at grensen til Ungarn ble stengt) til Vest-Tyskland.

DDRs leder Erich Honecker fikk med seg militærparadene og feiringen av republikkens 40-årsjubileum sammen med bl.a. Gorbatsjov.

I Berlin (DDR) gikk likevel forberedelsene til statens 40-årsjubileum sin gang. De andre statslederne i Øst-Europa ble samlet i Berlin sentrum på podium med Erich Honecker og resten av politbyrået i Tysklands sosialistiske enhetsparti (SED). Bare noen timer senere advarte Sovjetunionens Mikhail Gorbatsjov partiledelsen om at den som kommer for seint ville bli straffet av historien.

Besøk om kvelden

I ambassadestrøket som strakte seg langs paradegaten «Unter den Linden» og inn i stikkveiene opp mot muren som deler Berlin, manglet det - som vanlig - ikke på håndhevere av rikets lover.

Og færre ble det ikke av at det bare var noen dager til Honecker skulle sole seg i glansen fra æregarder og massedemonstrasjoner. (At også regimelojale DDR-borgere skulle protestere ved å rope 'Gorbi' i stedet for 'Erich' var på det tidspunkt fortsatt ukjent).

Men i åttetiden om kvelden den 4. oktober ringte det på den norske ambassades inngangsdør i Otto-Grothewohl-strasse (som nå - igjen - heter Wilhelmstrasse). Det var etter stengetid og umulig, uten å åpne døren, å kontrollere hvem som ønsket adgang .

Da ambassadens sjåfør, som bodde i en leilighet vis á vis ambassaden, gikk ned for å åpne, ble han møtt av en gruppe østtyskere som fortalte at de ville søke tilflukt i det lille stykke Norge.

Et tog med DDR-flyktninger ankommer Vest-Tyskland samme dag som Norges ambassade bestiller videokamera.

De slapp ikke inn. Å åpne ambassaden for disse flyktningene ble en for stor avgjørelse å ta for en som ikke en gang var diplomat. Så døren ble lukket med en lovnad om at en overordnet ville bli kontaktet.

Fem minutter senere åpnet Norges charge d'affair døren ut til gata, men der sto nå bare en østtysk politimann.

«Økt risiko for okkupasjoner»

Den potensielt alvorlige situasjonen ble meldt hjem til Utenriksdepartementet (UD) dagen etter under tittelen: «Økt risiko for "ambassadeokkupasjoner". Anmodning om installasjon av ytre videokamera samt callinganlegg».

I meldingen som er gradert 'Fortrolig' het det advarende:

«Ved lignende episode i kontortiden ville uønsket opphold i ambassadens lokaler vanskelig kunne forhindres».

Ambassaden minnet om at de ikke - i motsetning til andre vestlige ambassader - hadde fått installert videokamera og calling som ville gjort det mulig å holde uønskede borte fra norsk territorium.

Les hele meldingen og UDs respons: «Fordel med kamera og calling»

Per Tresselt skulle tiltre som Norges siste ambassadør i DDR samtidig som flyktningeproblemet oppsto.

Både byråkrater og politisk ledelse i UD støttet ambassadens anmodning prompte. I departementet på det tidspunktet satt blant andre Per Tresselt. Han var utnevnt som ny ambassadør, men skulle først tiltre uken etter.

Etter at saken ble klarert med statssekretær Helga Hernes og utenriksminister Thorvald Stoltenberg, kunne den nylig ankomne ambassadøren allerede 16. oktober be et «ansett firma i Vest-Berlin» legge inn anbud.

Svenskene hadde sin «mur»

Ambassaden hadde utsikt til Muren. Her ses den fra vestsiden, like etter «åpning». Foto: Scanpix

Da UD gjorde sine sonderinger hadde de også sjekket hvilke vurderinger andre vestlige land gjorde da de ble stilt overfor muligheten for at ambassadene skulle bli fylt opp med DDR-borgere. Dette hadde allerede skjedd i de vest-tyske ambassadene i Polen og Praha. (Den vest-tyske representasjonen i Øst-Berlin var allerede blitt stengt 8. august).

Ytterpunktene var Sverige og Nederland. De effektive svenskene hadde allerede bygget om sin ambassade slik at den nå var vanskelig å trenge inn i, mens Nederland derimot sendte instruks om at eventuelle asylsøkere skulle aksepteres.

Danmark hadde året før høstet sterk kritikk etter at de overlot en gruppe asylsøkere til det østtyske politiet. Derfor hadde den danske ambassaden i 1989 fått beskjed om at alle avgjørelser skulle fattes av Utenriksdepartementet i København hvis personene ikke frivillig forlot ambassaden.

Den 16. oktober overtar Kjell Magne Bondevik som utenriksminister. (Arkivfoto: Scanpix)

Den samme løsningen valgte norsk UD. Fem dager før Stoltenberg overlot utenriksministerposten til Krfs Kjell Magne Bondevik som følge av stortingsvalget den høsten, sendte UD instruks om at ingen skulle vises bort uten at man i Norge hadde fått ta stilling til sakene.

- Det var i hvert fall et skritt i riktig retning, sier Stoltenberg når ABC Nyheter drar opp igjen saken mange år etter.

- Du må huske på at vi jo da var i en situasjon hvor det var kald krig. Ett av problemene var at dette ble gjort for å utfordre oss, å få oss ut på ei sklie og så ta oss. At vi da var forsiktige, men ikke avvisende - det står jeg ved, sier han i dag.