PLATE: Julian Casablancas: «Phrazes For The Young» (Rough Trade/Tuba)En ny begynnelse

Da The Strokes debuterte med «Is This It» i 2001 erobret de på kort tid verden. Fortjent nok, for «Is This It» var, og har fortsatt å være, en plate til å stole på. Men etter det tredje, og så langt siste albumet; «First Impressions Of Earth», hadde jubelen stilnet og vips var de kule gutta fra New York gått ut på dato.

«Phrazes For The Young» er vokalist og frontfigur i The Strokes, Julian Casablancas, sitt første soloalbum. Og det er ikke bare navnet på artisten som er snasent; musikken er også forfriskende, fengende og mer enn en anelse retro.

Forener 70-og 80-tallet

På «Phrazes For The Young» forener Casablancas 70-og 80-tallet på en utmerket måte for de som liker elektroniske hjelpemidler. Om du putter band som Suicide, The Human League, The Stranglers, Gary Numan og Soft Cell i gryta og tilsetter det hele en dæsj Phoenix, nærmer du deg raskt smaken av herr Casablanca.

Åpningslåta, «Out Of The Blue», er så artig, fin og besnærende at jeg nesten falt av stolen første gangen den ramlet ut av høyttaleren. Den ruller liksom bare av gårde mot uante horisonter, godt hjulpet fram av lettbente gitarriff og sympatiske synther.

Og moroa bare fortsetter.

På «Left & Right In The Dark» treffer lyden av synth og trommemaskiner stort sett alt som rører på seg. Refrenget har angrepet nervesystemet mitt så hardt at det trolig ikke vil forlate kroppen min før jeg har lyttet meg gjennom minst et par-tre Ramones-album. Et band Casablancas og vennegjengen hans har lyttet mye på opp gjennom årene.

Mange lyspunkter

At alle gode ting er tre er «11th Dimension» et levende bevis på. Låta, som kunne glidd rett inn på Human Leagues megasuksess «Dare», er ikke bare tiltalende. Den er også jææævlig fengende. Skriver mannen som egentlig aldri har hatt så veldig sansen for verken The Human League eller 80-tallets mange musikalske synthvarianter. Men noen ganger må man bare rekke opp hendene og innse at slaget er tapt.

Selv om enkelte av låtene på «Left & Right In The Dark» er ganske sære og vanskelige å bli kloke på, føler man aldri at Julian Casablancas bedriver lassokasting i mørket. For selv om siste del av plata ikke har den samme smittende effekten som åpningssporene, finnes det totalt sett så mange lyspunkter at man ønsker å heve glasset når platen lukker døren etter seg.

På mange måter er «Left & Right In The Dark» den plata The Strokes burde ha laget da det begynte å butte i mot for tre-fire år siden. Noe som igjen gir meg troen på at Casablancas' musikalske dreining kanskje er begynnelsen på noe stort for bandet som for åtte år siden slo luften ut av de kuleste i klassen.