Nicolai Dunger: «Play» (Flesh Boat/Bonnier Amigo)

Van Dunger

<strong>Gutten i røyken.</strong>
Gutten i røyken.

<pNicolai Dunger har laget et album Van Morrison ville vært stolt av.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Med «Play» har Nicolai Dunger laget sin beste plate så langt. Og med tanke på den svært allsidige svensken har mange flotte album bak seg, innebærer dette at han denne gangen virkelig har funnet fram til sitt musikalske skattekammer.

Med tanke på at «Play» er hans mest tilgjengelige plate så langt, bør også muligheten være større enn tidligere med tanke på å nå ut til folket.

En musikalsk åpenbaring

Bare singelen, «Tears In A Childs Eye», der Dunger har alliert seg med Nina Persson (The Cardigans, A Camp), burde være nok til å overbevise de fleste med musikalske muskler i kroppen. «Tears In A Childs Eye» er rett og slett en musikalsk åpenbaring som både sender tankene til Nick Cave og Grant Lee Buffalo.

Måten stemmene til Dunger og Persson flettes sammen på kan lett få voksne menn til å gråte og kvinnfolk til å kaste seg rundt halsen på dem.

De fem første sporene på «Play» holder en så høy klasse at de påfølgende fem havner litt i skyggen, selv om også de ville vært krumtapper på de fleste platene jeg har hørt så langt i år.

Noe avslutningssporet, «Many Years Have Passed»; der det høres ut som foran nevnte Grant Lee Buffalo og Marshall Crenshaw deler lugar, er et utmerket eksempel på.

Van Dunger

Jeg tar neppe for hardt i når jeg hevder at Van Morrison har vært Dungers åndelige leder på «Play».

«Crazy Train», «When Your Work Is Done», «The Girl With The Wooden Eyes» og «Can You»; sanger fylt med bøttevis av kassegitarer, en fløyte og noen forsiktige strykere både her og der, sender utvilsomt tankene til Van The Man slik han hørtes ut på midten og slutten av 70- tallet.

«Can You» ville for eksempel spasert rett inn på klassikeren «Into The Mystic» som dukket opp i det herrens år 1979.

Når det er sagt; selv om Nicolai Dunger tillater seg å flørte hemningsløst med gamle helter, makter han hele tiden å ivareta sin egen musikalske egenart. Han fremstår som en fenomenal balansekunstner som på elegant vis forener egne ideer med små og store dykk ned i det det beste fra fortiden.

Og dyktige balansekunstnere finnes det ikke så alt for mange av i dagens musikkunivers.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus