Meny

Jakten på en riking

Jakten på en riking

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det holder med en, bare en.

Det slo meg sist lørdag, da jeg var i stor bursdagfeiring for musikkjournalistkollega i ABC Nyheter Øyvind Pharo.

Der ble det av flere talere trukket frem det uomtvistelige faktum at Øyvinds musikkinteresse stikker dypere enn den gjør for de fleste. Om hvordan Øyvind kan legge ut om fortreffelighetene til en obskur r´n´b singel B-side fra sekstitallet eller trekke opp biografien til en ufortjent forbigått bluessanger fra det dypeste av Mississippi, som avvæpning av en hver påstand om at The Beatles er verdens beste band.

Må forfølge sine subjektive interesser

Det slo meg at jeg stoler mest på folk som har egen smak når det kommer til musikk, film eller litteratur. Mennesker som har sine egne oppheng, som forfølger sine subjektive interesser. Politikere eller andre profilerte samfunnsaktører som på spørsmål synes å være interessert i noe. Ikke bare et minste felles multiplum av det som seiler forbi oss i avisenes daglige kjendisrapportering.

Det fikk meg til å fantasere om følgende. Hva om en av Norges stadig flere rikinger hadde vist seg å ha virkelig god musikksmak? Hva om bare en hadde brydd seg om noe annet enn trygge selvfølgeligheter som Eric Clapton og Elton John?

Tenk dere at en riking hadde satt seg fore å gjøre noe tilsvarende for kvalitetsrock, som Fredrikstadarkeologen/ gründeren Hans Gude Gudesen gjorde i forrige uke, da han bladde opp pengene som skulle til for å sikre og bevare Ingmar Bergmans eiendom Fårö, nordøst for Gotland, til kulturformål?

Det finnes nemlig noen (få?) slike rikinger. En av dem holder til i nærheten av San Francisco. Han heter Warren Hellman, er advokat, investor (åpenbart en vellykket sådan) og banjospiller.

I ni år har Hellman plukket opp regningen for en stor utefestival som går under navnet «Hardly Stricktly Bluegrass». Den siste utgaven gikk av stabelen for fire uker siden og blant et stort antall artister, alle åpenbart plukket ut med en kjenners hånd, fant vi John Prine, Lyle Lovett, Amadou & Miriam, Emmylou Harris, Chieftains, Mavis Staples, Gillian Welch, Marianne Faithfull, Booker T. Jones og Steve Earle.

Trenger ikke flere Halleluja-grupper

Konsertene strekker seg over tre dager på Speedway Meadow i Golden Gate Park og er altså 100% gratis å få med seg. Det er det anslagsvis et par-tre hundre tusen lykkelige og svært takknemlige musikkelskere som gjør hvert år.

En av artistene som ofte er med, fordi arrangøren er fan, er den Chicago-bosatte waliseren Jon Langford. I fjor fortalte Langford meg at han i samtaler med arrangøren hadde nevnt at han fra tid til annen opptrådde med et stort mannskor da han var på sine hjemtrakter. Resultatet ble at «Hardly Stricktly Bluegrass» - Hellman fløy in det seksti mann store koret fra Wales til San Francisco! (Der hadde koret også prompte jammet med Elvis Costello).

I Norge ser det stort sett ut til at rikingene synes det er gjevere å låne ut privatflyet sitt til Eric Clapton (slik at han ikke trenger å bruke sitt eget?) eller til å betale for krystete «supergrupper» a la det Petter Stordalen og Christian Ringnes gjorde da de tidligere i uken skulle åpne nytt fasjonabelt hotell, umusikalsk nok, på Youngstorget. (Er det forresten noe vi trenger nå, så er det jo virkelig fire Halleluja-søstre, Tone Damli Aaberge, Lise Karlsnes, Mira Craig & Marion Ravn, som kan plukke opp karaoketråden der Halleluja-Brødrene slapp den i sommer.)

Herved er jakten på en norsk Hellman offisielt startet.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus